Ballkunstner Fosnæs fyller 70

– Ola som student var veldig aktiv, nysgjerrig og lærevillig, og en lederspire som likte å ordne ting. Og så ble han jo fort samboer med læreren sin, da.

Det forteller en av dem som har kjent Ola Fosnæs lengst som NIHer. Helt fra Fosnæs startet på «grunnleggende idrett» på NIH i 1975, da han var aktiv basketballspiller og fortsatt hadde diverse solide markeringer innen volleyball, langrenn, stavsprang og rumpeldunk foran seg.

16. august i år rundet Ola Fosnæs 70 år. Tirsdag 31. august har han sin siste arbeidsdag på NIH.

NIHs Harry Potter

– Han har alltid vært faglig kreativ og gjort alt for å løfte frem andre, oppsummerer samboeren fra 70-tallet, da Olas lærer, nå professor emeritus i treningsvitenskap, Eystein Enoksen.

Ved utgangen av august blir 70-talls-studenten pensjonist. Fra en fordypning i basket, ballspill og en master innen lengdehopp (på «Idrettsfaglig institutt») ble han snart selv høgskolelærer, amanuensis og førstelektor på NIH. Han har skrevet flere lærebøker innen aktivitetslære og ballspill, men er visstnok mest av alt en dedikert lærer, trener og praktiker.

– Han har utviklet flere nye ballspill for studentene sine, morsomme løsninger som passet i undervisningen. Mye av hensikten var det å lettere få med alle. Han prøvekjørte blant annet en egen variant av rumpeldunk, flyveballspillet fra Harry Potter, bare uten koster.

10-kamp og stav

Avisoppslag om at Fosnæs, pikenes jens gifter seg
Toppidrettsnyhet om en da kjent stavhopper, Asker og Bærums budstikke: "Svigermors drøm gifter seg". Foto: privat

Det å løfte frem andre går igjen. Kort etter at han ble lærer på høgskolen, ble han også leder for Forskerforbundet, for å jobbe faglig innad, fronte personal- og lønnssaker og være med å styre NIH i riktig retning.

– Han brant for at idrettslige aktiviteter skulle være grunnlaget for undervisningen på NIH, heller enn folkehelse, sier Enoksen.

Fosnæs har markert seg vidt og bredt nettopp der med stor allsidighet. Selv om basket var spesialiteten, var han med og tok bronse i volleyball-NM for studenter. – Og da han hev seg på 10-kamp, presterte han å komme over 4,20, tror jeg. Og lenge etterpå har han vunnet NM i basket for veteraner, da.

Kunst

– Hva er det mest spesielle han har utmerket seg med?

– I tillegg til å være en spesielt god underviser, studentvennlig, innovativ – var han flink og omsorgsfull som barnevakt for jentungen min som jeg tok med inn i kollektivet?

Ola Fosnæs barnevakt for liten jente
Ola Fosnæs anno 1978 som lekleder for Eystein Enoksens datter Ann Margritt. Foto: privat

 

Han har jobbet mye som trener, såpass bra at én av døtrene hans nå er i norgeseliten i langrenn? Jo... han er en handyman og en liten kunstner. Nærmest i forbifarten viste han meg at han hadde renovert hele barndomshjemmet sitt. Og lagt inn noen kunstneriske element – i muren i inngangen har han nå tre viktige figurer fra et over middels aktivt liv, tre utøvere fra henholdsvis langrenn, friidrett og basketball.

 


 

Anne Marte Pensgaard

Fosnæs med medalje rundt halsen
Eksempel på en mann som har vært aktiv lenge, også på banen. { Foto: privat

Jeg var en av de veldig heldige som hadde Ola som lærer på Grunnfag på NIH en tid tilbake. Gjett om det var timer vi gledet oss til! Spesielt de av oss som blir lykkelige når vi ser en ball. Og alt vi lærte! Magiske ting vi kunne gjøre og lære med ball – alltid fokus på mestring og glede, og alltid demonstrert på en mild og vennlig måte, samtidig som det oste respekt av hele fyren. Veldig fascinerende og ekstremt viktig å ta med videre.

Ola har alltid hatt to ting i fokus: betydning av aktivitetsfagene og studentenes situasjon. Flere studenter har gitt uttrykk for at Ola er den som virkelig ser de og har tid til å høre hvordan de har det. Ifølge Ola så er NIH null verdt uten idrettene – og jeg er helt enig. Det skal jeg åpenbart ta med meg videre!

En siste ting som er så imponerende med Ola er all den tiden han har lagt ned i den lokale Forskerforeningen for å gjøre arbeidsforholdene litt bedre for oss andre. For det fortjener han en uforbeholden TUSEN TAKK og måtte vi klare å bringe videre det store arbeidet du har gjort på alle disse feltene i din ånd!

Smått ufattelig at du ikke skal være med videre!

 

Fosnæs med fisk på kroken og på kvist
Fosnæs som nøktern storfisker. Foto: privat

 

Lars Tore Ronglan 

Jeg har lyst til å dele en historie med Ola som er et fint faglig – og sosialt – minne. For 15 år siden dro Ola, Arne Børgesen og jeg til Kroatia og Slovenia for å forstå mer av den imponerende lagspill-kulturen på Balkan.

