I starten av april pakket 1.året Sport Management, og de andre førsteårsstudentene, sekken og satte kurs mot Beitostølen for å delta som ledsagere under Ridderuka.
Før vi ble kastet ut i løypa med ansvar for ekte mennesker, fikk vi en smakebit gjennom en undervisningstime på langrennsski.
Der prøvde vi oss som ledsagere for hverandre.
Vi hadde så et par infomøter, og fikk vite navnet på utøveren vi skulle ledsage gjennom hele uka et par dager før avreise.
Hadde null erfaring fra før
Videre gikk bussen en søndagsmorgen fra NIH og oppover mot Beitostølen, vårt nye hjem for en uke.
De fleste i klassen min, meg selv inkludert, hadde lite erfaring med ledsaging. Eller rettere sagt: null erfaring.
Det førte til en god blanding av nervøsitet og spenning da man ikke helt visste hva man gikk til.
Jeg oppfattet det som at mange «gru-gledde» seg til denne uka. Vi hadde også hørt utrolig mye bra om Ridderuka fra andre studenter, blant annet at dette er den beste uka i hele studieløpet.
Da vi kom frem første dagen sjekket alle studentene inn i hytter som lå vegg i vegg, noe som gjorde turen veldig sosial også på tvers av studiene.
61 år gammel energibombe
Jeg fikk møte utøveren min, som heter Wenche, allerede søndagskveld etter åpningsseremonien.
Wenche kan beskrives som en 61 år gammel energibombe. Hun har en sykdom som heter hereditær spastisk paraparese.
Det er en tilstand som gir gradvis økende gangvansker. Hun bruker rullestol til daglig, men det stoppet henne absolutt ikke fra å delta. Dette var faktisk hennes 15. (!) Ridderuke, noe som gjør henne til en slags legende i miljøet.
Med en del knall og fall i starten, og en kjapp telefon til prosjektleder Karoline, fant vi sammen ut at det var lurt å være to ledsagere med for å støtte henne. Dette gjorde det tryggere både for utøver og ledsager, og onsdagens skiskyting gikk som en lek.
Det gjorde forsåvidt resten av uka også, der Wenche forbedret egen tid med ti minutter siste dagen under Ridderennet!
Måtte friske opp engelskkunnskaper
Siden vi fikk tildelt utøvere med ulike behov og funksjonsnedsettelser, ble opplevelsene våre like varierte som snøforholdene på Beitostølen.
Enkelte utøvere er svaksynt og klarer seg ganske godt i skisporet selv, men ønsker gjerne at ledsager går foran som en ekstra trygghet.
Flere medstudenter opplevde det nesten vanskelig å henge på i utøverens tempo selv om han/hun var 60+ og svaksynt.
Andre hadde utøvere som var helt blinde og aldri hadde stått på ski før.
Da ble det ekstra viktig å finne ut hvordan man kunne kommunisere godt, og trygt for å unngå å "faceplante" i snøen sammen. For å legge til enda en utfordring var flere av utøverne engelskspråklige, og mange måtte brått friske opp engelskkunnskapene sine.
Trist å si farvel
Etter en slitsom, lærerik og morsom uke var det tid for hjemreise og flere synes det var trist å si farvel til utøverne.
Vi fikk samlet klassen noen dager etter retur, og reflektert over hvordan uka hadde vært. Her kom stikkord som mestring, samarbeid, ansvar og problemløsning frem.
Alle var enige i at det å være ledsager under Ridderuka har vært noe helt annet enn å sitte i forelesning og notere punkter om ledelse og tilrettelegging.
Her fikk vi virkelig kjenne på det i praksis med ski på beina, kald nese og en god dose ansvar på skuldrene. Det handler ikke bare om å hjelpe noen fra A til B, men å bygge tillit, forstå behov og samarbeide på en måte som fungerer for begge parter.
Mye mestring og glede
Noe av det jeg tar med meg videre er hvor mye man kan lære av å møte folk som har helt andre forutsetninger enn en selv.
Også hvor viktig det kan være å tilpasse seg, kommunisere godt og tørre å feile litt underveis. Det å være trygg, men ikke ta over, å støtte uten å styre - det er en balanse jeg tror er nyttig både i studietiden og i arbeidslivet. Spesielt når det kommer til idrett, helse og ledelse.
I tillegg har jeg fått erfare hvor mye mestring og glede som kan ligge i det å komme seg ut i snøen og få til noe sammen.
Selv om det starter med knall, fall og språkforvirring.
Jeg kan skrive under på det studentene før oss har sagt: dette er virkelig en av de beste ukene så langt i studieløpet.
Kanskje nettopp fordi den er både utfordrende, morsom, kaotisk og lærerik.
Alt på én gang.