Kroppens bevegelsesrikdom

Er det bra for barna å lære om Jesus mens de gjør knebøy? Hvorfor er det ikke mer kritisk forskning på toppidrett? Gunn Helene Engelsrud tar ikke noe for god fisk, og er opptatt av hvordan bevegelser beveger oss, ikke hvordan de måles.

Gunn Helene Engelsrud
Gunn Helene Engelsrud, NIH professor i helsefagvitenskap Foto: Lisbet Jære

Det blomstrer vakkert på verandaen i leiligheta til Gunn Helene Engelsrud på Frogner i Oslo. Professoren i helsefagvitenskap ved Norges idrettshøgskole (NIH) understreker at det ikke er takket være henne at blomstene lever i beste velgående, det er mannen som er gartner.

Det er imidlertid på biblioteket sitt at hun vært i sitt ess i en lang periode med forskningstermin. Faginteressen favner fra undervisning og læring til forståelser av kropp og bevegelse, språk, kommunikasjon, utdanningspolitikk og ikke minst fenomenologi; der kroppens erfaringer, opplevelser, kontaktskaping og uttrykk gis faglig tyngde. I dette perspektivet er kroppen er tenkende og følende, det er det motsatte av dualismen hvor det er et skille mellom kropp og sjel, og kroppen ikke er noe vi er, men noe vi har.

Kroppsøving er for idrettsfokusert

Mens hun serverer kaffe på verandaen, snakker hun fornøyd om livet hjemme.

— Jeg får kaffe og aviser på senga hver morgen. Mannen min elsker å gjøre ting som å handle og lage mat, når han er borte så lever jeg på knekkebrød med ost. Da må jeg til og med dra til butikken, ganske komplisert fordi jeg vet ikke hva ting koster, sier Engelsrud, som smiler lurt og myser mot sola. Hun er komfortabel med å bli framstilt om en nerdete forsker.

Engelsrud er utdannet fysioterapeut og kroppsøvingslærer. Hun har jobbet som professor ved Norges idrettshøgskolen siden 2008 hvor hun også fra 2008-2016 var leder ved seksjon for kroppsøving og pedagogikk (SKP).

— Hva er det som opptar deg akkurat nå?

— Jeg holder på å skrive flere artikler, blant annet en som handler om å undersøke hva demokratisk undervisning kan være og spør bl.a. om hva det kan innebære å undervise «den andre». Jeg pleier å spørre studenten: Underviser du eleven i kroppsøving, eller underviser du kroppsøving til eleven? Når de får det spørsmålet må de tenke seg godt om; er de opptatt av elevenes og deres læring, eller er det kun faget det skal undervises i uten av de spør hvem elevene er?

En utfordring i kroppsøving, slik mye forsking forteller, er at det fortsatt er for idretts- og prestasjonsfokusert, i kontrast til hva læreplanene og de nye kjerneelementene sier faget skal være.

I den nylig publiserte artikkelen The changing value of vigorous activity and the paradox of utilising exercise as punishment in physical education, har Engelsrud sammen med to andre forskere, sett på hvordan bevegelse og fysisk aktivitet blir brukt som straff i kroppsøving, for tapende lag og for å skape ro og disiplin. Når hun forteller om dette funnet til studenter på NIH sier de at de «kjenner seg igjen mer enn de liker å tenke på».

La elevene oppleve det de opplever

Engelsrud betegner seg selvironisk som ei freidig «frognerfrue» med arbeiderklassebakgrunn, som glir lett inn i et strøkent kafeliv. Hun har sterke meninger og skriver debattinnlegg på bloggen rettfrakroppen.no og forskning.no. Kanskje med et litt for kritisk blikk på idrett til å være NIH-er, undrer hun på. I vinter ble artikkelen Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse kåret til 10-årete beste artikkel ved «Tidsskrift for kjønnsforskning» sitt 40 årsjubileum

Hun er mer opptatt av å kunne se og være tilstede overfor det enkelte menneske slik det er, la mennesket selv det få mulighet til å utvikle seg på sine egne premisser, enn av at alle bør være fysisk aktive. Det aner meg at et av spørsmålene ikke harmonerer med Engelsruds virkelighetsoppfatning, men prøver likevel:

— Hva skal en gjøre for å få flere barn og ungdom til å like kroppsøving?

