Lavprofilbautaen

NIHs favorittwaliser? I hvert fall er han mannen med rugbyprotesen og golfsvingen, en som har dratt flere professorer og kroner til NIH enn de fleste, men som aldri har lært seg selv skikkelig norsk - eller nordmenn å forstå britisk humor. I dag runder han 80.

Glyn Caerwyn Roberts med hunden sin Laxsa

Det tar litt tid å gjøre som Glyn, men så har han jo hatt noen år på seg. Man kan mene mye om ham; trolig mener han minst like mye og hardt tilbake.

  • Født 13. januar 1940.
  • Kom til NIH første gang som gjesteprofessor i 1994. Han flyttet til Norge fire år senere, etter å ha giftet seg med Marit Sørensen, da som professor i idrettspsykologi.
  • Han har særlig jobbet med hvordan motivasjon påvirker prestasjon og utholdenhet, ikke minst for unge som konkurrerer.
  • Han har publisert over 200 artikler, 15 bøker og ca 80 bokkapitler.
  • Han har hatt en rekke internasjonale verv og mottatt en rekke priser. Og holdt omkring 350 presentasjoner over hele verden.
  • Han har diamantkort og fri tilgang til lounge-områdene hos en rekke flyselskaper.

– Jeg har nok vært en arrogant fyr, men håper og tror det er lenge siden. Man blir jo voksen.

Terrig, «Ørneredet» på walisisk:

Faren var kubonde der, ute på landsbygda nord i Wales, i nærheten av Eryrys, med 200 innbyggere, og Mold, som er «mye større». Skoleveien fra Terrig startet Glyn på Tom, hesten. Borte ved veien og skolebussen ga han Tom et vennlig klaps før han så kunne beite seg rolig hjemover igjen. Tom, altså.

Oppvekst med dyr gjorde første krypinn i Norge uproblematisk. Stedet ved Sandungen i Nordmarka huset allerede to russiske mynder, en hest, en okse og en Marit. Marit Sørensen var hun som han nettopp hadde giftet seg med. Begge skulle jobbe på Norges idrettshøgskole, en god tur hjemmefra. Største forskjell fra Terry var at hest var byttet med bil og at han måtte ha med seg motorsag, i tilfelle vindfall langs veien.

Han har en bikkje som kun han og Marit får lov til å klappe. Den skydde i hvert fall meg i de tre årene vi satt på samme kontor.

Eivind Andersen, EuroFit-kollega

Første touch

...av NIH fikk Glyn kom i 1980. Dette var samme år som vi fikk Rubik’s cube og Pac-Man, at CNN startet og Mount St. Helens eksploderte. Glyn ble introdusert for en ung, norsk dame på studietur i USA.

Tre på hester i fjellene innenfor LA
Marit Sørensen, Glyn og Kari Fasting på "Sunset riding" innenfor Los Angeles, 1993. Foto: Privat

 

– Jeg ble invitert av en sosiologiprofessor, John Loy, til å spille tennis. Mixed double med Glyn, sammen med en av (nå) verdens mest kjente idrettspsykologer, Joan Duda. Hun var en av Glyns studenter. De var veldig gode, jeg var veldig dårlig. Men vi ble gode venner, forteller NIH-kollega Kari Fasting, som har jobbet tett på waliseren lenge.

Og som gjerne tar æren for at Glyn traff Marit og dermed kom til Norge og NIH.

– Jeg introduserte Glyn for Marit på en verdenskongress for idrettspsykologer i Singapore i 1989. Om han ikke hadde falt for henne, ville han aldri kommet til NIH! Kanskje.

– Hvordan er han? Jeg skulle gjerne finne ut av det...

– Snill. Vittig. Men han kan være skarp, og han er sta hvis han vet at han har rett. Men han forlater et standpunkt hvis han får gode argumenter. Langt fra alle klarer det.

Glyn Caerwyn Roberts portrett

Uenighet? Respekt.

Akkurat dét går igjen når jeg spør folk om han med det vanskelige mellomnavnet. Caerwyn. Knapt noen klarer si det helt riktig. Glyn er greiere. Å si, i hvert fall.

– Glyn kan være dønn uenig, og han gir seg ikke så lett. Men han respekterer uenigheten, oppsummerer en annen NIH-kollega, Mari Kristin Sisjord. – Fordi han mener det er viktig.

