Formål
Den eksplisitte omtalen av idrett som et virkemiddel for bærekraftig utvikling i FNs politiske dokument Transforming our World: The 2030 Agenda for Sustainable Development markerte en viktig milepæl. Dette førte til at flere regjeringer inngikk samarbeid med relevante aktører for å integrere idrett i sine utviklingsplaner. I Ghana, som i mange andre land, er idrettspolitiske mål knyttet til sosial utvikling og bestemte bærekraftsmål (SDG). Å anerkjenne idrettens potensial er imidlertid ikke i seg selv et bevis på et sterkt engasjement eller en vellykket gjennomføring av tiltak i lokalsamfunnene.
Hovedformålet med studien er å analysere de idrettspolitiske målene og gjennomføringen av tiltak i statlige og ikke-statlige idrettsorganisasjoner i Ghana, og i hvilken grad disse bidrar til nasjonal utvikling. Studien tar utgangspunkt i tre av FNs 17 bærekraftsmål: god helse og livskvalitet (bærekraftsmål 3), likestilling mellom kjønnene og styrking av jenters og kvinners stilling (bærekraftsmål 5), samt inkludering av personer med funksjonsnedsettelser (bærekraftsmål 10).
Prosjektbeskrivelse
To nivåer av teorier er benyttet for å analysere politikk og gjennomføring av bærekraftsmålene gjennom idrett i lokalsamfunn i Ghana.
På et overordnet nivå er teorier om staten, blant annet statsmakt, nypluralisme og nyinstitusjonalisme, brukt for å forklare hvordan bærekraftsmålene er blitt omsatt til nasjonal idrettspolitikk.
Videre er tre teorier som belyser gjennomføring av politikk med ulike involverte aktører, benyttet som sentrale analytiske rammeverk: Matlands tvetydighets- og konfliktmodell, Cooky og Messners sosio-strukturelle perspektiv og Rhodes og Marshs teori om politiske nettverk.
Disse teoriene er brukt til å analysere henholdsvis gjennomføring av tiltak for god helse og livskvalitet, jenters og kvinners deltakelse i lokalidretten og idrettspolitiske inkluderingstiltak for personer med funksjonsnedsettelser.
Teoriene bidrar til å identifisere barrierer og sosiale mekanismer som påvirker arbeidet med å gjennomføre idrettspolitiske tiltak knyttet til bærekraftsmålene om helse, likestilling og inkludering i lokalsamfunn i Ghana.
Metode
Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie. Datamaterialet er samlet inn fra myndighetspersoner med ansvar for utforming og gjennomføring av politikk, regionale idrettsledere, representanter fra distriktsidrettsenheter (District Sports Units, DSU), representanter fra nasjonale idrettsforbund og organisasjoner som bruker idrett som et virkemiddel for utvikling og fred.
Totalt deltok 52 personer i studien, fordelt på semistrukturerte intervjuer (n = 25) og fokusgruppediskusjoner (n = 27).
I tillegg ble det gjennomført dokumentanalyser av idrettspolitiske dokumenter og andre relevante kilder for å supplere datamaterialet fra intervjuene og fokusgruppediskusjonene.
Distriktsidrettsenhetene samarbeider tett med regionale idrettskontorer og finansieres av distriktsmyndighetene.
Resultater
Funnene viser hvor komplekst samspillet mellom politiske mål og gjennomføring av bærekraftsmålene gjennom idrett er i Ghana.
Resultatene presenteres i fem vitenskapelige artikler som belyser ulike sider ved studiens overordnede forskningsspørsmål.
Artikkel 1 og 2 undersøker hvordan bærekraftsmålene er blitt omsatt til nasjonale idrettspolitiske retningslinjer. Artikkel 3, 4 og 5 undersøker gjennomføringen av tiltak knyttet til henholdsvis helse og livskvalitet, jenters og kvinners deltakelse i lokalidretten og inkludering av personer med funksjonsnedsettelser i lokalsamfunn i Ghana.
Artikkel 1
Artikkelen gir en historisk oversikt over institusjonaliseringen av idretten i Ghana og undersøker idrettens politiske, økonomiske og sosiokulturelle betydning for nasjonsbygging og utvikling.
Idrett som virkemiddel for bærekraftig utvikling ble først innarbeidet i nasjonale politiske mål etter anbefalingene fra FNs tusenårsmål og bærekraftsmål ved begynnelsen av årtusenet.
Artikkelen diskuterer også fotballens dominerende stilling og aktuelle samfunnsspørsmål som migrasjon, likestilling og funksjonsnedsettelser, og hvordan disse påvirker idrettspolitikken.
Funnene viser at myndighetenes engasjement i idrett i hovedsak er rettet mot idretten som mål i seg selv, snarere enn idrett som virkemiddel for utvikling og fred (Sport for Development and Peace, SDP).
Artikkel 2
Artikkelen sammenligner særtrekk ved myndighetsstyrt gjennomføring av politikk der idrett brukes som virkemiddel for utvikling i Ghana og Zambia.
Den diskuterer også hvordan den internasjonale politiske satsingen på idrett for utvikling og fred har påvirket nasjonal politikk i ulike land.
Artikkelen viser hvordan bærekraftsmålene er innarbeidet i de politiske målsettingene i Ghana og Zambia.
Intervjuer med representanter fra myndighetene og organisasjoner som arbeider med idrett for utvikling og fred, kombinert med analyser av nasjonale politiske dokumenter, viser betydelige likheter mellom landene.
Dette gjelder både utfordringene statlige og ikke-statlige aktører møter, og mulighetene de har til å bidra innenfor en myndighetsstyrt modell for gjennomføring av politikk.