— Jeg vil ikke si at en må få flere til å like det, jeg vil heller si at lærerne må tillate at elevene opplever det de opplever. Det er ikke noe feil med elev som en ikke liker ballspill. Å utforske hva en liker og ikke liker – det er en viktig kompetanse i livet og dette er noe vi kjenner i kroppen. Jeg liker en oppdagende tilnærming til faget og til elever og studentene jeg underviser her på NIH.

Men en lærer som Engelsrud kunne altså kroppsøving vært en mer hyggelig affære for en del av oss som har blitt eksponert for kroppsøving som en uendelig lang time med ballspill og friidrett, og en lærer som blåste i ei skjærende fløyte, telte, målte — og brølte som en sportskommentator.

Alltid ung og lovende

Engelsrud er født på Årnes på Romerike. I tillegg til å være aktiv idrett og håndball drev hun med dans og tok sommerkurs ved Laban International Courses i London, en by hun har lagt sin elsk på.

Da Norges Idrettshøyskole startet i 1968 visste hun at det var der ville hun studere. Ved skolestart høsten 1970 var hun den yngste i klassen. Dette imaget har forfulgt henne fram til den dag i dag.

— Jeg er født den 30. desember 1951. Jeg var alltid yngst i klassen, og jeg føler meg fortsatt ung og lovende. Jeg innser ikke at jeg snart burde vært pensjonist, jeg har jo mange venninner som er det. Jeg føler meg på en oppadstigende kurve mot alle odds!

Engelsrud har tre barn, de to yngste fikk hun etter at hun ble 40.

— Jeg var nærmere 50 da den yngste gikk i barnehagen, men jeg følte meg nok også her yngre enn de andre foreldrene i 30-års alderen. Jeg opplevde meg som en småbarnsmor med stor kapasitet, det var så lite futt i dem.

Men det kan altså skje at hun tenker på det med alder. Som at hun kan innbille seg at nye studenter tenker «her kommer det en gammel dame», når de ser henne, noe hun håper og tror de glemmer når de blir kjent med henne. For som hun sier er undervisning den morsomste delen av jobben og det å være sammen med studentene er ekstremt stimulerende.

Hun er både et familiemenneske og en person som har behov for å være alene. Det at mannen nå er borte, gir henne rom for å gå inn i et mer innadvendt forsker-modus, et sted å være som er altoppslukende og selvforglemmende.

For mye restriksjoner på barns bevegelse

«De får ikke lov til å drikke vann, være kroppslig spontan eller løpe i gangen, samtidig som de voksne vil ha mer fysisk aktivitet i skolen. Når skal barna holde armer og bein i ro og når skal de løpe?» skrev Engelsrud i en kronikk i forskning.no i juni.

— Hva er problemet med hvordan en ser på barn og fysisk aktivitet i dag?

— Det blir lagt for mye restriksjoner på barns bevegelse; bare se på sittekultur og utstyrsbruk for spebarn. Det er også lett å tenke at det er noe feil med kroppen, og barn får – når samfunnet og utstyrsprodusenter har lært de å sitte stille — beskjed om at de er for lite aktive og må ut å løpe. Uvanene går i alle retninger. Sitter de stille må de ut å løpe, beveger de seg for mye, må de sitte stille, sier Engelsrud.

Hun virker opprørt, temaet engasjerer Vi er inne i en tid der barnekroppen utsettes for to motstridende tendenser – den skal både avlæres kroppslige «uvaner» og den skal motvirke «uvanen med å være passiv». Barn har en naturlig måte å beve seg på og uttrykke seg kroppslig på. Voksne har noe å lære av dem.

