NIH-familien

NIH-utdannelsen går i arv i mange familier. Vi har møtt en familie for å finne noen svar på hva det handler om.

NIH-familien Sundgot-Borgen på løpetur
NIH-familien Sundgot-Borgen på løpetur: Jorunn, Harald, Christine, Elisabeth og Paul Einar Foto: Privat

I familien Sundgot-Borgen har 3 av 5 sin utdanning på NIH. Professor Jorunn Sundgot-Borgen er en av NIHs mest profilerte forskere og tok sin doktorgrad på NIH i 1993. I tillegg har barna Christine og Harald også valgt å studere ved NIH. Harald tok master i Sport Management i 2011, mens Christine har europeisk master i fysisk aktivitet og helse. I tillegg er hun i full gang med ph.d.-prosjektet Sunn kroppsopplevelse som skal være ferdig i 2020.

- Som barn vokste jeg nærmest opp på NIH og jeg var ofte med mamma på jobb på lørdager. Mens mamma jobbet lå jeg under skrivebordet og tegnet, og dagen ble alltid avsluttet med bading i bassenget og is i kantinen, minnes Christine.
NIH ble derfor tidlig et sted som Christine assosierte med trygghet, varme og positive opplevelser. Etterhvert som hun ble eldre og skulle ta det viktige studievalget, så var NIH høyst aktuell.
-  Mamma har aldri påvirket meg direkte til å velge NIH som utdanning, men hun har kommet med faglige råd om studiet og jobbmuligheter. Jeg følte derfor at det var et selvstendig valg jeg gjorde da jeg startet på bachelor idrettsvitenskap i 2008, sier Christine.

Fra turner til professor

Jorunn Sundgot-Borgen har i mange år vært en profilert professor i det offentlige rom. Med faglig tyngde har hun satt fokus på vanskelige temaer som spiseforstyrrelser og seksuell trakassering i idretten.
-  Jeg er en av de heldige som vokste opp med at aktivitet og idrett var en naturlig del av hverdagen. Jeg var turner som ung og trente i turnsalen på NIH fra jeg var 8 år gammel, sier Jorunn.
Gjennom turnkarrieren vokste interessen for trening, treningsprinsipper, skadeproblematikk og idrettspsykologi. Og dermed ble NIH et naturlig sted å studere.
-  Mens jeg var NIH-student, var min daværende mann landslagsturner og vi hadde begge treninger på NIH. Så ble det studier i USA, men vi kom tilbake til Norge (og NIH) og tre unger kom til verden, forteller hun.

Alle barna valgte å bli aktive idrettsutøvere i henholdsvis ski/kombinert og rytmisk gymnastikk (RG), og de brukte mye treningstid på NIH.
- Harald var ganske tidlig sikker på at han ville studere på NIH. Når det gjelder Christine var hun med sin bakgrunn i RG og dans veldig opptatt av fagområdet trening og ernæring og ønsket å lære mer om det. Så må jeg tilføye at jeg er veldig fornøyd med at den yngste av barna gjorde et annet valg. Hun blir siviløkonom som sin far, ler Jorunn.

Turning i fri natur med Christine og mamma Jorunn
Turning i fri natur med Christine og mamma Jorunn Foto: Privat

 

 

Går i arv

Christine tror noe av årsaken til at man finner mange NIH-ere i samme familie skyldes felles interesse og lidenskap for idrett og fysisk aktivitet.
- Når man har drevet med idrett i mange år, blir idrett og fysisk aktivitet en stor del av livet ditt. Etter endt karriere tror jeg mange har et ønske om å kunne bidra inn i idretten. Etter å ha drevet med RG i 10 år, hadde jeg et brennende ønske om å fordype meg i idrettsfaget slik at jeg kunne forbedre idretten, som for eksempel å forebygge spiseforstyrrelser og bedre organiseringen. På den måten kan jeg bidra til å forbedre idrettsopplevelsen og få flere til å begynne med idrett og fysisk aktivitet, sier Christine.

Og Jorunn legger til at barns opplevelse av foreldre som trives med det de gjør på jobben, lett kan påvirke barnas fremtidige studievalg.
- Og når de i tillegg har fått muligheten til å erfare det spekteret som fysisk aktivitet, idrett og helse har av både muligheter, uløste problemstillinger og jobbmuligheter, så er det vel lett å fange interessen også for ungene, sier hun.

Mye NIH-snakk i heimen?

Når 3 av 5 i familien har NIH-bakgrunn er det lett å forestille seg hva det snakkes om når familien er samlet rundt middagsbordet, eller...?
-  Vi snakker ofte om hverandres hverdager, og jeg tror det som er viktigst er at ungene tidlig fikk en opplevelse av at jeg har en veldig spennende hverdag og at jeg likte meg veldig godt på NIH. De har selv opplevd at på NIH skjer det noe hele tiden og de fikk en klar opplevelse av at jeg for min del elsker disse utfordringene som dukker opp mer eller mindre daglig. Så har de også fått med seg at, i alle fall i perioder, dukker det opp alvorlige utfordringer som skal frontes i media - temaer som ikke alle opplever som noe positivt, sier Jorunn.

Ikke for alle, men angrer ingenting

Christine har aldri angret på at hun valgte å følge i sin mors fotspor å studere og jobbe på NIH. Men det å ta doktorgrad på NIH var slett ikke med i den opprinnelige planen.
-  Da jeg startet på NIH var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ta noen ph.d. Men etter første studieår endret dette seg radikalt og jeg fikk et sterkt ønske om å forske mer på fagområdet som interesserte meg, sier hun.
Etter å ha diskutert saken med sin mor på hytta på Sørlandet en sommer, ble avgjørelsen tatt om å realisere ph.d.-prosjektet "Sunn kroppsopplevelse". Dette er et intervensjonsprosjekt som har til hensikt å fremme positivt kroppsbilde og helserelatert livskvalitet hos gutter og jenter i videregående skole.
-  Jeg fikk høre fra min mor at det å ta en doktorgrad ikke er for alle, og hun hadde helt rett. Dette er ikke en jobb, men en livsstil. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at jeg og min ph.d.- kompanjong Kethe Engen fikk prosjektmidler fra Norske Kvinners Sanitetsforening og Extrastiftelsen, ble tatt opp som ph.d.-kandidater på SIM og kan nå forske på et så viktig fagområde, avslutter Christine.