Det har vært gjentatt til det kjedsommelige: Menneskeskapte klimaendringer vil endre livet på jorden til det verre.
Vi har kunnskap om problemet. Vi vet at vi bør ta kunnskapen til oss og gjøre det som kreves for å redusere utslipp av klimagasser.
Like fullt: det blir våtere, varmere og villere, og lite tyder på at «vi» er i stand til å gjøre det som skal til.
Klimasaken er det forskere kaller et ondt problem. Klimagassutslipp er en dimensjon ved alt vi gjør, men svært sjelden det primære fokus for handlingene våre. Årsakssammenhengene er kompliserte, så også ansvarsfordelingen. De klimatiske konsekvensene av valgene vi tar i dag, inntreffer først om flere tiår.
Hva som virkelig vil monne for å begrense endringene, er utydelig. Hva klimaproblemet innebærer for oss, her og nå, i de ulike hverdagssituasjonene vi til enhver tid befinner oss i, er langt fra entydig.
Idrettslag som case for klimaendringer
Organisert idrett er en god kontekst for å studere hvordan klimaproblemet kan omsettes, eller ikke, til hverdagslige handlinger.
Hvordan kan en breddefotballklubb ta klimahensyn samtidig som den gjør det den egentlig skal gjøre: legge til rette for fotball? Hvordan kan skigruppa i et fleridrettslag – som tross alt er avhengig av at snøen fortsetter å falle etter et noenlunde forutsigbart mønster i vintermånedene – redusere klimagassutslipp, preparere skiløyper og håndtere varmere vintre på samme tid? Hvordan kan en motocrossklubb hensynta klimaet samtidig som den organiserer motorsykkelaktivitet?
Klimaproblemets konsekvenser for idrettslag gir ikke seg selv. Problemet må gis mening og retning. Framing-teori stammer fra forskning om sosiale bevegelser. Grunntanken er at sosiale bevegelser, og sosial endring, springer ut av at noen oppfatter noe som et problem, pønsker ut en løsning på problemet og motiverer seg selv og andre til å gjøre noe.
Overbevisende innramming sannsynliggjør handling. Modellen er kanskje naiv og vel «opplysningsvennlig», men gjør det mulig å se noen viktige tendenser i hvordan klimahandling og ikke-handling blir til – også i idretten.
I forskningsprosjektet Fra klimakunnskap til klimahandling er hovedmålet å forstå hvordan norske idrettsorganisasjoner forholder seg til klimaproblemet. I en nylig publisert artikkel har vi sett på hvordan idrettslag i tre idretter, med tre nokså ulike klimautfordringer, forholder seg til klimaendringer i klubbhverdagen. Hva slags problemforståelse har de av klimasaken generelt, og slik den angår deres idrett? Hvordan ser de for seg at de eventuelt kan bidra til å begrense klimaendringer? Hvordan begrunner de klimahandling, eller mangel på handling?
Fire typiske tilnærminger til klimaproblemet
For å finne ut av dette intervjuet vi ledere i 18 idrettslag innenfor fotball, ski og motorsykkelsport. Vi fant fire typiske måter norske idrettslag tilnærmer seg og snakker om – rammer inn – klimasaken: Den klimabevisste typen, alibitypen, den avmektige typen og den motvillige typen.
Den klimabevisste typen
Den første er den som likner mest på det vi kalte en noe naiv modell. Denne typen oppfattet klimaendringer og klimagassutslipp fra klubbens aktiviteter som et problem, identifiserte en eller flere løsninger og begrunnet klimahandlinger i klubbverdier eller klimaproblemets presserende og allestedsnærværende karakter. Et fåtall klubber fremstod som klimabevisste på denne måten.
Ingen av klubbene hadde en klart utformet klimapolitikk, men lederne kunne vise til eksisterende, planlagte eller ønskede klimatiltak, sånn som samkjøring og solceller. Et viktig kjennetegn ved denne typen var at slike tiltak ble entydig begrunnet i et ønske om å redusere klimagassutslipp.
Alibitypen
En annen og mer utbredt innramming av klimaproblemet var den vi har kalt alibitypen. Denne typen var kjennetegnet først og fremst ved at den snakket positivt om ulike tiltak som reduserer utslipp, men vedgikk tydelig at grunnene til å iverksette disse tiltakene handlet om andre forhold enn klimaendringer:
- Man ville spare penger (på lang sikt) ved å installere solceller; man ville skape et bedre sosialt miljø ved samkjøring;
- man hadde ordninger for bytte og gjenbruk av klær og utstyr for å senke kostnadene for idrettsdeltakelse.
Tiltakene ble trukket fram i intervjusituasjonen, på spørsmål om klima, nært sagt som klubbenes «klimaalibi». At denne typen var den mest utbredte kan formuleres som et mer generelt poeng, i tråd med en hel del tidligere forskning: Mange klimatiltak utvikles og gjennomføres uten klimadiagnoser og klimamotivasjon, når det gagner andre formål med høyere prioritet.
Interessant i vår studie er at dette, i idrettslagskonteksten, dreide seg om flere og ikke bare økonomiske formål.
