Minneord over Ejgil Jespersen

Vi minnes med sorg og ettertanke en god kollega og venn, etter at professor Ejgil Jespersen døde 10. juni, bare fire dager etter sin 70-årsdag.

Ejgil Jespersen portrett og i spurt i sykkelritt 1968
Ejgil Jespersen var både en markant fagmann på NIH og aktiv idrettsutøver. Til høyre i det han vant Prix Falck Hansen-rittet på Aarhus Cyklebane i 1968. Foto: Privat

Ejgil Jespersen (1950-2020)

Ejgil var leder ved seksjon for kroppsøving og pedagogikk her ved Norges idrettshøgskole (NIH) i fire år (2004-2008). Ved sin død var han professor i Biała Podlaska i Polen på Józef Piłsudski University.

Ejgil var født i 1950 og vokste opp på en gård i Vestjylland. I sin ungdom var han aktiv konkurransesyklist, men måtte legge opp tidlig på grunn av diabetes. Med sin bakgrunn som utøver ble han snart opptatt av idrettsvitenskap og utdannet seg som psykolog ved Aarhus universitet med en idrettsfaglig kandidatoppgave.
I løpet av dette arbeidet knyttet Ejgil sine første kontakter til Norge gjennom sin veileder Edvard Befring, professor i pedagogisk psykologi ved Aarhus Universitet. Gjennom Befring ble Ejgil på 80-tallet involvert i fagmiljøet rundt Beitostølen Helsesportssenter (BHSS), med blant andre Erling Stordahl, Inge Morisbak og Liv Duesund, som alle har hatt tilknytning til NIH.

Samarbeidet med fagmiljøet ved BHSS var en inngang til Ejgils livsvarige engasjement i det pedagogiske og spesialpedagogiske arbeidet med bevegelse for mennesker med ulike funksjonshemninger. I arbeidet sitt hadde Ejgil alltid en humanvitenskapelig forståelse av idrett og bevegelse, og han var særlig interessert i idrettspedagogisk praksis, mesterlære og kroppens rolle i læring. Innen dette faglige spennet har han publisert over 140 tekster og bidratt bredt og dypt til å utvikle det idrettsvitenskapelige kunnskapsfeltet.

I sitt akademiske liv var Ejgil tilknyttet flere institusjoner i Danmark, Norge og andre steder i Europa. Han var forskningsleder for IdrætsForsk på Gerlev Idrætshøjskole en årrække på 80-tallet.
På NIH ble Ejgil ansatt for å lede høgskolens pedagogiske seksjon. Stillingen var skreddersydd til Ejgils pedagogiske profil og kompetanse, og han fikk ansvaret for det idrettspedagogiske fagfeltet og utdanningsprogrammer som faglærerutdanningen i kroppsøving og idrettsfag, praktisk-pedagogisk utdanning, utdanninger i friluftsliv og i fysisk aktivitet og funksjonshemning.

Vi vil særlig minnes hvordan Ejgil bidro til å utvikle det studieområdet som i dag heter fysisk aktivitet og funksjonshemning. Han var opptatt av utdanningskvalitet, men aller mest å utvikle forskningsaktiviteten. I hans periode var det på det meste sju doktorgradsstipendiater, som han sørget for å få finansiert i samarbeid med andre institusjoner. Med dette arbeidet satte Ejgil varige spor, både hos de han veiledet, i praksisfeltet og i utdanningsprogrammene.
I disse årene deltok han også i det internasjonale forsknings- og utdanningsfeltet og hadde en omfattende faglig utveksling med studenter og andre professorer. Ejgil selv var både administrator, leder og praktiker. Ikke sjelden kjørte han studenter til legen, sørget for at de hadde kopper og kar til matlaging og var en klippe for de internasjonale studentene.

Ett høydepunkt i Ejgils tid på NIH var et internasjonalt seminar han arrangerte i 2006, med deltakelse av anerkjente filosofer som Hubert L. Dreyfus, Shaun Gallagher og Sean D. Kelly. Seminaret resulterte i et spesialnummer av NIH-tidsskriftet «Moving Bodies» med tittelen «Ethical Expertise, Phronesis and Moral Education». Etterpå ble Dreyfus og Kelly en måned på NIH sammen med Ejgil, hvor de arbeidet med manuskriptet til boka «All Things Shining», som skulle bli en bestselger.

På seksjonen gjorde Ejgil et viktig arbeid med å samle personalgruppen. Han fikk mange utfordringer i sin ledergjerning. Det var stor variasjon i staben både med tanke på forskningserfaring og i bruken av ressurser til undervisning. Jobben som leder var på mange måter utakknemlig og det kostet ham mye krefter personlig. I 2008 forlot han en seksjon som var veldrevet og langt mer faglig synlig enn da han startet.

Da han sluttet på NIH, holdt daværende rektor, Sigmund Loland, en tale for Ejgil hvor han omtalte ham som «den standhaftige tinnsoldaten», en referanse til H.C. Andersens eventyr. Det handlet naturligvis mest av alt om at han klarte å ri av stormen og holde beina godt på jorda i den vanskelige arbeidssituasjon på NIH.
Mer generelt kjennetegner den også Ejgils akademiske arbeid. Han var standhaftig i sine faglige idealer, perspektiver og synspunkter, noe som av og til brakte ham på kollisjonskurs med andre posisjoner og perspektiver.

Etter tiden på NIH etablerte og ledet Ejgil Center for Handicap og Bevægelsesfremme på Syddansk Universitet. Her arbeidet han med spørsmål rundt inkludering i idretten og ikke minst med sårbarhet og «den skrøpelige kroppen». Hans grunntanke var at funksjonsnedsettelse er noe som angår oss alle fordi vi alle er sårbare og nettopp skrøpelige kropper. Dessverre måtte han erkjenne sannheten i dette, da kreftsykdommen gjennom sist vinter og nå i vår fikk overtaket i hans egen kropp. 

Ejgil var aktiv til det siste, og fra sykesengen arbeidet han på et manuskript med arbeidstittelen «Self-movement in Physical Education». Her ville han bruke Erwin Straus’ begrep om «lived movement» til å revitalisere kroppsøvingsfaget. Dessverre rakk han ikke å få ferdig teksten. Til gjengjeld rakk han igjennom sitt livslange engasjement å sette solide og varige spor i dansk, norsk og internasjonal idrettsforskning. 

Vi lyser fred over Ejgils minne.

Kenneth Aggerholm, Øyvind Standal og Gunn Engelsrud