Idrett styrker demokrati i u-land

Gjennom å etablere gode idrettsstrukturer, bidrar norsk idrettsbistand til å styrke demokrati og bedre samfunnsstruktur i utviklingsland. Lokale tilpasninger er helt avgjørende for å lykkes.

afrikanske barn spiller fotball på en støvete plass
Stipendiat Anders Hasselgård har med egne øyne observert hvordan bistandsprosjekter iverksettes i mottakerlandet, og hvordan effektene rapporteres tilbake til Norge. Foto: Geir Owe Fredheim, NIF

Hvordan skal vi hjelpe? Hva virker? Hvorfor virker det? Dette er stadig tilbakevendende spørsmål i diskusjonen om bistandsarbeid. Vi får antakelig aldri noen klare, entydige svar.

Men forskerne gir seg ikke. I disse dager fullfører Anders Hasselgård på Norges idrettshøgskole en doktorgrad om norsk idrettsbistand. Idrettsbistand betyr at man bruker idrett som virkemiddel for å oppnå utvikling og fred. Fire år med dypdykk i hvordan norske organisasjoner jobber, har gjort Hasselgård litt klokere på hva som fungerer og hvorfor.

– Bruk av idrett i bistandsarbeid har en rekke dokumenterte og fordelaktige direkte effekter. For eksempel noe positivt ungdommen kan engasjere seg i, helsegevinster av fysisk aktivitet og sosialt samhold. Men akkurat som med all annen bistand, er det vanskelig å måle effekter på samfunnsmessig og strukturelt nivå, sier han.

I sin doktorgrad har Hasselgård sett på hvordan idrettsbistand fungerer i praksis. Med egne øyne har han observert på hvilken måte prosjektene iverksettes i mottakerlandet, og hvordan effektene rapporteres tilbake til Norge.

Kartet stemmer ikke med terrenget

Nettopp denne dynamikken mellom giver- og mottakerland mener stipendiaten at er interessant. Norad, som finansierer den bistanden som går gjennom frivillige, norske organisasjoner, setter prioriteringer og kriterier som organisasjonene må rapportere i henhold til. Prosjektene og målingen av deres effekt må derfor utvikles etter disse føringene.

Organisasjonen arbeider som regel med en lokal partner med lokalt ansatte som iverksetter prosjektet. Men det er ikke alltid prioriteringene og kriteriene som er bestemt i Norge passer i mottakerlandet. Lokale tilpasninger kan gjøre at prosjektet fungerer mye bedre, eller det kan være helt nødvendige for at det skal kunne gjennomføres i det hele tatt. Når resultatene så skal rapporteres tilbake til Norge, passer de kanskje ikke inn i de parameterne som var satt for prosjektet. Men det betyr ikke at prosjektet har vært mislykket, hevder Hasselgård.

– Uintenderte effekter, altså effekter man ikke hadde regnet med, kan være like positive som de intenderte. Men for at prosjektet skal kunne stemples som vellykket, må resultatene passe inn i parameterne som var satt i utgangspunktet, forklarer han.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Men det er få som har diskutert problemstillingen knyttet til idrettsbistand, som nå er blitt en integrert del av det norske bistandssystemet.

Tilbud for barn førte til bedre lærere

Et eksempel Hasselgård har sett spesielt på, er et prosjekt i Zimbabwe som skulle gi barn et idrettstilbud etter skolen. Modellen kom fra norske idrettsklubbers opplegg for barn utenom skoletiden. Prosjektet skulle bidra til økt idrettstilbud for barn, frivillig engasjement blant foreldre og lokalbefolkningen for øvrig og lokalt demokrati gjennom klubbstyrer. Men i mange lokalsamfunn i Zimbabwe er det lærerne som er pådriverne for idrettsaktivitet. Derfor ble det helt nødvendig å gjennomføre prosjektet i skolen, ikke etter.

– Et utilsiktet resultat var at lærerne fikk økt sin kunnskap som kroppsøvingslærere, ettersom det var de som fikk opplæring og formell kompetanseøkning. Det er jo en svært positiv effekt som kommer alle barna i skolen til gode, men prosjektet førte ikke til så mye demokratiutvikling og økt engasjement som ønsket fra norsk side var, forteller Hasselgård.

