Jeg følte meg ofte malplassert sosialt som student. På bacheloren måtte jeg tulle bort at jeg stadig rakte hånden i været. Jeg lot som jeg ikke forsto at «ingen flere spørsmål?» fra foreleseren egentlig betydde «fort, begynn å pakke sammen!» på studentsk.
Jeg kviet meg for småpraten utenfor auditoriet – det var fag jeg ville pludre om, ikke linjeforeningsfesten på lørdag. Hvorfor var det ikke kult når noen spurte «hvordan går det» å svare «joda, politisk-teoretisk realisme virker mer og mer riktig, synes jeg! Enn du?»
Jeg kunne dagdrømme om en slik gruppedynamikk. Istedenfor «Så dere den episoden på Game of Thrones i helgen?» var det «så dere den passasjen i Christopher Stone-artikkelen?» Istedenfor den usagte maksimen – en slags gylden regel – om at «nå skal du jatte med og forsvinne i mengden» idet du kom på campus, var det «nå skal du tenke og stikke deg frem» – med sosial belønning når du gjorde det! Der «kverulanten» i gjengen er den som har skjønt noe, og «han som tror han er noe» i auditoriet er den nærmeste av alle til å bli akkurat dét.
Normene fra den hverdagslige interaksjonen studentene imellom slår rot mye dypere i oss som unge akademikere, tror jeg, enn rektors tale om vitenskapelige verdier på universitetsplassen. Alle er enige i at idealet på universitetet er å tenke kritisk. De stille tenker også kritisk, de holder det bare inni seg.
Men, vi er ikke flinke nok til å støtte dem som tenker kritisk høyt. Miljøet rundt kjerringa verdsetter ikke den jobben hun gjør – for alle – når hun tør gå imot stillhetens betryggende fellesskap. Frivillig frasier hun seg privilegiet til de tause om ikke å bli kritisert for sine tanker. For sin standhaftige troskap til det idealet risikerer hun som går mot strømmen å druknes i sosiale sanksjoner.
Kjerringa mot strømmen er den ytringsfrie akademikeren. Vi må heie henne frem!
Dette er ikke bare verdifullt og viktig for den enkelte nerd, men også for akademia og en opplyst debatt. Kunnskap blir til mellom mennesker. Ikke i hver enkelt. For, husk det: Opplysning er et fellesskapsprosjekt.
Hvordan kan vi bidra til kunnskapsutvikling om vi hengir oss til den samme idéskye flokkmentaliteten som det er vårt samfunnsoppdrag å korrigere?
Det er ikke akademikernes mål å være populære, men å formidle og å lære. Da er det en del av jobben vår, mener jeg, å endre de sosiale normene så vi kan leve ut den ytringsfrie tenkerens sanne, spennende og ikke-konforme natur.
Dette tilsier en felles aksept for frihet fra typiske mellommenneskelige forventninger: du trenger ikke jatte med for å være en del av gruppen. Og du må slett ikke å holde pusten under knappenålsstillheten i klasserommet.
Snakk! Si din mening! Hopp motstrøms oppover elven og ytre din egne, sprell levende villaksetanke!
Alle studenter og ansatte på høyskole og universitet fortjener et motiverende og ytringstrygt studie- og arbeidsmiljø der den frie tanke ikke bare er et akademisk, men et levende sosialt ideal.
Konsensus er en sosial refleks. Uenighet den akademiske. Kan konformitet på campus heller være at vi står sammen om å være selvstendige?