Vis sammendrag
Idrettsorganisasjonen i Norge er en medlemsorganisasjon uten økonomiske formål, basert på demokratiske samhandlingsformer1. Ifølge Lov for Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) skal organisasjonens arbeid preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. Fordi også statens, markedets og medias verdier og logikker preger organisasjonen, beskrives idrettsorganisasjonen som en hybrid organisasjon. I tillegg beskrives organisasjonen gjerne som en «mannsbastion», preget av en sementert maskulinitetskultur. I dette spenningsfeltet finner vi topplederen2, forestillingene om hvem en toppleder skal være og kravene og forventningene til hva en toppleder skal gjøre. Det er en skjev kjønnssammensetning i toppledersjiktet i idrettsorganisasjonen. Topplederposisjonene domineres av menn. I denne avhandlingen undersøker jeg hvorfor mannsdominansen i toppledersjiktet fortsatt er en utfordring for idrettsorganisasjonen i Norge. Avhandlingen er et enkeltstående uavhengig forskningsprosjekt, inspirert av Dorothy Smiths utforskningsmetodologi, institusjonell etnografi. Institusjonell etnografi er utformet for å oppdage hvordan styringsrelasjoner koordinerer menneskers hverdag, og hvordan mennesker i en gitt kontekst selv bidrar til å (re)produsere makt og styring gjennom egen praksis og aktivitet. Mer overordnet handler institusjonell etnografi om å undersøke problematiske sider ved institusjoner i moderne vestlige samfunn, formulere kritikk og vise at mennesker, organisasjoner og samfunn står overfor alternative utviklingsveier (Smith, 2005). Tidlig i arbeidet med avhandlingen ble jeg oppmerksom på hvor eksplisitt forskningslitteraturen om kjønn og makt i idrettsorganisasjoner beskriver institusjonalisert maskulinitet som et bærende prinsipp i idrettsorganisasjoner. De første intervjuene jeg gjennomførte med noen relativt ferske kvinnelige toppledere, gjorde meg ytterligere oppmerksom på dette. I boka The Everyday World as Problematic fra 1997 skisserer Smith en sosiologi som skal finne sine spørsmål i hverdagen – i den verden vi befinner oss i, fysisk og sosialt. Jeg fant denne avhandlingens problematikk i de nevnte kvinnelige toppledernes beskrivelser av den idrettsorganisatoriske hverdagen. Det var her jeg ble oppmerksom på at det disse lederne sa og gjorde, deres praksiser, forestillinger og forventninger til dem selv, langt på vei var hektet opp i det jeg har valgt å konseptualisere som en maskulin kjønnet styringslogikk. Det er om og hvordan denne logikken materialiserer seg og kommer til uttrykk i den idrettsorganisatoriske hverdagen som utforskes, synliggjøres og avdekkes i denne avhandlingen. Resultatene baserer seg på et treårig etnografisk feltarbeid, 38 intervjuer med nåværende og tidligere toppledere i idrettsorganisasjonen, et stort antall observasjoner, og analyser av institusjonelle tekster. Fordi det tradisjonelt har vært menn som har blitt stilt overfor kravet om «å gjøre» maskulinitet, knyttes gjerne egenskaper, handlinger og holdninger vi forbinder med maskulinitet, til fysiske menn. Det er derfor nødvendig å presisere at jeg i denne avhandlingen ikke forstår maskulinitet som en attributt ved individet (mannen), men som en objektiverende styringslogikk som mennesker gjennom koordinert aktivitet bidrar til å opprettholde og reprodusere. Rammeverket peker på at det finnes karakteristiske former for styring i den idrettsorganisatoriske hverdagen som regulerer og gir retning til det toppledere gjør, som former arbeid, identiteter, virkelighetsoppfatninger, sosial interaksjon og institusjonelle praksiser, tenke- og væremåter, men som likevel gir et inntrykk av nøytralitet i organisasjonen. Denne forståelsen av maskulinitet bygger på Smiths begrep styringsrelasjoner, som ifølge Smith er «… rationally organized. They are objectified, impersonal, claiming universality» (Smith, 1987, s. 4). Ved å ta toppledere – både menn og kvinner – sitt ståsted som metodologisk utgangspunkt, utforsker jeg i denne avhandlingen hvordan såkalte kjønnsnøytrale praksiser, aktiviteter og diskurser, organiseres og koordineres sosialt. Jeg betrakter dette, det toppledere gjør som et arbeid som er koblet til erfaringer, interesser og perspektiver formet i fortid. Resultatene fra denne avhandlingen viser at den «optimale topplederen» er han eller hun som har ubegrenset tid, som er fleksibel og tilgjengelig og som har et «bakkemannskap» hjemme. Dette er krav som oftere kan innfris av menn enn av kvinner. Forestillingene om hvem en toppleder skal være, og forventningene og kravene til hva en toppleder skal gjøre, kan ikke sees isolert fra organisasjonens mål om å dekke idrett i alle former og fasonger. Resultatene fra denne avhandlingen viser at denne organiseringen fører med seg maktkamper, konflikter og dilemmaer, som bidrar til at en maskulin kjønnet styringslogikk opprettholdes og reproduseres. Organisasjonen har igangsatt en rekke tiltak for å sikre mer likestilling og kjønnsbalanse. Mange av disse tiltakene har handlet om å «fikse kvinner», og i liten grad handlet om å endre institusjonaliserte praksiser og tenke- og væremåter formet i fortid. Resultatene i denne avhandlingen peker på at idrettsorganisasjonens tilnærming i noen grad har endret seg. Dette har derimot ikke skjedd i et vakuum. Idrettsorganisasjonens interessenter (staten, markedet og media) kan synes å ha hatt en avgjørende finger med i spillet. Gode intensjoner til tross har dette samspillet ikke kun ført til at det har blitt rettet mer oppmerksomhet mot kjønnsbalanse og likestilling i organisasjonen. Det har også ført til at organisasjonen har pådratt seg en ansvarsutvidelse. En ansvarsutvidelse som vil kunne ha kjønnsspesifikke implikasjoner, fordi den gjør hverdagen for en toppleder enda mer kompleks og tidkrevende. Overordnet avdekker denne avhandlingen hvordan fortid og nåtid er vevd sammen, dilemmaene dette bringer med seg, og hvilke praktiske utfordringer idrettsorganisasjonen står overfor. Avhandlingen avdekker også hvordan dette, det toppledere gjør hver dag, bryter med sentrale prinsipper og verdier som idrettsorganisasjonen tufter sitt arbeid på. Jeg konkluderer derfor med at dersom organisasjonen skal bli det organisasjonen nylig har satt seg som mål å bli, en «idrettsorganisasjon i verdensklasse», at organisasjonen må stille seg åpen for nye måter å strukturere sitt arbeid og organisasjonen på. Å endre institusjonaliserte praksiser og tenke- og væremåter formet i fortid, er en langsiktig prosess. Sentralt i et slikt endringsarbeid står derfor nåværende og fremtidige toppledere i organisasjonen, deres lederegenskaper, deres handlinger og ikke minst vilje til endring.
