Reisebrev fra forskeropphold på New Zealand: Store forskjeller på idrett og friluftsliv

For noen måneder siden reiste jeg på et forskningsopphold til andre siden jorden.

Til Aotearoa – landet under den lange skyen – som de polynesiske oppdagerne kalte det for snart tusen år siden – eller Nieuw-Zeeland, som den hollandske Abel Tasman kalte det noen århundre senere når hans se(i)lskap dro jorda rundt.

Eller, som vi sier på godt norsk: New Zealand.

Dette landet som ligger lengst unna Norge, men som til tross for dette ligner en del på vårt samfunn her i nord.  

Her forteller jeg noen av refleksjonene og betraktningene jeg gjorde meg om og under reisen – spesielt med tanke på idrett og friluftsliv. 

For selv om vi ligner på mye, oppdaget jeg store forskjeller på hvordan vi driver idrett og friluftsliv i Norge og New Zealand.  

Skolene er inngangen til idretten

På New Zealand handler det meste om rugby. Og cricket.

To sporter som i mine øyner opptrer litt ulike, selv med sin felles engelske historie: rugby er brutalt, mens cricket relativt sofistikert med sine hvite antrekk og innlagte tepauser.

Mine kanadiske kollegaer på universitetet fokuserte mer på ishockey (som seg bør) og forklarte at de unge og lovende må spille ishockey under den newzealandske sommeren (altså vår vinter) for å holde tritt med det europeiske og nordamerikanske systemet. 

I et globalt preget og sammensatt idrettssystem så må et land som New Zealand mer eller mindre drive med helårsidrett for å tilpasse seg resten av verden.

Blant annet så pågikk de nasjonale mesterskapene i friidrett i februar, selv om den internasjonale sesongen begynner senere under den nordlige vår. 

Det prinsippet gjaldt alle idretter som er avhengige av «vinterkulde» eller «sommervarme» - alt blir omvendt; alpinistene står i bakken på sankthansaften, og golferne er på banen på julaften. 

En annen betraktning, og ulikhet, fra vår foreningsbaserte idrettsmodell, så er det i sted skolen som er inngangen til den organiserte idretten her.

Etter skoletid får elever velge idrett– som en del av en slags SFO - og instruktører for de ulike grenene kommer til skolen og hjelper til sammen med lærerne.

Den foreningsdrevne idretten er noe som kommer først når barna nærmer seg tenårene.

Allemennsretten er ikke-eksisterende

Landet er kjent for sin vakre natur. Likt Norge noen steder, fremst i Fiordland der en kan se fjorder med fjell som ligner på Nærøyfjorden. 

Også de høye fjellene i sørvest, de som oppdageren James Cook navnga Søralpene under 1700-tallet, ligner en del på dem vi har i vår skandinaviske fjellkjede. 

Det er et utbredt friluftsliv og turliv, der «tramping» er noe man også gjør på de klassiske rutene som Milford Track, Routeburn Track og Tongariro Alpine Crossing – og der en kan booke plass på ulike betjente og ubetjente «huts» ute i villmarken. 

På mange av de store og populære rutene må en booke om en vil vandre, noe som er ment for å holde nede antall turister per sesong. Myndigheten som styrer over det meste av naturforvaltning- og vern er DOC, Department of Conservation, som er en statlig instans som har ansvar for alt av naturforvaltning. 

Dette er svært annerledes fra norske og svenske forhold, der mye av slik forvaltning er mer desentralisert og skjer på regionalt og kommunalt nivå, i samarbeid med frivillige organisasjoner. 

DOC har hånd om hytter (rundt 950 i antall), campingplasser, naturreservat, nasjonalparker og engasjerer et frivilligkorps, og er en organisasjon som virker å ha den lignende kulturbærende statusen og legitimitet som DNT har her til lands – og det til tross for å være en offentlig myndighet. 

Tenk at et byråkratisk forvaltningsorgan (!) kan engasjere frivillige ildsjeler til å ta i et tak. 

Ellers så er allemansretten ikke-eksisterende her, men det er et utbredt nett av stier i skogene og fjellene.

