Under EM i friidrett skal igjen Sander Aae Skotheim løpe, hoppe og kaste seg inn i bevisstheten til det norske folk. Tikamp er selve symbolet på allsidighet i idretten. Øvelsene som gjennomføres i løpet av halvannet døgn, stiller høyst forskjellige krav til utøveren. Det er lett å peke på talent og treningsvilje.
Når Sander selv forteller om oppveksten, er det noe som går igjen: en barndom fylt av «alt mulig».
Tidligere i sommer møtte jeg Sander utenfor lavblokka på Gaustad, der han vokste opp. Sammen med ham var to av barndomskameratene, Sondre Holmlund Ørjasæter og sønnen min, Jacob Hanstad. Bakgrunnen var arbeidet med boka «Løkka lever», om talentutvikling i norsk fotball. Der har debatten lenge gått om tidlig spesialisering, topping av lag og en stadig mer profesjonalisert barne- og ungdomsidrett.
Sondre Holmlund Ørjasæter (på huska), Jakob Hanstad og Sander Skotheim i dag.
I dag spiller Ørjasæter for Twente i Nederland og Hanstad for opprykksjagende Stabæk. Men da de tre snakket om oppveksten, handlet det om noe helt annet: skihopp i skråningen ved blokka, hinderløyper i skogen, «haren» i friminuttene og utallige timer i ballbingen. Det er erfaringer det er verdt å ta med seg inn i debatten om hvordan vi utvikler unge idrettstalenter.
Tre ulike historier. Fellesnevneren er ikke en perfekt talentplan.
Sander og Jacob drev med sjakk, håndball, langrenn, bordtennis, mens Sondre i mindre grad deltok i organisert idrett. Desto mer holdt han på med aktiviteter som ikke ble kalt for trening. Det gikk i sparkesykkel, skateboard og snowboard.
Kort sagt: Oppveksten til disse gutta var preget av at kroppen fikk gjøre mye forskjellig. Lek, ikke spesialisering, sto sentralt. Skolen ga rom for mye aktivitet. Pappaen til Sondre organiserte også en privat aktivitetsskole.
Fotballtreningen var organisert fra 1. klasse. En trening i uka, og etter hvert en kamp. Turneringer og cuper innskrenket seg til Oslo. Dyktige foreldretrenere i det lokale idrettslag, Koll, lot alle spille like mye. Slik var det frem til de gikk i 7. klasse. Alle var innom Lyns skolefritidsordning (“Lyn akademiet”) og de to som endte opp med fotball deltok på et privat akademi som samarbeidet med Lyn.
Mange fotballstjerner har også utelukkende drevet med fotball.
Lik start – ulike valg
Historiene til Sander, Sondre og Jacob er at utgangspunktet er nesten likt. Samme nabolag, samme ballbinge, samme skolegård, samme foreldregruppe som organiserer fotballen. Alle tre spilte fotball. Alle tre var innom andre idretter. Likevel ender historiene forskjellig.
Sander holdt fast ved bredden lenger enn de to andre – og ungdommer flest. Han beskriver hvordan han egentlig ikke bestemte seg for tikamp før han var rundt 15 år, og at han frem til da drev «med absolutt alt» – både uorganisert lek og organisert idrett. Det han tar med inn i tikampen, er ikke bare talent, men et bevegelsesbibliotek bygget opp gjennom hundrevis av timer med allsidig aktivitet.
Sondre og Jacob prioriterte fotballen sterkere. De hadde svært mange timer i ballbingen, spilte seriekamper, turneringer og etter hvert på akademilag.
For Sondre ble det på et tidspunkt for mye av de gode. Han ble lei, sluttet – og kom senere tilbake. I dag spiller han profesjonelt i Nederland.
For Jacob kom humpene i form av skader: Å få tretthetsbrudd i ryggen er en skjebne han deler med mange unge fotballspillere i dag. To korsbåndskader i overgangen fra junior til senior regnes som karrieretruende. Mellom de to kneskadene fikk han en U19‑landskamp, og han spiller i dag for Stabæk som kjemper om opprykk til Eliteserien.
Den norske idrettsmodellen fascinerer
utlendingene.
Tre karrierer, tre ulike historier. Fellesnevneren er ikke en perfekt talentplan, men en barndom der kroppen fikk prøve mye. Det ser ut til å være viktigere enn om du «velger riktig» idrett som tiåring. I dag kan det se ut til at mange, spesielt innen fotball, sitter med et inntrykk av at man må gå all in så tidlig.
Allsidighet før spesialisering
I forskningen omtales utprøving og involvering for «sampling» eller «diversification». Det tradisjonelle norske mønsteret er nettopp dette – flere idretter, mye lek og fysisk aktivitet i skolegård og nærmiljø, og først senere mer målrettet satsing. Den norske idrettsmodellen er noe som fascinerer utlendingene, mens norske idrettsledere ikke legger noe imellom når de skryter av den.
Det er lett å undervurdere verdien av denne «alt mulig»-barndommen.
Den gir ikke bare teknikk og fysikk; den gir variasjon, pauser og nye måter å mestre på. Den gjør det lettere å tåle motgang i én idrett, fordi identiteten ikke bare henger på fotballen.
Han er ikke bare et talent, men har et bevegelsesbibliotek.
I historiene til Sondre og Jacob ser vi hvordan mye og tidlig fotball kan gi både framgang og slitasje. Sondre måtte ut før han kunne komme inn igjen. Jacob måtte gjennom lange perioder med rehabilitering. Det som bar dem videre, var ikke bare vilje, men et bredt fysisk og mentalt fundament.
Spørsmålet blir da mindre om allsidighet «står i veien» for toppnivå, og mer om vi tør å la barna være allsidige lenge nok til at de rekker å finne sin egen vei. Sander viser at du kan bli tikjemper i verdenstoppen med bred bakgrunn. Sondre og Jacob viser at du kan bli profesjonell fotballspiller etter skader og pauser – så lenge du ikke blir låst for tidlig.
Hva betyr dette for oss voksne?
Det er lett å gjøre barndommen smal. Vi organiserer fotballakademier, cuper og ekstraøkter. Vi snakker om antall timer og «veien til toppen».
Etter å ha vært igjennom mye forskningslitteratur på talentutvikling og intervjuet flere titalls personer, på alle nivåer i fotballen, ser jeg at spillere ikke må drive med alle mulige idretter for å ta alle stegene til topps. Eksemplene er mange på spillere som utelukkende har drevet med fotball fra barndommen.
Lek, ikke spesialisering,
sto sentralt
Noen ganger blir vi så ivrige at vi glemmer alt det som ikke står i treningsplanen: skihopp i skråningen, hinderløyper, «haren» i friminuttet, lek med ball uten voksne. Det er nettopp denne hverdagen som har formet mange barn – ikke at de får så mange ballberøringer som mulig.
Poenget er ikke å tegne én riktig modell eller komme med moralske pekefingre.
Så er det viktig å vise at mange veier kan føre til toppnivå, og at veien blir tryggere når utgangspunktet er bredt.
Tikjemperen, den nederlandske proffen og Stabæk‑spilleren er tre påminnelser om at allsidighet i barndommen ikke er luksus. Det utgjør råmaterialet som gjør det mulig for unge utøvere å finne sin egen vei – og å tåle at veien blir kronglete.