Selv om begge land bruker betydelige ressurser på fotball på bekostning av idrett for utvikling og fred i lokalsamfunnene, har Zambia, i motsetning til Ghana, kommet lenger i arbeidet med å involvere organisasjoner som arbeider med idrett for utvikling og fred.
Artikkel 3
Artikkelen analyserer hvordan statlige og ikke-statlige idrettsaktører har blitt involvert og tildelt ressurser i arbeidet med å gjennomføre myndighetenes politikk for helse og livskvalitet i lokalsamfunnene i Ghana.
Studien bygger på analyser av offentlige politiske dokumenter og intervjuer med sentrale myndighetspersoner og representanter fra ikke-statlige idrettsorganisasjoner.
Ved hjelp av Matlands tvetydighets- og konfliktmodell identifiserer studien utfordringer knyttet til symbolsk og politisk gjennomføring.
Symbolsk gjennomføring viser hvordan idrettspolitiske tiltak som skal bidra til bedre helse i lokalsamfunnene, ofte er vage, abstrakte og mangelfullt definert.
Politisk gjennomføring påvirkes av hvilke aktører som prioriteres av beslutningstakerne, eller som har tilstrekkelige ressurser til å påvirke politikken.
Dette har ført til en skjev fordeling av ressurser, manglende involvering av lokale aktører i politikkutformingen, en uforholdsmessig sterk prioritering av fotball fremfor andre idretter og manglende oppmerksomhet om organisasjoner som arbeider med idrett for utvikling.
Artikkel 4
Artikkelen analyserer kulturelle og strukturelle forhold som bidrar til lav deltakelse blant jenter og kvinner i lokalidretten på distriktsnivå i Ghana.
Dokumentanalysene viser at det finnes politiske målsettinger om å fremme likestilling og styrke jenters og kvinners deltakelse i idretten.
Intervjuer med regionale idrettsledere og representanter fra distriktsidrettsenhetene avdekker imidlertid både kulturelle og strukturelle utfordringer knyttet til gjennomføringen av disse målsettingene.
Kulturelle barrierer omfatter blant annet husarbeid og kjønnsstereotypier, religion og tidlige barneekteskap.
Strukturelle barrierer omfatter institusjonelle forhold, som likestillingspolitikk og rekruttering, og organisatoriske praksiser, som kvinners underrepresentasjon i organisasjoner og samarbeidsrelasjoner.
Artikkelen diskuterer også hvordan kulturelle forhold påvirker og samspiller med organisatoriske praksiser og gjennomføringen av politiske tiltak.
Artikkel 5
Artikkelen analyserer gjennomføringen av idrettspolitiske inkluderingstiltak og i hvilken grad disse bidrar til å inkludere eller ekskludere idrettsorganisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser i Ghanas distriktsidrettsenheter.
Studien tar utgangspunkt i teori om politiske nettverk for å analysere medlemskap, integrering, ressursfordeling og maktbalanse.
Dokumentanalysene viser at det finnes politiske bestemmelser som skal sikre inkludering av personer med funksjonsnedsettelser. Intervjuer med representanter fra distriktsidrettsenhetene avdekker imidlertid flere utfordringer i gjennomføringen.
Distriktsidrettsenhetene mangler selvstendighet og juridisk støtte, og det er distriktsmyndighetene som avgjør hvordan midler til idrett for personer med funksjonsnedsettelser skal brukes og fordeles.
Andre utfordringer omfatter manglende representasjon fra idrettsorganisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser i distriktsidrettsenhetene, manglende integrering av idrettstilbud, konflikter mellom idrettsorganisasjoner, distriktsidrettsenheter og distriktsmyndigheter, samt bruk av idrett for personer med funksjonsnedsettelser til politiske formål.
Artikkelen diskuterer videre hvordan funksjonsdiskriminering (ableism) påvirker de politiske nettverkene.
Konklusjon
Formålet med studien har vært å analysere politikk og gjennomføring av bærekraftsmål gjennom idrettsorganisasjoner i Ghana.
Funnene viser at myndighetenes politikk for idrett som virkemiddel for bærekraftig utvikling er tydelig formulert og bredt formidlet, i tråd med utviklingen i Zambia og andre land.
På tvers av de fem artiklene identifiserer studien fire sentrale utfordringsområder: politiske forhold, sosiokulturelle forhold, organisatoriske rammebetingelser og institusjonelle strukturer.
Disse forholdene svekker resultatene av politikken og hindrer en effektiv gjennomføring av tiltak som skal bidra til å nå bærekraftsmålene gjennom idrett i Ghana.
Innenfor disse fire områdene identifiseres flere sentrale sosiale mekanismer:
Politiske forhold: Skjev fordeling av økonomiske midler til idrett, med en sterk prioritering av fotball.
Sosiokulturelle forhold: Patriarkalske strukturer i det ghanesiske samfunnet, religiøse forestillinger og etablerte oppfatninger om kjønnsroller, holdninger til personer med funksjonsnedsettelser og en dominerende fotballkultur.
Organisatoriske rammebetingelser: Mangel på tilstrekkelige økonomiske ressurser, kvalifiserte idrettsledere og kvinner i lederposisjoner.
Institusjonelle strukturer: Manglende tydelige retningslinjer for gjennomføring av politikk, utilstrekkelig involvering av relevante aktører i politikkutformingen og begrenset legitimitet for organisasjoner som arbeider med idrett for utvikling og fred.
Disse utfordringene svekker Ghanas muligheter til å bruke idrett som et virkemiddel for bærekraftig utvikling.
Studien understreker derfor betydningen av grundige kartlegginger av lokale behov og involvering av både statlige og ikke-statlige aktører, inkludert representanter på distrikts- og regionalt nivå, i utviklingen og gjennomføringen av idrettspolitiske tiltak.
