Muligheter og utfordringer ved vurdering i kroppsøving

Kroppsøving skal blant annet stimulere til bevegelsesglede og en helsefremmende livsstil. Hvordan forgår egentlig vurdering i et så komplekst fag?

Konsept bildet: Gymlæreren med penn og papir står foran elever
Vurdering i kroppsøving handler om mer enn karakterer og karaktersetting. Formativ vurdering, eller «vurdering for læring», blir hyppig brukt som en del av vurderingen. / Foto: Shutterstock

Vurdering før og nå

Hvorfor og hvordan elever skal vurderes i faget kroppsøving er en diskusjon som gjennom flere læreplanreformer har vist seg å vekke stort engasjement, både fra lærere, elever og andre interesserte.

- Tidligere var vurderingen delt inn i tre deler. Dette var innsats og samarbeid, ferdigheter og kunnskap. I 2006 kom kunnskapsløftet hvor begrepet «kompetanse» ble implementert og «innsats» falt bort. I 2012 kom en ny revidering hvor «innsats» formelt presisert kom tilbake som en del av vurdering i faget kroppsøving, forteller førsteamanuensis ved NIH, Petter Erik Leirhaug til NIH-podden.

Sammen med universitetslektor ved NIH, Lars Harald Eide, har han gjestet NIHs podcast for å snakke om hvilke kriterier som ligger til grunn for vurderinger i kroppsøving.

Ifølge Leirhaug gjøres vurderingspraksisen nå til dags veldig ulikt. Grunnen til det er metodefriheten i norsk skole og at kroppsøvingslærerne har et stort handlingsrom når det kommer til hvordan aktivitetene skal legges opp. Leirhaug understreker at ulik vurderingspraksis ikke nødvendigvis betyr urettferdighet, men det er avgjørende at vurderingene gjøres likeverdig og på en synlig måte for de involverte.

Vurderingen skal gjøres ut ifra kompetansemålene og forholde seg til det vi i dag kaller kjerneelementer i kroppsøvingsfaget. Et eksempel på et kjerneelement er «deltakelse og samspill i bevegelsesaktiviteter». Dette kjerneelementet kan vurderes og oppnås gjennom å eksempelvis spille fotball. Her er det da viktig at få frem at det er samspill man skal lære, og ikke hovedsakelig ferdigheter innenfor idretten.

- Kompetansemålene i kunnskapsløftet viser at en vurderingspraksis som baserer seg mye på selve ferdighetene i idretter ikke lengre er gangbar, fortsetter Leirhaug.

Formativ vurderingspraksis

Et hovedpoeng er at vurdering ikke bare handler om karakterer og karaktersetting. Formativ vurdering, eller «vurdering for læring», blir hyppig brukt som en del av vurderingen. Ikke alle elever er bevisstgjort på hva dette innebærer og ser ikke på mange av de formative tilbakemeldinger de får i kroppsøving som en form for vurdering.

- Formativ vurdering kan eksempelvis komme i form av muntlige tilbakemeldinger og kommentarer i en time, eller ved bruk av studentaktiv læring. Dette handler om at elevene skal involveres i eget læringsarbeid, kunne vurdere læringsarbeid både hos medelever og seg selv. Det ligger mye læring i å reflektere. Denne måten å vurdere seg selv og andre på er med å bevisstgjøre elevene på kompetansemålene, og hva som skal til for å oppnå disse, uttaler Eide.

 Innsats

Alle elever har ulike forutsetninger. Dette er med på å skape utfordringer knyttet til vurderinger. Det stilles mange spørsmål rundt hvor mye innsatsen vektlegges i forhold til ferdigheter. Eide og Leirhaug er tydelige på at toppkarakter ikke kan oppnås kun med god innsats. Det samme gjelder motsatt vei: En elev vil  ikke vurderes til toppkarakter kun basert på gode ferdigheter.

- Vurderinger baserer seg på helheten, men selvsagt skal innsats honoreres, avslutter Leirhaug.