Ofte står det tydelige skilt med «hold deg til stien» og alle stier har et navn (noe som kun er tilfelle med de større og «offisielle» stiene i Norge). 

Blant annet så gikk jeg på «Weir Walk», en 750m gruslagt sti, rundt «Loop Walk» på 450m og «Terrace Walk» på lik lengde. 

Under en løpetur med en lokal gruppe i Dunedin spurte jeg om vi kunne løpe opp «det fjellet» (som var nydelig) men da fikk jeg bare tilbake «no, it’s private, and you don’t want the farmer at your heels».

Om transport og trafikk – bilen er høyest i næringskjeden

Ikke nok med at man kjører på venstre side, NZ er også et land der du er mer eller mindre avhengig av bil.

Veinettet er mange steder helt bygget opp etter bilens premisser, med rette og brede veier, og i byene er det også bilen som er øverst i næringskjeden. Det oppleves (som europeer) enkelt at parkere, selv i større byer.

Det ligger kanskje noe i hvorfor landet er så populært å drive med vanlife; mange vakre steder, relativt lite folk, enkel og tilgjengelig overnatting. 

Som fotgjenger er det litt annerledes.

Byene er bygget med et rutenettssystem (rette linjer og parallelle veier) noe som gjør at en kommer til et nytt veikryss etter hvert kvartal.

Her må en vente på at rød mann skal bli grønn, før en krysser, og det kan ta en liten evighet (les: et minutt). Skal du krysse en bykjerne, må du kanskje passere ti til femten slike overganger på kun noen få kilometer, dette tar tid og tær livskraft…

Om (det ville) dyrelivet

Naturen er flott, og dyrelivet likeså – men ikke spesielt skremmende.

Det finnes mange kule og fargeglade fugler og andre endemiske arter, som en dessverre alt for sjeldent får øye på.

På Otago Peninsula utenfor Dunedin er det mulig å skue albatross, blåpingvin og sjøløve.

Kiwifuglen er landets nasjonalsymbol, men er truet siden det forrige århundre pga av euroepeiske dyrarter som ble «innplantet» og som lett kunne attakkere den vingløse fuglen som hadde levt i milliontals år uten fiender på sørøya.

Under en av mine løpeturer møtte jeg på to av de store invasive artene som truer landets dyreliv – pungreven og villsvinet.

Pungreven kan klatre i tre og er et alvorlig trussel mot fugler og annet småvilt.

Hvis du kjører gjennom landet så er sauer og kyr de en ser mest av, og ull-, melk- og kjøttindustrien er lukrative bransjer for den newzealandske bonden.

Til slutt, om Norsewood – en ukjent norskbygd

På nordøya, et par timer nord for hovedstaden Wellington, ligger den bittelille bygda Norsewood.

Hit kom en last med 300 nordmenn og noen svensker i 1872 for å bosette seg som nybyggere og for å avvirke skog i området Seventy Mile Bush. De ankom med skipet «Høvding» etter nesten fire måneder på de store hav, og i Norsewood ble gater som Viking St, Thor St og Odin St etablert.

Når vi passerte gjennom, en varm dag i februarsommeren, dampet asfalten i varmen og bak  bleke gardiner på det lokale turistkontoret sto figurtroll og norskeflagg og samlet støv. Hundre meter bort fikk vi øye med den repliserte stavkirken og stabburet, og rett over gata lå den lekeplassen tom på «Norskeskogen skole».

Alt minnet oss om bygdas norske arv. Noen mil sørover lå Dannevirke, danskenes sitt arv til landet, der vi stoppet for natta.

Håper denne reisdagboken/reisehåndboken kan hjelpe deg – kanskje den har fristet deg? – eller avskrekket deg – «Hæ, er det slik det er der borte??».

New Zealand er et trivelig, trygt og gjestfritt land med hyggelige folk, flotte byer og et varierende landskap med naturopplevelser overalt.

NIH har avtale med utveksling med University of Otago, og det er mulig å søke for både bachelor- og masterstudenter. 

• Ta kontakt med internasjonalt kontor om du vil vite mer