Instituttleder ved Institutt for lærerutdanning og friluftslivsstudier
Relasjonell utviklingsteori.
Relevansen av kroppsøving, organisert idrett og selvorganisert bevegelsesaktivitet i ungdommers hverdagsliv.
Underviser i generell pedagogisk teori, barn og unges vekst og utvikling, og pedagogisk filosofi.
Säfvenbom skrev sin doktoravhandling i samarbeid med Barne- og familieetaten i Oslo (Four thousand hours a year. Leisure time and its developmental potential for adolescents at youth protection institutions). Siden da har han vært opptatt av hvordan nasjonen Norge formidler bevegelsesaktivitet til ALLE barn og unge.
Säfvenbom problematiserer at Norge hvert år investerer mange hundre millioner kroner i en oppvekstvirksomhet som bare halvparten av landets ungdommer makter å ta del i. I flere av hans studier reiser han kritiske spørsmål omkring norsk idrettspolitikk og han hevder at dersom vi ønsker å se flere glade 15-åringer i aktivitet må det utvikles kanaler utenom den organiserte idretten.
De siste årene har Säfvenbom studert brettkjørere, trickere, breakere og andre utøvere av livsstilsport som han omtaler som selvorganiserte. På grunnlag av disse studiene hevder han at selvorganisering eller semi-organisering av aktivitet bør stimuleres av det offentlige på samme måte som organisert idrett.
Säfvenbom har også studert norske ungdommers erfaringer med kroppsøvingsfaget. Funnene viste at selv når det kontrollers for de unges glede av å være i bevegelse så er det de aktive idrettsutøverne som trives best, og som er mest motivert for faget. Forfatterne mener årsaken er at faget i liten grad skiller seg fra idretten. Aktivitetene er ofte de samme og treneren er erstattet med en lærer. Vurderinger knyttes til ferdigheter og disse vurderes enda mer nøye i kroppsøvingsfaget enn i idretten.