Den avmektige typen
En tredje type innramming var det vi kaller den avmektige. Denne typen erkjente at idretten deres og klubben hadde et klimaavtrykk som det ville ha vært betimelig å redusere. De var imidlertid tydelige, ofte litt forurettede, på at de ikke hadde kapasitet til å drive med klimatiltak.
De snakket om at de fikk tilgang til de anleggene kommunen stilte til rådighet, og hadde lite påvirkning på hvor vidt anleggene var klimavennlige eller ikke. De hadde mer enn nok med å få spillere til bortekamp i det hele tatt, og ville ikke legge seg opp i hvordan den enkelte reiste. Kioskdrift var skjørt og berodde på et fåtall frivillige som gjorde det lille ekstra – disse kunne ikke oppmuntres til å lage vegetarmåltider i stedet for hamburger og pølse.
Lederne snakket gjerne om klubbene som ofre for tiltak eller forventninger på høyere nivå. Forbudet mot plastholdig innfyll i kunstgressbaner (et miljøtiltak mer enn et klimatiltak, men like fullt noe våre intervjupersoner i fotballklubber var svært opptatt av) ble omtalt som hinsides hva en vanlig klubb kunne håndtere. Innkjøp av elektriske løypemaskiner eller tilrettelegging for lademuligheter for elektriske motorsykler ble avvist som altfor kostbart.
Den motvillige typen
Den siste typen, den motvillige, erkjente at klimaproblemet er reelt, men ønsket rett og slett ikke å gjøre noe med det. Grunnholdningen var skeptisk, ikke til at menneskeskapte klimaproblemer finnes i det hele tatt, men til viktigheten av klubbens rolle.
Disse lederne snakket om klubbens utslipp som svært små i et større bilde og om eventuelle utslippsreduserende tiltak som av forsvinnende betydning. De var opptatt av klubbens bidrag til glede, sosialt fellesskap og folkehelse, og mente at slike bidrag var av så stor betydning at de veide opp for utslipp av klimagasser.
Klimatiltak ble omtalt som kostbare og krevende, men også smertefulle og direkte ødeleggende for klubbens aktiviteter.
Hvordan kan vi forklare disse tilnærmingene?
Et viktig spørsmål er hvorfor akkurat disse fire tilnærmingene til klimaproblemet har utviklet seg i norske idrettslag innenfor fotball, ski og motorsykkelsport. Her skal vi gi to hovedforklaringer.
For det første ser vi at klubblederne innrettet sin innramming av klimaproblemet etter fremtredende verdier i klubben. Oppfatningen av klimaendringene som et problem som angår klubben kan forsterkes eller svekkes av etablerte oppfatninger om hva som er klubbens samfunnsoppdrag.
Ledere snakket om hvordan en klubbs selvforståelse som en viktig aktør i et lokalsamfunn, med «gode verdier» og «forbilledlige handlinger», kunne motivere klimahandling. Motsatt er dersom klubber ser seg selv som til for å organisere idrett, og kun det, kan denne selvforståelsen tale imot klimahandling hvis klimatiltak forstås som begrensende for idrettsaktiviteten.
For det andre ser vi at klubblederne knyttet forståelsen sin av klimasaken til andre og presumptivt viktigere saker i klubben. På den ene siden kan en innretning av klimaforståelsen etter andre saker motivere klimahandling, som når klimahensyn samsvarer med ønsker om å spare penger eller gjøre idrettsaktiviteter tilgjengelig for flere. Motsatt kan fremtredende saker som sosial inkludering trekkes frem som motargument mot klimahandling, og til forsvar for utslipp av klimagasser.
Hvordan gjøre klima til en del av hverdagen?
De fire typene er kun utbredte måter idrettslagslederne forholdt seg til klimaproblemet i vårt datamateriale. Ingen av dem forekom alene eller i rene former. De fleste av intervjuene hadde litt av flere ved seg.
Alibitypen var den vanligste. De andre dominerte i et fåtall intervjuer, men framkom mer sporadisk i flere. Uten at vi har hatt plass til å gå særlig inn på det i denne studien, spiller også organisatoriske forhold inn på hvordan idrettslag forholder seg til klimaendringer:
- Idrettslagenes størrelse,
- enkeltmenneskers personlige verdier og interesser, og
- klimaproblemenes spesifikke karakter i klubbene og i enkeltidretter.
Utfordringen er å få klimaendringer inn i som en dimensjon ved slike hverdagshandlinger uten å undergrave det vi egentlig driver med.
Hvordan drive forskning på en måte som er mer klimavennlig uten at det gjør det går utover forskningen? Hvordan spille fotball på en mer klimavennlig måte og fremdeles slå Brasil? Den klimabevisste typen og alibitypen viser fram to veier til et sådan mål: én som går via verdier og én som går via insentiver.
Et spørsmål for ledere i idrettsorganisasjoner og andre organisasjoner er hvordan en kan tilrettelegge for at disse veiene blir synlige – eller mulige i det hele tatt – for flere.