Privat på toppen

– Starte med en løpetur rundt Sognsvann? Mens vi prater? Nei! Sjefen er usikker på om vi mener alvor, men ikke på hva hun skal svare. Særlig interessert i idrett er hun ikke.

Unn-Hilde grasmo-wendler med utstrakt arm
Hun vil trenge én..., nei, mange hjelpende hender. Det sier NIH-direktøren, Unn-Hilde Grasmo-Wendler, som var ny i jobben 1. august Alle foto: Kjetil Grude Flekkøy, NIH

En septembersvimmel humle sirkler seg inn mot direktørmobilen i gresset. For øyeblikket ligger den stille. Den nye NIH-toppen er opptatt med å gjøre som fotografen befaler, selv om det sitter et stykke inne. Se dit, gjør slik, hvordan er du hvis du smiler? Hun gjør hverken det ene eller andre. – Jeg er ganske privat av meg. Liker ikke å snakke om meg selv, sier hun.

Neivel, nei, dette begynner jo lovende.

Maskineri

Unn-Hilde Grasmo-Wendler poserer så naturlig bare hun kan på høyden over idrettsbanen ved Norges idrettshøgskole.

Unn-Hilde Grasmo-Wendler portrett

Den tidligere molekylærbiologien med doktorgrad i brystkreft har en måneds tid bak seg som administrerende direktør for hele NIH. Hun kom fra en liknende jobb på et fakultet, medisinsk på Blindern. Universitetet i Oslo.

– Fakultetet er større enn hele NIH, ja. 22 kilometer i alt, fra Radiumhospitalet til Ahus. 2 000 ansatte. Men, vet du, her på NIH kommer vi mye nærmere hverandre, det merker jeg allerede, sier hun som beskriver seg selv som «engasjert, nysgjerrig og i godt humør». Hun legger ut om førsteinntrykket av NIH, om studenter og arbeidsmiljø og alt det som skjer bak kulissene.

– Er det dét som fasinerer deg mest? Administrasjonen du skal lede?

– Det skal jeg si deg, at det kreves et utrolig maskineri! Det er ikke så synlig som med forskerne, men – Wow!

Men det var ikke derfor hun, forskeren, byttet fra fag-glede til å lede.

Unn-Hilde Grasmo-Wendler i turklær på smal sti mellom gressheier
Glad i turer ute, med eller uten skog, men dagdrømming skal hun ikke ha på seg at hun driver med. Foto: privat

 

Ville styre

Hun er passe internasjonal. Studerte i Berlin og München, tok en doktorgrad i New York og har en «passione» for det italienske. Tysk og engelsk sitter, påstår hun, men «la lingua italiana» går foreløpig på kladdeføre. – Men det språket er jo så vakkert at jeg bare MÅ lære det ordentlig. Jeg må nok flytte dit når jeg går av. I hvert fall for et år!

Vi trekker inn. Humla får suse, og studentene har okkupert kantina med seg selv om noen storkjefta høyttalere. Men studentene er fortsatt like fantastiske. «Fantastisk dedikerte», som hun sier.

– Men det ER ganske spesielt å droppe en fagkarriere for å styre andre?

– Litt rart, kanskje, men saken er det at da jeg kom fra USA og begynte på en post-doc om leukemi, ble jeg bare sittende foran datamaskinen og analysere gener, hva skjer når det genet skrus av eller på, ikke noe lab-arbeid og knapt mennesker, så jeg tok et kurs i organisasjons­psykologi og fant ut at jeg kunne kombinere det faglige med å lede. Sånn ble det.

Utrolig hvor langt hun kommer før innpust.

Unn-Hilde grasmo-wendler portrett 2

 

Hjelp

Og hun liker skog. Gjerne lange turer, men, nei, jeg dagdrømmer ikke, sier hun med et blikk som sier «hvorfor i all verden skulle jeg kaste bort tiden på sånt?». I Grasmo-Wendlers skogverden går tiden til å planlegge jobb eller annet. – Jeg er nok en realist, i dobbel forstand, tenker sak og ikke person og liker pragmatiske løsninger, er ikke veldig tålmodig, men tross alt bedre på det nå enn da jeg var yngre.

Men – som fagkvinne var det detaljer og dybdekunnskap, nå skal hun lede en stor bedrift der hun bør kunne litt om alt. Mismatch?

– Jeg liker å lede. Og dialog. De rundt meg er ekspertene. Jeg MÅ ha korreksjon på det jeg gjør. Det verste jeg vet er å få vite altfor sent at jeg er på villspor. Si fra!

– Ærlig talt, er du virkelig så ydmyk – så dette kan gå bra?

– Ja! Igjen det blikket. Hun mener alvor, i all sin ydmykhet. – Så enkelt er det. Fagfolk, administrasjon, studenter, alle må gi oss i ledelsen input og – vet du, jeg så at det er planlagt faste møter med studentstyret, og det er kjempebra!

Unn-Hilde grasmo-wendler portrett

Lære og juble

Og hun liker å lære. Noe hun gjør hele tiden i denne jobben, ifølge henne selv.

– Men du er IKKE spesielt interessert i idrett...?

– Ikke idrett i seg selv, nei. Jeg skulket gymtimene, ser ikke på OL og bryr meg lite om det hvis Norge tar gull. Men det NIH gjør...! Å forske på idrett, å knekke koder for toppidrettsfolk, å finne ut psykologiske eller fysiologiske ting som er viktige for folkehelsa, dét, det! er viktig, det er samfunnsnyttig, spennende, ... gøy!

Så skal hun la seg inspirere til nye ting, sier hun. Første mulighet er PT-programmet, der studenter tar inn «kunder» de så er personlige trenere for.

– Jeg håper noen vil ofre seg og forsøke å lære meg noe. Det er ikke sikkert det blir så lett, for noen av oss, men jeg vil gjerne prøve.

Unn-Hilde Grasmo-Wendler portrett

 

Om NIH da bør juble for å få henne inn? Nei, sier hun, i hvert fall ikke før om fem-seks år, hvis resultatet er bra. Og da er det ikke meg det bør jubles for. Jeg er ganske imponert over fagfolkene, både de administrative og vitenskapelige, over studentene og arbeidsmiljøet her, det er en god og real lagånd, slår hun fast.

– Men vet du noe som fasinerer meg? Man kan ta en bachelor i friluftsliv. Fantastisk! Rett i kjernen av norsk kultur, attpå til med internasjonale studenter.

Italiensk NIH?

Og bortenfor venter Italia, hun lyser opp bare hun snakker om det. Å lære mer av språket, kulturen, maten og vinen (nei, den rører hun ikke, altså).

Unn-Hilde grasmo-wendler portrett

– Når er du tilbake i Lucca for en espresso på torget ved San Michele?

– Snart! Håper jeg, da.

– Og når får vi totimers lunsjer her, som en myk overgang?

– Hmmm.., vel... Vel har jeg en avslappet holdning til livet, men, nææ... Jeg har nok for mye med fra både Tyskland og USA til å innføre italiensk kultur på NIH. Men jeg skal tilbake.