Overraskelsen bunner i at Norge hevder seg oppsiktsvekkende godt i det som kalles «idrettens globale våpenkappløp». Undringen blir ikke mindre av at suksessen springer ut av en helt annen idrettsmodell enn det som er vanlig internasjonalt. Toppidrettsarbeidet her til lands gjenspeiler egalitære og tillitsbaserte trekk ved det norske samfunnet. Det vi kan kalle «toppidrett på norsk» er under press, men er verd å hegne om. Den virkelige samfunnsverdien ligger i kulturen og arbeidsformene bak medaljene, mer enn medaljefangsten i seg selv.
Norge som kjerringa mot strømmen
Norge har ikke etablert noe separat «toppidrettssystem». Tvert imot er toppidretten en integrert del av idrettsorganisasjonen som helhet. Idrettsbevegelsen står sterkt med nesten to millioner medlemmer og mottar betydelig offentlig støtte. De politiske føringene handler primært om inkludering og idrett for alle. Forventningene til toppidretten er at den skal være etisk forsvarlig. Ut over dette holder myndighetene en armlengdes avstand til aktiviteten.
Fraværet av stram politisk styring står i skarp kontrast til den målrettede toppidrettspolitikken som brer om seg internasjonalt. Forskningen viser at det skjer en likedanning av organiseringen på tvers av land. Fellestrekk er sterkere offentlig styring og etablering av sentraliserte organer som prioriterer hardt og evalueres ut fra resultater.
Top-down og bottom-up
Trenden internasjonalt er fremvekst av hierarkiske systemer som skal iverksette effektiv toppidrettspolitikk. Situasjonen i Norge kan bedre karakteriseres som et heterarki: En rekke aktører (idrettslag, skoler, særforbund, Olympiatoppen) som inngår i ulike former for nettverk og sammen bidrar til den samlede (topp)idrettsvirksomheten.
Nettverksorganiseringen har sine utfordringer som jeg lar ligge her. I stedet vil jeg trekke frem to forhold ved idretts-heterarkiets virkemåte som kan belyse hvorfor Norge lykkes såpass godt: fellesskapenes betydning og viljen til å dele kompetanse.
Fellesskapenes betydning
Toppidretten i Norge er team-basert i langt større grad enn i mange andre land. De individuelle idrettene har lært mye fra lagidrettene om hvordan prestasjonsgrupper kan utvikles til å bli støttende og lærende fellesskap. Bodø/Glimt forbløffer fotballverdenen i disse dager. Lagets bragder i Mesterligaen viser at kollektiv prestasjon er mye mer enn summen av individuelle ferdigheter.
Individuelle utøvere som hyller laget, er en gjenganger i TV-intervjuene etter store seire. Jeg tror ikke dette er spill for galleriet. Landslagsmodellen betyr at de beste bor og trener sammen over lengre perioder. Også topputøvere utenfor landslagene inngår i lag; regionale, lokale eller private. Team-organiseringen krever at utøvere tilpasser seg. De lærer av hverandre. Utøverne trekker frem samholdet og vennskapene. På sitt beste er laget både en dannelsesarena, inspirasjonskilde og beskyttelsesmekanisme i en hard toppidrettshverdag.
En fellesskapsbasert toppidrett må balansere hensynet til fellesskapet med behovene for individualisering. Vi ser at denne spenningen fører til at noen utøvere velger andre veier. «Familieprosjekter» og «individuelle prosjekter» er enn så lenge kun et supplement til fellesskapsmodellen i Norge. I en del andre land er det hovedregelen.
Kunnskapsdeling på tvers
Selv om idrettsbevegelsen er stor, er toppidrettsmiljøet lite. Fellesskapene i hver idrett former til sammen et større nettverk med tette bånd. Toppidrettssenteret i Oslo, og tilsvarende regionale Olympiatopp-sentre, fungerer som koplingsbokser der parautøvere, vinterutøvere, sommerutøvere og trenere møtes, trener og snakker sammen. Erfaringer deles, kunnskap prøves, nye ideer spres.
Dette illustrerer «smålandsfordeler» som er godt utnyttet i Norge. I større idrettsnasjoner er situasjonen annerledes. Idrettene opererer oftere innenfor hver sin silo. Utvekslingen på tvers er minimal.
Selv om kompetansedeling er en småskala-fordel, kommer den ikke av seg selv. Det krever miljøer som er åpne, nysgjerrige og har tillit til hverandre. I den konkurransedrevne toppidrettsverdenen er hemmelighold mer fremtredende enn åpenhet. Den norske delingskulturen gir et konkurransefortrinn.
Medaljenes verdi
Det som skiller Norge fra mange andre lands toppidrettsarbeid – heterarki, nettverk, fellesskap og deling – representerer ikke noe fremmed i det norske samfunnet. Tvert imot er dette gjenkjennelige kvaliteter som mange av oss holder høyt; i lokalsamfunn, organisasjoner og på arbeidsplasser. At toppidrettskulturen bygger på og foredler verdier som kjennetegner den norske samfunnsmodellen, styrker toppidrettens betydning. Koplingen gir medaljene samfunnsverdi – ut over den rene underholdningsverdien. «Toppidrett på norsk» kan vi identifisere oss med og la oss inspirere av, uavhengig av medaljefangst.
Kronikken ble først publisert i Dagsavisen.