Christian Bjørndal, doktorgradsstipendiat ved Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett ved Norges idrettshøgskole, har forsket på talentutvikling i norsk håndball, med spesielt fokus på hvordan organiseringen av spillerutviklingsmodellen påvirker begrensninger og muligheter for unge norske håndballspillere.
- Det som skiller denne forskningen fra tidligere forskning på temaet er at vi nå har fått kunnskap satt i praksis om norsk lagidrett. Studien har fulgt en generasjon spillere i aldersbestemt landslagsaktivitet gjennom tenårene og bygger blant annet på spillernes egne subjektive erfaringer underveis. Det er helt sentralt for å kunne forstå hvordan gode individuelle tilpasninger kan gjøres. Studien bidrar dermed til at gode praktiske beslutninger kan treffes nettopp fordi de er tilpasset en praktisk virkelighet.
- Det positive med organiseringen av norsk håndball er at den favner bredt og får med seg mange spillere over lang tid, både gode og mindre gode utøvere, tidlig eller sent utviklet. Tidligere studier viser at det er liten sammenheng mellom å være best i 15 årsalderen og å slå gjennom som senior. Den norske modellen gjør at det er plass til flere "talenter" og står i sterk kontrast til eliteidrettsmodellene utenfor Skandinavia, der vi ser en større grad av profesjonalisering, spissing og kommersialisering på tidlig ungdomsnivå. Samtidig medfører systemet at gode spillere sjonglerer mellom klubb-, skole og landslagsaktivitet. Spillerne blir svært slitne, får økt forekomst av belastningsskader og kan, som en konsekvens av dette, miste motivasjon. Den totale treningsmengden slår negativt tilbake, forteller Christian.
I løpet av en fireårsperiode har han fulgt en gruppe kvinnelige håndballspillere i alderen 15-20 år som alle har vært mer eller mindre involvert i aldersbestemt landslagsaktivitet. Fellesnevneren for gruppen var at de var topp motiverte, godt trent, tidlig viste et meget høyt ferdighetsnivå, og derfor hadde gode forutsetninger for å nå elitenivå.
- Det er fullt mulig å nå langt som håndballspiller uten å være en del av et landslagsmiljø i tidlig alder, da spillerne kan være en del av at et godt skole- og, eller klubbmiljø, fortsetter han. – Idrettslinjen på videregående spiller en viktigere rolle nå enn tidligere. Det man imidlertid ser er at det er stor forskjell på hvordan idrettstilbudet tilpasses på de ulike skolene, og på koordineringen mellom skole, klubb og forbund, fortsetter han.
Nøkkelaktørenes rolle
Innenfor den norske og skandinaviske spillerutviklingsmodellen i lagidretter, er det ikke vanlig å skille mellom bredde- og elitenivå på barne- og ungdomsnivå. Dette skiller seg fra organiseringen av barne- og ungdomsidrett i resten av verden der idrett i mange land er statsorganisert eller en del av det formelle skoletilbudet.
- Vi ser at håndballspillere gjerne deltar i flere ulike miljø. Den ene dagen spiller de U18-kamp, mens den andre dagen trener de på seniornivå, og uken etter deltar de på landslagssamling. På den måten får utøverne mulighet til å hente impulser fra de ulike miljøene, hvilket kan være positivt og en ekstra pådriver for utøvernes utvikling. Balansegang er imidlertid avgjørende for å unngå skader. Det er her jeg mener det feiles, poengterer han. – Ettersom koordineringen mellom de ulike aktørene er så forskjellig, systemet for spillerutvikling er desentralisert, og ingen har det overordnede ansvar for talentutviklingen, så må trenere i alle settinger ta et større ansvar for å tilpasse seg de individuelle behovene til talentfulle utøvere. Også selv om det betyr at en må ta hensyn til hva som skjer utover sitt eget lagmiljø.
Nøkkelaktørene i spillerutviklingsmodellen i norsk håndball er flere; klubber, videregående skoler med håndball-linjer og regionale og nasjonale spillerutviklingstiltak i forbundsregi, herunder også ungdomslandslag.
- I denne modellen er det ingen nøkkelaktør som har hovedansvar for talentutviklingen. Det er heller ingen som har instruksjonsmyndighet over andre. Klubblagene, skolen og forbundet må etter min mening samarbeide bedre slik at de individuelle behovene tas bedre hensyn til og skader og overbelastning begrenses. Dersom spillere er med på alle tilgjengelige utviklingstiltak, blir det fort for mye og risikoen for å bli skadet øker. Det er større sjanse for at spillerens karriere ender i et skademareritt dersom han eller hun er på et høyt nivå i tidlig alder, sier Christian. – God spillerutvikling er derfor ikke bare avhengig av den enkeltes aktørs individuelle bidrag, men også av hvor godt aktørene komplimenterer hverandre.