– Selvfølgelig! Hvis du ikke kjenner motpartens meninger, kan du ikke argumentere imot! Det er en helt essensielt i akademia, sier Glyn når jeg konfronterer ham med at han kan være litt stri. Jeg kom halvveis i spørsmålet. Han rister på det grå hodet og slår ut med hendene.

– Hvis man ikke kan være uenige på et universitet, hvor skal man være uenig da? spør han. – Noen, også NIHere, mener tydeligvis noe annet. Det er en farlig holdning! Det stopper folk fra å delta, og det stopper utvikling.

Han har alltid vært litt sånn sivilt ulydig. Han protesterte mot skytingen i Kent, og han neglisjerte forbud mot hund inne på NIH. Yaxsa er kanskje på kontoret hans akkurat nå.

Marit Sørensen, kone og kollega

"Puns"

– Likevel: Han er jovial, vennlig og «gentle», mener den samme Sisjord.

Hun har større problemer med humoren hans: «Tørrvittig amerikansk-britisk».

– Han elsker «puns». (– Hei, hvordan vil du beskrive en «pun»? roper hun sin amerikanske mann, et sted i bakgrunnen på telefonen.) – Særlig når han og den amerikanske kameraten hans, John Loy, setter i gang, ler de seg plutselig i hjel av noe mens jeg (og andre nordmenn) ikke forstår et fnugg.

Engelskmannen i ham er litt enklere å få tak på, mener hun. Som på et møte der de hadde problemer fordi alt var styrt så hardt ovenifra. Da kom det tørt: «By the way, my topic is motivation».

  • Pun: En type ordspill som utnytter at ett ord kan ha ulike meninger eller at to ord med ulike meninger som uttales likt kan brukes for å oppnå en humoristisk eller retorisk effekt. (Wikipedia)
Glyn og hunden hans, Laxsa

 

Skjegg siden skyting

For den unge Glyn var det historiefaget som gjaldt - helt til han lot seg lokke over til psykologi (– Det var som en åpenbaring!) og så kinesiologi eller bevegelseslære. Komboen gjorde idrettspsykologi fylte livsverket.

Men han havnet midt oppi selve Historien likevel, i USA. Det var så skjellsettende at skjegget fikk gro. Det skjedde noen år etter at 25-åringen hadde han dratt over dammen for å ta en master, sør for de store sjøene.

– Det var her det bokstavelig talt smalt, sier han stille. På Kent State University i 1970. – De bildene blir aldri borte fra hodet mitt:

Den 4. mai protesterte studenter enda en gang mot USAs krigføring i Kambodsja. De var ubevæpnet, men fra vinduet sitt så Glyn Nasjonalgarden begynte å skyte. Fire ble drept og ni andre såret. – Det var uprovosert, men uerfarne soldater misforsto og løsnet skudd.

Etterpå bestemte ledelsen at universitetet måtte forsvare Nasjonalgarden, men én i staben nektet. En 30-åring fra Wales.

– Dekanen ble veldig sint. Flere kalte meg en jævla raddis.
"OK", tenkte jeg: "Om de kalte meg raddis, fikk jeg se ut som det."
Han lot skjegget gro, og det har vært der siden.

Idrettslag med Glyn
"1965 master students'" fotballlag, University of Massachusets. Glyn bak, nr. 2 fra høyre. Foto: Privat

 

Han er mest av alt profesjonell. Han kan være dønn uenig i det du sier, men han respekterer uenighet. Uenighet skal være en del av akademia, sier han.

Mari Kristin Sisjord, NIH-kollega

Kjepphest

80-åringen sier han er fornøyd med mye, men har èn kjepphest. Minst. Særlig en del yngre kolleger får spark derfra, for det de ikke gjør.

– Altfor få jobber internasjonalt. Skal man sette NIH på kartet, man være med der ute, slår han fast.

Og her virker det jo som han har levd som han prediker, med drøssevis av internasjonale verv, oppdrag og ikke minst: Med å dra internasjonale prosjekter inn på NIH. Gjerne sammen med en del euro.

Som med EuroFit i 2013, et prosjekt som handlet om å sette fart på fotballsupportere.

– Jeg ble spurt av folkene i Glasgow om vi ville bli med, fordi de visste om meg og at jeg kunne mye om motivasjon. Hadde jeg ikke vært mye ute, ville vi heller ikke blitt trukket inn. Eurofit ga NIH to millioner euro, nesten 20 millioner kroner.

– Mange reiser da ut, og mange deltar i internasjonale prosjekter?

– Noen få er veldig aktive, men stadig færre. Man får kunnskaper, nettverk og kanskje prosjekter, men det tar tid. Det er en investering. Men mange, særlig unge, forstår ikke verdien!

