Fra toppidrettsutøver til hverdagsmosjonist og student

Jeg er en av de heldige som fikk erfare en god idrettskarriere innen skyting som idrettsgren. De mentale mekanismene som ligger til grunn for toppidrett fascinerte meg så mye at jeg bestemte meg for å legge skyte-karrieren på hylla og heller fokusere på menneskene bak selve idretten.

En stor del av min hverdag som idrettsutøver på høyt nivå har handlet om å prestere.

Mental trening

Benjamin Tingsrud Karlsen studerer bachelor i trenerrollen og idrettspsykologi på NIH, hvor han har valgt å fordype seg i idrettspsykologi.

Da jeg var på mitt aller beste som profesjonell idrettsutøver vant jeg VM, både individuelt og som lag. Prestasjonene kvalifiserte meg til stipendutøver for Olympiatoppen i 2019. Årene som toppidrettsutøver førte imidlertid med seg mye stress og press, noe som til slutt resulterte i utbrenthet. En blir ofte sin egen verste fiende, og på et tidspunkt trengte jeg hjelp til å håndtere prestasjonspresset. Mange toppidrettsutøvere, spesielt unge utøvere, har behov for mental trening. Det å bli bevisst egne tanker og hva en velger å fokusere på, er viktig for prestasjonsutviklingen. For å bli en god utøver må en være trygg på seg selv, og samtidig ha positive tanker og følelser om hvem en er og hvilken verdi en har.

For meg forsterket dette behovet seg da jeg ble stipendutøver. Gjennom Norges skytterforbund og Olympiatoppen fikk jeg tilbud om idrettspsykologisk oppfølging, slik at jeg kunne utvikle mine mentale ferdigheter for å heve prestasjonsnivået. Det var gjennom disse samtalene jeg begynte å fatte interessen for fagfeltet. Idrettspsykologi, slik jeg opplevde det, handlet jo ikke så mye om meg som idrettsutøver, men om meg som person. Jeg bestemte meg derfor for å søke studieprogrammet i bachelor i trenerrollen og idrettspsykologi, med fordypning innen idrettspsykologi.

Det har blitt mange medaljer gjennom idrettskarrieren . / Foto: Privat

 

Fra utøver til hverdagsmosjonist

Formålet med studiet var å få bedre kunnskap om og innsikt i fagfeltet slik at jeg kunne forbedre egne idrettsprestasjoner. Samtidig ønsket jeg å anvende kunnskapen etter karriereslutt. Nå som jeg går tredje studieår har jeg erfart at NIH virkelig blåste forventningene mine av banen! Det som tidligere var viktig for meg betyr virkelig ingenting nå lenger.

Allerede etter et halvt år på NIH satte jeg flere personlige rekorder og var i diskusjon om både worldcup og mulig uttak til OL i Tokyo 2020. Så satte covid-19 en brems på karrieren, og jeg valgte å legge opp i 2020.

Fellesskap og samhold

På NIH har jeg vært en del av et unikt fellesskap. Tidligere handlet tankene mine seg alltid om å prestere, men her ble jeg introdusert til nye aktiviteter der selve fokuset var idrettsglede og læring. Av de idrettene vi ble introdusert for på første studeår var det spesielt langrenn og alpint som vekket min interesse. Jeg kommer fra en familie som er glad i å være ute, men som syntes alpint kan være litt skummelt. Hva kan jeg si - etter en uke på obligatorisk skikurs på Ål, gikk jeg til innkjøp av alpin- og randonee utstyr.

Studentene har aldri pushet meg, men heller utfordret meg til å prøve nye ting. Som for eksempel å løpe maraton rundt Sognsvann. Ja, kall det gjerne galskap. På et tidspunkt trodde jeg at siste etappen skulle bli min siste joggerunde noen gang rundt Sognsvann, men jeg tok feil.  Sognsvann er et sted hvor det er utrolig godt å trekke seg tilbake når en ønsker ro og avkobling, eller hvis en trenger å peise ut litt aggresjon. Gjennom studentforeningen NIHIs årlige løp rundt Sognsvann, blir det ofte høyt tempo, svett panne og mye moro.

Studentene på NIH er flinke til å inkludere hverandre i fellesskapet. Her fra en tur til Jotunheimen i regi av studentforeningen GiGass. /Foto: Privat

 

Hva har jeg lært?

Studiene har så langt lært meg verdien av fellesskap, det å komme ut av komfortsonene, teste nye ting, og ikke minst motivasjonen for å hele tiden lære noe nytt innen det fagområdet jeg liker, nemlig idrettspsykologi. Det er spesielt et sitat som daglig går igjennom tankene mine; "man må velge sitt eget OL". Mitt OL, mitt fokusområde, har vært studiene og studentlivet på høgskolen. Allerede etter første studieår smågruet jeg meg til den dagen jeg var ferdig utdannet ved NIH. Men, frykt ikke! Dere blir ikke kvitt meg så lett, NIH. Hvor veien ender, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg gleder meg til å fortsette å gå.

NIH har vært utrolig flinke til å tilrettelegge for at jeg kunne holde på med den idretten jeg elsker. Studiene må fullføres selv om en er utøver. Jeg opplever at jeg som toppidrettsstudent ikke fikk det noe lettere enn andre studenter, men jeg fikk tilpasninger slik at jeg fikk muligheten til å kombinere både studier og idrett.

Nå har jeg lagt opp, et valg jeg er fornøyd med. Hverdagene som idrettsutøver på høyt nivå, til kun å være student, er veldig forskjellige. Dette var utfordrende å takle i starten. Heldigvis har jeg blitt mer og mer vant til den nye hverdagen på denne fantastiske høgskolen.

- Benjamin Karlsen -