Denne historien begynner egentlig med det man trodde var fasiten, man hadde funnet hvordan man enkelt kunne redusere forekomsten av skulderskader hos håndballspillere.
Ett enkelt, forebyggende program gjennomført som en del av oppvarmingen var det som skulle til. Men:
I ettertid har det vist seg at spillere og trenere ikke vil gjennomføre dette programmet, fordi de synes det tar for mye tid. Ikke så smart, vil du kanskje si, men reelt – og noe man har opplevd i flere idretter.
Hilde Fredriksen ønsket å finne en løsning på dette problemet.
Prosjektet har munnet ut i en doktorgradsavhandling som hun skal forsvare i en disputas 16. april.
Komplisert kast
Skulderen er det mest bevegelige leddet vi har i kroppen, og kastbevegelsen er en ekstremt kompleks bevegelse, som utføres i stor hastighet og er veldig belastende på skulderledd og musklene rundt. Skulderen til en kaster må ikke bare være veldig bevegelig, men også stabil og sterk nok til å holde skulderen på plass under kastet. Dette krever en delikat balanse mellom bevegelighet, stabilitet og styrke.
I håndball brukes det mange forskjellige typer kast, som overarmskast, underarmskast, stegskudd og hoppskudd, men den grunnleggende kinematikken i kastene er i hovedtrekk den samme:
- Armen føres først tilbake med stor grad av utad-rotasjon
- I akselerasjonsfasen føres armen raskt framover samtidig med en kraftig innad-rotasjon til ballen slippes. (Sterke muskler som pectoralis major og latissimus dorsi er aktive.)
- Når armen skal bremses, skjer det en kraftig aktivering av utadrotator-muskulaturen. Den må jobbe eksentrisk for å bremse opp armens bevegelse og samtidig stabilisere skulderleddet. («Eksentrisk»: Muskelen utvikler kraft mens den forlenges.)
Økte hverken bevegelighet eller styrke
– Vi tenkte ganske enkelt: Vi hadde allerede et forebyggende program med i alt fem øvelser som fungerte, men som ikke ble brukt. Vi måtte finne en løsning, forteller Hilde Fredriksen. Målet med de fem øvelsene var blant annet å bedre bevegeligheten i skulderens innadrotasjon og å øke styrken i skulderens muskulatur for utadrotasjon.
– Flere studier viser at disse to faktorene er viktige med tanke på risikoen for skulderskader. Vi måtte korte ned programmet – men hva som var mest effektivt, hva vi burde beholde, det visste vi ikke.
Hun startet derfor en ny studie. Fire klubber med gutter og jenter i alderen 16-18 år fra Oslo og omegn ble trukket ut til å delta. Disse gjennomførte det skadeforebyggende programmet, men denne gangen testet de i hvilken grad programmet påvirket skulderbevegelighet og -styrke.
Dette ga et overraskende resultat: Selv om programmet virket forebyggende, ga det hverken økt bevegelighet eller økt styrke.
– Antakelig var doseringen for lav. Det vil si: Det ble det brukt for lite tid på hver øvelse, og belastningen på styrkeøvelsene var for lav til at man fikk noen effekt, mener Fredriksen. At programmet likevel virket forebyggende, mener hun kom av at det er et godt oppvarmingsprogram. – Det var godt egnet til å forberede skulderen på den påfølgende håndballtreningen. Men, vi kom jo egentlig ikke noe særlig videre.
Nitid test av øvelser
Men styrke er en viktig faktor, det visste de fra andre, tidligere studier på feltet. De har vist at rene styrketreningsprogrammer har en bedre forebyggende effekt enn kombiprogrammer som inneholder flere elementer.