Han har en bil som han er han veldig trofast mot. Den er sikkert like gammel som han selv.

Eivind Andersen, EuroFit-kollega

Nei, da, bare 26 år. En Volvo 750. Men det står dårlig til med den nå, dessverre.

Glyn Caerwyn Roberts (80)
Glyn portrett

 

Over Finnmarksvidda

Glyn red til skolebussen. Og han har gjort en del også på ymse andre arenaer. Det er rimelig kjent at han spiller bra golf og tennis, men det er mindre kjent at han har en fortid med hissig løping, fotball og cricket. Det siste tok tidlig slutt, for man spiller jo ikke sånt i USA. Det er heller ikke så kjent at denne karen fra den walisiske landsbygda (en fyr som slett ikke vokste opp med ski på beina) har gått på ski over Finnmarksvidda.

Noen vet at han har dårlige knær, men de skyldes rugbyen.

– Jeg var sprinter, nesten som Usain Bolt, ikke sant? Og det kunne jeg bruke for fullt på rugbybanen, som ving. Problemet der er bare at du alltid blir taklet i full fart, så da jeg virkelig tok kneet, fikk jeg et... minne for livet. Protesen er forresten ganske ny. Og jeg var aldri særlig god i rugby, men det var moro.

Psykologistudentene på NIH:

De har aldri sluppet unna Glyn. Mange har hatt ham som veileder. Folk som Nicholas Lemyre, Frank Abrahamsen, Geir Jordet, Elsa Kristiansen og Anne Marte Pensgaard er alle sammen løftet opp som etablerte fagfolk med god støtte fra Roberts. Alle disse er har vært eller er tilkyttet NIH.

Det samme gjelder en del internasjonale størrelser som idrettspsykologene Joan Duda i Birmingham og Gloria Balague i Chicago. Man rekker som sagt en del på 80 år.

Idrettspsykologien på NIH er han likevel bekymret for.

– Etter hvert som Marit, Nicholas, jeg og også Yngvar Ommundsen forsvinner ut, er det ingen igjen til å dra de unge videre. Det trengs en ny senior som kan løfte feltet videre. Gi retning til de unge, sukker han. – Joda, vi har flere gode unge også, men de tiltrekkes også av andre universiteter. Forståelig, men synd.

Det er lett å snakke pent

...om en godt voksen gratulant som har utrettet mye, men spørsmålet gnager fortsatt: Hvordan er Glyn? Egentlig?

En av de som trolig kjenner ham aller best, sier det slik:

– Det er vanskelig å beskrive. Glyn vet nok i hvert fall hvordan Glyn vil være. Han er glad i å argumentere og gir seg ikke så lett. Kona, Marit, sier Glyn i hvert fall var arrogant, og det tror jeg stemte.

– Selvhøytidelig?

– Ja. Før. Men det var ikke så rart, kanskje, når han var med i første generasjon av idrettspsykologer, de som utviklet den vitenskapen.

Sier Glyn.

– Med årene vet man jo at man kan en del, men en allerede for ganske mange år siden, etter å ha møtt masse unge som kan så vanvittig mye allerede, da roer man seg ned. Man blir voksen.

En litt lav profil

Glyn Caerwyn Roberts sier selv at han prøver holde «en litt lav profil». I hvert fall etter EuroFit. Han vil overlate hovedansvaret til andre.

– Kanskje på tide? Du er jo strengt tatt pensjonist for 10-15 år siden?

– Jeg blir aldri pensjonert. Dette er en hobby. Det er også derfor jeg for lengst sluttet å telle artikler. Jeg skal ikke søke flere jobber.

– Endelig på tide å trappe ned, altså...?

– Joda, klart det. Det er jo det, sier han. – Hvis ikke det prosjektet jeg har søkt EU-penger til, slår til da!

Og han legger ut om en oppfølger av EuroFit, om "Eurofit Fighting Cancer", eller bare "EuroFit FC". Enda større enn EuroFit, med seks land med i steder for fire, et prosjekt som kan gi nye 20 millioner til NIH og som...

– Ikke heeelt klar, likevel, altså...?

– Hehe, om et par uker vet vi om vi får penger, men... Jeg lover å holde meg i bakgrunnen, og at jeg vil være billig i drift. Det er jo fortsatt så gøy!

Glyn og Laxsa går fra NIH
Alle foto: NIH/ Kjetil Grude Flekkøy