Hun er kritisk til hvordan det forskes på barn og fysisk aktivitet og hvilke anbefalinger som gis, det går en slags sport i det at fysisk aktivitet er bra – uansett. Noen tips hun har funnet i forskning og anbefalinger om hvordan fysisk aktivitet kan innbakes i opplæring grenser til det meningsløse, som at i førjulstiden kan elevene lære om hvor Jesus ble født samtidig som de tar hverandre i hendene og utfører fem knebøy.

Så tar hun fram telefonen, viser fram en video av barnebarnet på ett år.

— Se hvordan hun forsøker å finne feste i stolen for å komme seg bortover, sier hun entusiastisk, og fortsetter å kommentere hver minste bevegelsene i detalj — som om ettåringen snart sto på pallen.

Ihuga Arsenalfan – ro i yoga

Engelsrud har vært en av initiativtakerne bak den årlige Kroppsøvingskonferansen ved NIH. Utfra konferansen er det blitt dannet et Nettverk for forskning på kroppsøving og idrettsfag. Hun er glad for at NIH har tatt et nasjonalt ansvar for at læreplanene i kroppsøving følges opp.

Når det gjelder idrett- og prestasjon er Engelsrud av den oppfatning at elever må få anledning til å erfare aktiviteter i idrett og bevegelse uten å bli målt på sine prestasjoner. Engelsrud håper også at NIH engasjerer seg i mer i kritisk forskning på toppidrett. Det er et felt hvor mye makt og penger er involvert, og som roper etter forskningsbasert kunnskap.

Samtidig er det ett område innen toppidretten hun selv ser seg litt blind på, nemlig det engelske elitelaget Arsenal. En mer ihuga Arsenal-fan på Frogner skal en lete lenge etter.

— Jeg elsker Arsenal, jeg kan ikke si noe annet, sier hun og smiler bredt. Her er det kritiske blikk på toppidretten borte som dugg for solen.

To av de andre interessene hennes har ingenting med fotball å gjøre i det hele tatt. Den første er italiensk. Italia er drømmelandet hennes, hver sommer drar hun ned; først sammen med familien, så blir hun igjen noen dager alene. I Italia føler hun seg fri, det er som hun pester lettere, og blir italieneren i seg, i språk og fakter.

Så er det yoga, noe hun begynte med lenge før yoga ble hipt.

— Yoga og dans er å være i kontakt med seg selv og verden med følelser, tanker og alt som skjer i meg. Jeg er sensitiv, og det hjelper meg i jobb og dagligliv; hva jeg skal inn i, og hva jeg ikke skal inn i.

Litt av hvert om Gunn Helene Engelsrud, fysioterapeut, kroppsøvingslærer og professor i helsefagvitenskap ved NIH

Jeg skulle ønske jeg var:

— Flytende i italiensk

Dette glemmer jeg aldri:

— Da jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på NIH sommeren 1970. Jeg var 18 år, hyttevakt på Olavsbu i Jotunheimen og tjente 30 kroner dagen. Brevet kom med et par som kom gående fra Gjendebu Det var en enorm glede!

Jeg blir glad av å:

— Være sammen med mine barnebarn— det gir et kroppslig nærvær og styrke langt utover det en kan oppnå med en vanlig treningsøkt

Det beste med vår tid

— Det er mangfoldet. Av mennesker, og av meninger.

Det verste med vår tid:

— Forsøk på ensretting av skolen og universitetene, og svekkelsen av universitetsdemokratiet. En ledelseskultur som ikke er opptatt av de ansatte. Jeg kunne sagt flyktningkrisen og fattigdom, noe som selvfølgelig er langt verre i et globalt perspektiv.

Jeg anbefaler andre å:

— Lytte til kroppen og egne erfaringer.

Beste fritidsaktivitet:

— Italiensk, yoga, fotball, lek med barnebarn. I tillegg er fritiden veldig fin jobbetid.

Hadde jeg fri et år så ville jeg:

— Kjøpt en leilighet med takterrasse i Roma på ukjent adresse. Uten andre forpliktelser enn å elske, leve og spise

Hva NIH bør være opptatt av:

— Det bør forskes mer på egen undervisning og pedagogikk bør vektlegges. Mer kritisk forskning på toppidrett, og mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning.