22. oktober fortalte Kristine Stavås Skistad offentlig om bakgrunnen for varselet mot sin tidligere trener.
Hun beskrev en relasjon hun opplevde som preget av kontroll, makt, økonomiske bindinger, fysisk nærhet og uklare grenser.
Treneren har vist til at saken er behandlet i flere instanser og er avsluttet for hans del. Norges Skiforbund ønsket ikke å kommentere den konkrete saken, men understreket at varsler skal tas på alvor og behandles grundig og forsvarlig.
Etter intervjuet opplyste Konnerud IL at klubben ville vurdere saken på nytt og se på egne rutiner [2, 17, 18].
Den offentlige oppmerksomheten om enkeltsaken har avtatt.
Spørsmålene den reiser, blir likevel stående: Hvordan tar idretten imot et varsel? Hvem undersøker det, hvem følger opp den som sier fra, og hvem har ansvar når saken går på tvers av klubb, særforbund og andre instanser?
Handler om tydeliger roller, kompetente ledere og rutiner
I teaterstykket Prima Facie møter vi Tessa, en forsvarsadvokat som selv blir utsatt for et overgrep og må forholde seg til rettssystemets krav til bevis og troverdighet [1]. Stykket minner oss om at institusjoner må kunne ta enkeltpersoners erfaringer på alvor og samtidig undersøke saker på en grundig og rettferdig måte.
I idretten må begge hensyn ivaretas.
Trenerrollen gir innflytelse over trening, uttak, utvikling og tilhørighet. Når trener og utøver også har private avtaler eller økonomiske bindinger, kan rollene bli uklare.
En utøver kan bli usikker på hva det er mulig å si nei til, eller på hvilke følger det får å sette grenser. Derfor handler trygghet både om den enkelte relasjonen og om rammene rundt den: tydelige roller, kompetente ledere og rutiner som virker i praksis.
56 prosent hadde opplevd krenkelser
To norske undersøkelser blant unge voksne illustrerer at krenkende erfaringer i idretten ikke er et marginalt tema. I en studie blant 1261 idrettsaktive i alderen 18–30 år svarte 56 prosent at de hadde opplevd minst én type krenkelse det siste året [3].
En annen studie, med 1135 idrettsaktive i samme aldersgruppe, spurte om erfaringer fra barne- og ungdomsidretten.
Også der svarte 56 prosent at de hadde opplevd minst én type krenkelse [4].
Studiene gir ikke grunnlag for å si hvor vanlig krenkelser er blant alle barn og unge i idretten. Funnene viser likevel at slike erfaringer forekommer, og peker på behovet for forebygging og trygge måter å varsle på.
NIF og organisasjonsleddene har retningslinjer og varslingskanaler. Slike ordninger er nødvendige, men de sikrer ikke alene en trygg idrettskultur.
Forskning peker også på betydningen av ledelse, opplæring, samarbeid og tydelig ansvar [7–15]. Det må være klart hvem som mottar et varsel, hvem som har mandat til å undersøke det, hvordan berørte personer blir ivaretatt, og hvem som følger opp når den første behandlingen er over.
"Trygg på trening"
Vår følgeforskning av «Trygg på trening», utviklet av Redd Barna i samarbeid med NIF og flere særforbund, handlet om hvordan et forebyggende tiltak ble tatt i bruk i idrettsorganisasjonene [5]. Studien viser hvordan ansvar kan bli uklart når mange nivåer skal bidra, men ingen har tydelig eierskap til hele arbeidet.
NIF brukte sin formelle myndighet selektivt, blant annet av hensyn til særforbundenes autonomi og frivilliges kapasitet, mens Redd Barna hadde kunnskap og legitimitet, men ikke myndighet til å forankre kravene i idretten [6].
Dette er ikke en evaluering av behandlingen av enkeltvarsler. Funnene gjør likevel spørsmålet om ansvar på tvers av organisasjonsnivåer relevant også når varsler skal følges opp.
En kanadisk studie har problematisert idrettens selvregulering og argumentert for en uavhengig, myndighetsforankret funksjon på trygghetsfeltet [16]. Det er ikke gitt at en slik modell kan overføres direkte til Norge.
Et uavhengig organ?
Men den gir et nyttig spørsmål å drøfte: Bør det finnes et uavhengig organ som kan bidra med kompetanse, sikre en mer uavhengig behandling av alvorlige saker og følge med på hvordan idrettens systemer virker? En eventuell ordning må ha et tydelig mandat og ivareta rettssikkerheten til alle involverte.
Et slikt organ ville ikke frita NIF, særforbund eller klubber fra deres ansvar. Idretten må fortsatt forebygge krenkelser, bygge trygge miljøer og følge opp tiltak. En uavhengig funksjon kan heller ikke erstatte god ledelse eller tydelige relasjoner mellom trenere og utøvere. Spørsmålet er hvordan ansvar og myndighet bør fordeles slik at den som varsler, ikke selv må bære arbeidet med å få saken undersøkt og fulgt opp.
Saken om Kristine Stavås Skistad bør derfor ikke bli stående bare som en nyhet om en kjent utøver eller en bestemt klubb.
Den minner oss om at tillit til varslingssystemer skapes gjennom handling: ved at varsler blir hørt, undersøkt grundig og fulgt opp, samtidig som alle involverte møtes med respekt og rettferdighet. Trygghet kan ikke være utøverens ansvar alene.
Referanser
[1] Miller, S. (2022). Prima Facie. Nick Hern Books.
[2] TV 2. (2026, 22. oktober). «Varslet mot treneren – nå forteller hun hvorfor».
[3] Fasting, K., Sølvberg, N., & Gjesdal, S. (2024). Krenkende opplevelser i idretten: Unge voksnes erfaringer med psykiske krenkelser, fysiske krenkelser og seksuell trakassering. Norges idrettshøgskole.
[4] Fasting, K., Jørgensen, T. M., Sølvberg, N., & Gjesdal, S. (2025). Krenkende opplevelser i barne- og ungdomsidretten. Norges idrettshøgskole.
[5] Sogn, H., Aune, L. S., Strandbu, Å., & Sølvberg, N. (2024). Trygg på trening med Redd Barna: Sluttrapport fra et følgeforskningsprosjekt. Norges idrettshøgskole.
[6] Sogn, H., Strandbu, Å., et al. (2026). From legitimacy to institutionalization: Negotiating safeguarding norms and organizational responsibility in Norwegian sport. Manuskript sendt til Journal of Sport & Social Issues.
[7] Rhind, D. J. A., & Owusu-Sekyere, F. (2020). International Safeguards for Children in Sport: Developing and Embedding a Safeguarding Culture. Routledge.
[8] Gurgis, J. J., & Kerr, G. A. (2021). Sport administrators’ perspectives on advancing safe sport. Frontiers in Sports and Active Living, 3, 630071.
[9] Owusu-Sekyere, F., Rhind, D. J., & Hills, L. (2022). Safeguarding culture: Towards a new approach to preventing child maltreatment in sport. Sport Management Review, 25(2), 300–322.
[10] Rhind, D. J. A., Kay, T., Hills, L., & Owusu-Sekyere, F. (2017). Building a system to safeguard children in sport: The eight CHILDREN pillars. Journal of Sport and Social Issues, 41(2), 151–171.
[11] Tuakli-Wosornu, Y. A., et al. (2024). IOC consensus statement: Interpersonal violence and safeguarding in sport. British Journal of Sports Medicine, 58(22), 1322–1344.