På universitetene møtte vi spennende fagfolk som tenkte annerledes om treningslære og ballspill enn det som var vanlig her hjemme. Både vinsmaking i Ljubljana og basketballdiskusjonene i Zagreb var høydare på reisen. Vi etablerte faglige bekjentskaper som vi lærte mye av og har samarbeidet med siden.

Jeg vil si det så sterkt: Olas tilnærming til ballspill og ferdighetsutvikling er inspirert av tenkningen til noen av de mest reflekterte ballspillfolka i Europa, som vi traff på Balkan den gangen.

Det Ola foreløpig ikke har kopiert, er de voksne mustasjene som prydet ballspill-professorene i Zagreb.
Der har du en emeritus-oppgave, Ola!

 


 

Sigmund Loland

Jeg har kjent Ola som lærer og som kollega siden tidlig 1980-tall. Ola var idrettslæreren som fikset alt: alle ballspill, friidrett med imponerende teknikk i blant annet stavsprang, you name it. I tillegg hadde han denne x-faktoren: glimtet i øyet uten å si for mye. Han var en kultfigur for mange av studentene. Ola har vært tro mot idretten og idrettsfaget gjennom hele karrieren og en av dem som har formet en genuin del av NIH-identiteten: nærhet til og kompetanse i aktivitetene.

Ola har også hatt flere runder som leder av Forskerforbundet og var en forhandlingspart under min rektorperiode. I akademiske miljø oppstår ikke sjelden gnisninger og motsetninger. Ola hadde evnen til å få folk i tale og på stille og rolig vis løse motsetninger før de eskalerte. Han kunne fremme tydelige krav, men alltid på profesjonelt vis og med løsningsorientering.

Ola, du runder av formelt, men jeg håper inderlig å treffe deg i gangene innimellom.
Du er legendarisk og levende NIH-historie!

 

Fosnæs aktiv ute og inne collage

 

Christian Thue Bjørndal

Jeg var så heldig å starte studiene på NIH i 2004 hvor en del av de legendariske NIH-foreleserne og lærerne fortsatt ikke hadde forsvunnet inn i pensjonistenes rekker. Ola var én av dem som gjorde et sterkt (positivt) inntrykk i idrettshallen. Spesielt på balltilvenningskurset hvor det, for en 19-åring, gjorde inntrykk å se en gammel mann (han var bare 54 år, haha) trylle med ballen.

Han har vært og er utrolig godt likt som underviser, og jeg har (med forbehold om at jeg kan være døv) aldri hørt et vondt ord fra studenter om Ola. I stedet har det vært en jevn strøm av studenter på døren hans som trenger råd, hjelp eller veiledning i de 11 årene vi har vært naboer på kontoret – og jeg har aldri hørt at han har bedt noen om å gå. 

Ola har vært, sammen med en større gruppe idrettslærere (for eksempel, Arne Børgesen, Einar Sigmundstad, Egil Johansen og Eystein Enoksen,...) utrolig viktige kulturbærere for idrettsutdanning ved NIH og sterke stemmer for å bevare og ivareta idrettenes interesser som NIHs viktigste kjerneområde – og ballspill spesielt. Og der våre andres forhold til ballspill ofte er idrettsspesifikt, viser Ola en bredde i fag og interesse for ballspill som strekker seg bokstavelig talt over alle verdens kontinenter og langt tilbake i historien.

Ola har vært et av navene i Nordisk Ballspillnettverk som er et felleskap av undervisere i ballspill i Skandinavia med årlig seminar på rundgang blant medlemmene. 

Ellers har han en fantastisk evne til å lufte ut irritasjon på kontoret, men være både tydelig, diplomatisk og god i forum hvor det er åpenbart at det er mange ulike interesser. Dette har han fått god bruk for i vervet som leder for Forskerforbundets lokallag.

 


 

Matti Goksøyr

Hva kan en historiker lære av Ola? Det korte svaret er: svært mye.

Ola er nysgjerrig og imponerende idérik, både som idrettslærer og idrettsforsker. Han kan dukke opp med nye ideer i hodet og gamle bøker under armen. Ola tok initiativet til ute-amfiet (bak sandvolleyball-banene) som stadig brukes i uteundervisning i idrettshistorie. Til tider er han en vandrende idébank. Som alle har lagt merke til, behersker Ola en rekke idretter, grener og øvelser. Han liker å lese bøker om ukjente og eksotiske ballspill.

Meg har han lært (prøvd å lære) alt fra løpsteknikk (en tungnem student fikk faktisk et lettere steg, den gangen på 1980-tallet!) til varianter av all verdens ballspill.

Ola inviterte til diskusjoner om opphavet til de samme ballspillene. Han kunne friidrett og friidrettshistorie. En periode var han særlig opptatt av stavsprang og ivret for at vi i den praktiske idrettshistorieundervisningen skulle prøve stavsprang over bekk. Det fikk vi dessverre aldri realisert. Men det illustrerer det typiske ved Ola; en nysgjerrig og engasjert kollega som vil prøve nye og spennende ting og bidra til andres undervisning.

Han brydde seg om studentene, men også om andre fag.

Ola var og er det vi kan kalle en ballspill- og idretts-ekvibrilist – som behersket både ideene og praksisen.

Ola Fosnæs og Randi Austgulen Fosnæs poserer sommerlig med alpefjell bak
Ola på fjelltur med kona, Randi Austgulen Fosnæs. Foto: privat