«Det er viktig for oss å tilby denne arenaen til så mange som mulig, men ett sted må grensen gå.»
Det sa ledelsen for VM i nordiske grener i Falun 2027, som forklaring på hvorfor paraøvelser ikke inngår i mesterskapet. Begrunnelsene var plassmangel, både på stadion og på programmet. Samt at logistikk og kostnadene med tilretteleggingen ble for krevende.
Jeg forstår det. Jeg vet hvor komplekse store arrangementer er med brutale tidsplaner, krav fra TV-produksjon, og budsjetter som presses til det ytterste. Men når man begynner å snakke om at «ett sted må grensen gå» for hvem en VM-arena er for, da handler det ikke bare om logistikk. Da handler det om prinsipper.
For hvor går egentlig den grensen?
Idrettsglede – for hvem?
I Norge har vi en visjon om «idrettsglede for alle». En klok kollega sa en gang at vi kanskje burde justere oss litt ned på denne, fordi inkludering av alle er tilnærmet umulig. «Idrettsglede for nesten alle», foreslo hun.
Jeg tenker på den setningen nå.
Når parautøvere ikke får konkurrere i samme løyper og på samme arena som øvrige utøvere, utfordrer dette idrettens grunnleggende verdier, uavhengig av hvor tungtveiende de praktiske hensynene fremstår.
Under VM i Trondheim i 2025 ble paraøvelser arrangert i tilknytning til hovedmesterskapet. Det var et viktig steg mot ett samlet mesterskap.
Når parautøvere entrer de samme løypene som resten av verdenseliten, forlenges ikke bare arrangementet, men det skaper et innbyrdes fellesskap i idretten. Et "vi" blir mer enn et slagord og symbolikk.
Når det motsatte skjer, oppstår et skille mellom "oss" og "dem". Ikke nødvendigvis av vond vilje, men på grunn av prioriteringer innenfor det handlingsrommet FIS gir arrangørene.
Dette er ikke bare Faluns ansvar
Det er lett å rette all kritikk mot arrangørene. Men det ville være for enkelt.
I dag ligger para langrenn og para alpint under ansvaret til Fédération Internationale de Ski (FIS). Paraidretten er organisatorisk en del av samme internasjonale forbund som øvrige skiøvelser, etter overføringen fra International Paralympic Committee (IPC).
Likevel er det ikke et eksplisitt og ufravikelig krav at paraøvelser skal innlemmes i verdenscup og VM i nordiske grener. Arrangørkontrakter, budprosesser og tildelingskriterier varierer. Krav om full integrering av paraøvelser er ikke konsekvent standardisert. Dermed overlates avgjørelsen i stor grad til arrangøren, dog innenfor rammene FIS setter.
FIS stiller detaljerte krav til arena, sikkerhet, løypeprofiler, reklameflater og TV-produksjon. Arrangører som ikke oppfyller kravene, risikerer sanksjoner.
Da er det legitimt å spørre: Hvorfor er ikke inkludering av parautøvere like tydelig regulert?
Hvis det først og fremst er en anbefaling, vil inkludering kunne velges bort når det blir krevende.
Kunne Falun gjort det annerledes?
Ja, Falun kunne gjort det annerledes. Det finnes utfordringer, men også løsninger:
- Integrasjon i ytterkant av programmet
Paraøvelser kan legges til åpnings- eller avslutningsdager, eller i tidsvinduer der arena og TV-produksjon allerede er rigget.
- Redusert, men symbolsk viktig øvelsesprogram
Full integrering fra dag én er krevende. Men et utvalg øvelser ville markert prinsippet om felles arena.
- Tilpasninger i logistikk og arealbruk
Stadionkapasitet kan håndteres gjennom differensiert publikumsflyt, færre akkrediteringer eller midlertidige støttearealer.
- Økonomiske insentiver fra FIS
Hvis økonomi er en barriere, kan FIS etablere støtteordninger eller insentiver. Inkludering bør ikke kunne strykes fordi det blir en for stor budsjettpost.
Ingen av disse løsningene er selvsagt gratis. Men verdensmesterskap er blant de mest ressurskrevende og prestisjefylte arrangementene internasjonalt. Hvis ikke inkludering kan prioriteres der, hvor kan den da prioriteres?
Et veivalg for FIS
Historien viser at idretten utvikler seg når noen stiller krav. Kvinners øvelsesprogram ble ikke utvidet fordi det var enkelt, men fordi det ble kjempet for og til slutt besluttet. Kvinner hopper nå i storbakke og går 5 mil. Disse standarden ble endret fordi det ble stilt tydelige krav til de internasjonale styringsorganene og arrangørene.
Dersom FIS ønsker at paraidretten fullt ut skal være en integrert del av internasjonal skiidrett, må dette gjenspeiles i arrangementsreglementet. Inkludering kan ikke være avhengig av om det «passer» i den enkelte arrangørs kabal.
Når en VM-arrangør sier at «ett sted må grensen gå», er det i realiteten FIS som har definert hvor fleksibel den grensen er.
Grensen går ved ekskludering
Jeg mener grensen bør gå et annet sted.
Ikke ved stadionkapasitet eller programtetthet. Men ved ekskludering som prinsipp.
Arrangørene bør ikke ha et handlingsrom til å kunne ekskluderer parautøvere. Hvis vi aksepterer at parautøvere faller utenfor når det blir krevende, beveger vi oss stille fra «idrettsglede for alle» til «idrettsglede for nesten alle».
Spørsmålet er om det er dit internasjonal skiidrett vil.
Tiden er kommet for å stille dette spørsmålet til FIS.
Jeg er allikevel skuffet over svensk idrett
Samtidig kunne svensk idrett prioritert annerledes med det handlingsrommet de har: de kunne valgt å fortsette ned den historiske inkluderingen av parautøvere vi så i Granåsen i fjor.
Jeg melder derfor om at svensk idrett ikke får komme på gullfesten norsk idrett skal ha når Paralympics er over. Vi har ikke plass til dere. Det er viktig for oss at så mange som mulig får komme, men ett sted går grensen.