- Marie Loka Øydna er stipendiat ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap.
- Torsdag 24. august disputerer hun over avhandlingen: " Unge utøvere i tilblivelse: En Foucault-inspirert lesing av satsingsatferd ved en norsk idrettsungdomsskole."
- Les mer om prosjektet.
- Se disputasen direkte på NIHs YouTube-kanal.
Om studien
Helhetlig utvikling har blitt en utbredt omsorgsfilosofi i norsk talentutvikling, og idrettsungdomsskoler har kommet til å utgjøre en ny modell for denne tankegangen, hvor unge utøvere i alderen 13-16 år skal kunne kombinere idrettssatsing og skolegang på en forsvarlig måte. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt talentutvikling tar form på nye måter innenfor en slik modell, samt hvilke konsekvenser det har for idrettselevenes hverdagsliv som utøvere og ungdommer.
Med denne studien har jeg vært interessert i å finne ut av hvilke muligheter for satsingsatferd denne integreringen av helhetlig utvikling åpner opp for. Dessuten har jeg ønsket å stille meg åpen for, at å utstyre ungdommer med evidensbaserte anbefalinger om trening og restitusjon muligvis ville produsere noen uforutsette konsekvenser for ungdommenes arbeid med å opprettholde sin satsingsidentitet.
Jeg har derfor, sammen med mine kolleger, undersøkt den nye standarden for talentutvikling idrettsungdomsskoler virkeliggjør og snakket med et utvalg idrettselever fra én skole om hvordan de forholder seg til de krav og forventninger som «en seriøs satser» blir møtt med om å trene riktig og ivareta egen helse.
Våre analyser peker på en bestemt risiko som praksisfeltet kan være oppmerksom på, nemlig at denne modellen for talentutvikling kan bidra til en noe snever forståelse av hva det innebærer å være et helt (idretts)menneske.
En del av dette kan forklares med at forventningene til hva som utgjør en seriøs utøver stadig skjerpes, både i form av økte belastnings- og restitusjonskrav og prestasjonsforventninger fra klubber. Samtidig ser vi at normaliseringen av å kombinere idrett og skole gjennom riktig selvstyring ofte krever et hundre prosent dedikasjon. For enkelte idrettselever kan dette skape et savn etter fritid eller alternative veier, særlig når de møter motgang eller usikkerhet i sin utvikling.
Jeg tror vi bør være varsomme med å anta at ungdommers utfordringer kan løses ved å gi dem stadig mer kunnskap og flere ekspertråd. Et alternativ er å utforske flere mulige scenarioer sammen med ungdommen, synliggjøre ulike hensyn og uforutsette konsekvenser, og la dem få innflytelse på hvordan problemene kan håndteres. Slik medvirkning innebærer også at ungdommen får velge utover det prestasjonslogikken tilsier, uten at valget umiddelbart møtes med mistro fra voksne. Samtidig kan miljøene ta sin del av ansvaret.
En oppfordring om å prioritere hvile blir lite troverdig dersom kamp- og treningsmengde, timeplaner og kulturelle normer om «seriøs satsing» fortsatt gjør fritid vanskelig. Omsorg handler altså ikke bare om å hjelpe ungdommer til å velge «riktig» for seg selv, men også om å skape betingelser som gjør flere valg tilgengelige, både for de med og uten talentstatus.
Resultater
Analysene viser at idrettsklassen og dens standard til trening og langsiktig utvikling tegner et særlig utviklingsspor for idrettselevenes tilblivelse som utøvere. Det er et tegn på at de tar ansvar for egen utvikling ved å underkaste seg prinsipper for beste praksis, og standarden for systematisk og målrettet trening og restitusjon gjør sin innvirkning på alle idrettselevene.
Samtidig er det et tegn på å ta ansvar for seg selv når idrettselevene mønstrer motstand mot de som prøver å diktere dem. Dog virker denne måten å gjøre ansvar på først og fremst tilgjengelig for de idrettselevene som allerede lever opp til standarden og hvor ingen setter spørsmålstegn ved deres potensiale eller dedikasjon til idretten.
Analysene viser også at det er visse omkostninger forbundet med denne standarden for tidlig talentutvikling, som knytter skole og idrett sammen. Mange peker på at selv om de har nok kunnskap for å kunne ta de «riktige» valgene, opplever de et krysspress mellom å prioritere restitusjon og effektivisere tiden sin for å leve opp til kravene fra begge kanter.
Det er dog verdt å bemerke at de fleste av idrettselevene anser dette som vilkår de er villige til å leve med, selv om de finner det strevsomt til tider. I denne sammenheng er det viktig å gjøre oppmerksom på at, ettersom seleksjonen av såkalte talentfulle utøvere tar seg opp i klubber og forbund og tilgangen på støtteordninger blir ujevnt fordelt, ser idrettselever noen ganger annerledes på disse omkostningene.
Dette reiser etter mitt syn et etisk spørsmål vi bør være varsomme med å overse. Når støtte og koordinering i økende grad følger talentstatus, risikerer vi at noen utøveres totalbelastning blir forstått som et felles ansvar, mens andre overlates til å håndtere dem selv.
Vi bør derfor spørre om dagens diskusjoner om belastningstilpasning også fanger opp dem som ikke inngår i de prioriterte talentnettverkene, eller om våre støtteordninger ubevisst bidrar til å gjøre enkelte utøvere mindre synlige.
Program
- 10.15 – 11.00 Prøveforelesning
- 13.00 – 16.00 Disputas over avhandlingen
Komité
Leder: Josef Fahlen, Professor, Institutt for idrett og samfunnsvitenskap, NIH
1. opponent: Louise Kamuk Storm, Førsteamanuensis, Syddansk universitet
2. opponent: Håkan Larsson, Professor, Gymnastik- och idrottshögskolan, Sverige
Hovedveileder: Christian Thue Bjørndal, Førsteamanuensis, Institutt for idrett og samfunnsvitenskap, NIH
Biveileder: Jens Christian Nielsen, Analysechef, Kulturens Analyseinstitut
Praktisk info
Disputasen vil bli ledet av Rektor Aage Radmann.
Disputasen er åpen for alle og strømmes på NIHs YouTube-kanal.