I tillegg peker flere studier i retning av at svak utadrotasjons-muskulatur er en risikofaktor. Derfor gikk Hilde Fredriksen videre med dette:
Hun inviterte med seg 16 eksperter fra ni land – fysioterapeuter, leger, trenere, spillere og eksperter på styrketrening – til en såkalt Delphi konsensus-studie for å finne de øvelsene som var mest effektive for å øke styrken i disse musklene. I alt 28 øvelser ble gradert både etter effekt og etter hvor sannsynlig de mente det var at håndballspillere ville gjennomføre disse øvelsene.
– Etter tre slike runder satt vi igjen med åtte øvelser som ble satt sammen til et kort program, forteller Fredriksen: To og to øvelser ble paret, og i hver treningsøkt skulle ett par øvelser gjennomføres. Spillerne byttet til nytt øvelsespar annenhver uke.
– I øvelser som skal øke styrken må øvelsene være tunge nok. Men da vi lot en håndballklubb teste dette programmet i forbindelse med oppvarmingen, oppdaget vi et problem. Styrketreningen gjorde at spillerne ble slitne og kastet mindre presist, forteller Fredriksen. – Dette lærte oss at styrketrening, hvis den skal gjøres i forbindelse med håndballtreningen, bør gjøres etter trening, ikke som en del av oppvarmingen.
Dermed ble programmet gjennomført i seks nye håndballag etter håndballtrening, tre ganger i uka i åtte uker. Men heller ikke dette programmet hadde noen effekt på muskelstyrken.
– Igjen er en mulig årsak at doseringen ble for lav. Selv om øvelsene burde være tunge nok til å gi en styrkeeffekt, var jo en av forutsetningene at programmet skulle være kort, slik at spillerne ville gjennomføre det. Vi ser i ettertid at det sannsynligvis vil være best å gjennomføre programmet i egne styrkeøkter, da styrketrening har hovedfokus.
Studien ble gjennomført i første del av sesongen, fra september til desember. I tilbakeblikk mener Hilde Fredriksen det trolig ville være mer hensiktsmessig å bygge opp styrken før sesongen starter for så å vedlikeholde den gjennom sesongen.
– Om man kan utvikle robuste spillere, vel forberedt på de krav idretten stiller vil de prestere bedre og sannsynligvis redusere faren for skader.
Nytt verktøy, bedre oppfølging
Å forebygge at en skade oppstår, kalles «primærforebygging». Siden håndballspillere ofte har tilbakevendende og langvarige skulderplager, er det også viktig å oppdage en skade tidlig for å sette i gang gode tiltak – såkalt sekundær-forebygging. Dette betyr å sørge for at spilleren er helt rehabilitert før han eller hun får returnere ut på banen igjen for fullt.
Ved å bruke et selvrapporterings-skjema kan man dokumentere smerter og andre symptomer fra skulderen over tid og oppdage endringer raskt. Et slikt skjema vil også være et godt verktøy, sammen med kliniske tester, i rehabiliteringen av utøvere for å følge progresjonen.
Nettopp et slikt skjema – «KJOC-skjemaet» (se faktaboks) – har eksistert på engelsk, men ikke på norsk. Derfor ble en viktig del av Hilde Fredriksens arbeid å oversette og tilpasse dette til norske forhold. Hun testet også skjemaets måleegenskaper:
– Vi har manglet et slikt viktig verktøy, men nå har vi noe som fungerer, slår hun fast. – Det måler det det skal, og er et godt verktøy for leger og fysioterapeuter som jobber med kast-utøvere for å følge opp disse utøverne bedre enn før.
Hilde Fredriksen oppsummerer slik:
- Et godt oppvarmingsprogram forbereder spillere på aktiviteten de skal gjøre. Det øker også prestasjonen.
- Gjennom å bygge opp et oppvarmingsprogram utfra kravene idrettene stiller og de skadene spillerne er utsatt for, kan det også være skadeforebyggende.
- Ved å både bygge robuste spillere og sørge for gode oppvarmingsprogrammer, vil spillerne sannsynligvis både yte bedre og skades mindre. Treneren har flere skadefrie spillere tilgjengelig, og laget vil prestere bedre. Alle vinner på dette.