Et spørsmål om flaks?
Mange tror at det bare er total treningsmengde kombinert med ferdigheter og medfødt talent som angir hvor langt utøvere når innenfor sin idrettsgren. Denne studien viser imidlertid at det også er svært tilfeldig hvem som når elitenivå.
- Det som overrasket meg mest med resultatene er hvor mange tilfeldigheter som spiller inn på hvem som når elitenivå. De utilsiktede konsekvensene av organiseringen er at spillerutvikling i norsk håndball kan beskrives som en "survival of the fittest-modell." Dette er ikke en bevisst strategi eller intensjon fra Norges Håndballforbund eller klubbene, men en kultur som har utviklet seg over tid, der de ulike aktørene fremmer sine egne interesser uten å se totalbildet og konsekvensene for enkeltutøveren.
Det finnes over 700 håndballklubber i Norge i dag. Over 60.000 jenter spiller håndball. Kun 16 av disse får plass på A-landslaget.
- Problemet er ikke at vi ikke får fram gode håndballspillere, men at det er svært tilfeldig hvem det blir. A-landslaget er fremdeles ett av de beste i verden og har gode forutsetninger for å fortsette å være det. Men det blir veldig tilfeldig om det er Kari eller Trine som får muligheten til å nå til topps på elitenivå på grunn av slitasje og skader i ungdomshåndballen. Det er en utbredt misforståelse at man må være skadet for å nå toppsjiktet i internasjonal håndball. Skader gir fravær fra trening og aktivitet som er det viktigste for å utvikle ferdigheter. Der er dermed lite produktivt å ha lange skadeavbrekk fra trening og kamper.
Anbefalinger for god spiller- og talentutvikling
Forskningsresultatene har styrket kunnskapen om de praktiske konsekvensene av spillerutvikling i norsk håndball. Det gir trenere og ledere som er interessert i eller arbeider med spillerutvikling i norsk håndball et bedre grunnlag for å treffe beslutninger. En vellykket talent- og spillerutvikling innebærer at hver enkelt nøkkelaktør tar en større del av ansvaret. Christian har følgende råd;
- God og langsiktig spillerutvikling krever at klubbtrenere enkelte ganger må gå på akkord med mulighetene for gode lagsresultater. Videre er god planlegging og optimalisering for landslagsspillere noe helt annet enn å tilrettelegge et godt opplegg for spillere som ikke er involvert i landslagsaktivitet.
- Idrettsskoletilbudet fungerer optimalt når utøvere får trene på andre ferdigheter enn det de får på klubbtreninger, og at de gis stor frihet til å justere hva, hvordan og hvor hardt de trener.
- Regionale utviklingstilbud i Norges Håndballforbund bør være forbeholdt spillere som ikke er involvert i yngre landslagsaktivitet. Alle andre hensyn bør være sekundære.
- Landslagstrenere og Norges Håndballforbund bør ta konsekvensene av et kontraproduktivt konkurransesystem hvor internasjonale ungdomsmesterskap ligger i den eneste avkoblinsperioden unge håndballspillere har. Dette betyr at de aldersbestemte landslagene må redusere treningsaktiviteten sin i både mengde og intensitet. Samtidig må det tilrettelegges for å rotere uttak av spillere for å sikre nok hvile i løpet av og mellom sesongene. Dette kan føre til et skifte i fokus bort fra optimale forberedelser til mesterskap og til hvordan u-landslagene heller kan utøve mer innflytelse på hva og hvordan utøvere kan lære og øve på mellom landslagssamlinger.
- Norges Håndballforbund bør prioritere ressurser i eller utover landslagstrenerstillingene på å styrke koordineringen mellom klubb, skole og forbund for utøvere som er mye involvert i landslagsaktivitet. Denne koordineringsfunksjonen må jobbe direkte i relasjonene mellom de ulike trenerne på klubb, skole og forbundsnivå og ikke utelukkende gjennom utøveren.
- Trenerutdanningene bør i større grad sette utviklingsproblematikk på dagsorden nettopp fordi problematikken krever aktivt arbeid fra trenere i mange ulike roller. Verdier og normer som ligger implisitt i kulturen kan gjøre oss blinde for hvilke uintenderte konsekvenser våre avgjørelser får i et langsiktig perspektiv. Det å bli bevisst at spillerutvikling også handler om hvilke verdier vi ønsker å formidle videre kan være et godt utgangspunkt for å bli enda flinkere til å tilrettelegge for god spillerutvikling.