To unge, norske menn snakker til en gruppe afrikanske barn

NIFs mål er at idrettstilbudet skal bestå også etter at de norske prosjektmedarbeiderne har reist hjem. Foto: Geir Owe Fredheim/NIF

Resultatet kan altså gjerne bli avvik mellom norske intensjoner og faktisk utfall i mottakerlandet. Svaret er likevel ikke å senke kravene for rapportering, mener stipendiaten:

– Norske bistandsaktører er helt avhengig av rapportering av effekt, blant annet for videre finansiering til prosjekter, men det må ikke nødvendigvis låses til de effektene norsk bistandspolitikk ser etter.

Han mener større fleksibilitet i hele systemet, både kriteriene til hvordan et prosjekt skal utformes, muligheter for lokale tilpasninger og måten man rapporterer resultatene, ville være hensiktsmessig.

Idrettsbistand bør gi varige effekter

I sin forskning har Anders Hasselgård tatt for seg to måter å tenke idrettsbistand på. Mange NGO-er, altså ikke-statlige organisasjoner, jobber med tradisjonell bistand, der idrett er et verktøy for å nå gjennom med budskap som er i tråd med norsk bistandspolitikk. De jobber gjerne direkte inn i lokalsamfunn.

Fire blide afrikanske fotballgutter poserer med fotball

Idrettsbistand går ut på å bruke idrett som virkemiddel for å skape fred og utvikling. Foto: Geir Owe Fredheim/NIF

Norges idrettsforbund (NIF) og Norges fotballforbund (NFF) på sin side har som mål å rette innsatsen mot eksisterende idrettsstrukturer og samarbeide med nasjonale søsterorganisasjoner i mottakerland. Tanken er at styrket kompetanse innenfor organisert idrett vil gi formelle, bærekraftige idrettsstrukturer som sikrer barns tilgang til idrett også på lang sikt.

– Fordelen med denne måten å jobbe på, er at prosjektet har større sannsynlighet for å fortsette den dagen organisasjonen trekker seg ut. I det sørlige Afrika har jeg sett mange eksempler på at idrettsaktiviteten forsvinner når organisasjonene trekker seg ut, forteller Hasselgård.

Han har spesielt studert NIF og NFFs utgangspunkt for å drive bistand. De anser at idrettsutvikling i seg selv er en viktig faktor for utvikling av samfunn. En velutviklet idrettsstruktur for både jenter og gutter kan ha ringvirkninger til andre deler av samfunnet. For eksempel kan nasjonale systemendringer innen jentefotball på sikt endre samfunnets holdning til kvinnelige trenere, ledere og jentespillere. Man anser altså nasjonale formelle idrettsorganer som viktige endringsagenter og helt nødvendig for større grad av inkludering av kvinner i beslutningsorganer som omhandler kvinnefotball. Dette forstår NIF og NFF som en naturlig del av arbeidet for generell likestilling i samfunnet.

Idrett eller bistand i førersetet?

Hasselgård forteller at det finnes flere måter å jobbe med bistand på. Idretten kan være førende, slik som i NIF og NFFs prosjekter, og man har tro på de positive effektene idretten i seg selv gir. En annen tilnærming er at idretten sees på som et verktøy å gjennomføre bistandsarbeid gjennom. En tredje tankegang er at bistanden kommer først, og at idrett kun brukes for å skaffe oppmerksomhet og engasjement om eksisterende prosjekter. Eller menneskerettighetsorganisasjoner kan bruke idrettsarrangementer som arenaer for å fronte sine politiske budskap.

– Det finnes ikke noe rett eller galt her heller, men hvis man kun bruker idrett som verktøy eller en arena for å drive bistand, kan det fort bli veldig mye mas om informasjon og andre hensikter enn idretten selv, mener Hasselgård.

Det er ikke så vanskelig å forstå at barn og ungdom som kommer på fotballtrening ikke alltid er like motiverte for å høre om utdanning, preventivt HIV/AIDS-arbeid eller likestilling. Men det er nettopp ved å fokusere på disse temaene organisasjoner over hele verden får finansiell støtte til idrettstiltak i fattige land.

– Jeg har registrert at mange stemmer i mottakerland argumenterer for at dette er ødeleggende for gleden ved å drive idrett. Det er viktig poeng jeg mener vi må ta med når vi diskuterer idrettens rolle i fremtidens bistand, sier Anders Hasselgård.

Fakta

Idrett som virkemiddel i utviklings- og fredsarbeid har det siste tiåret vært et voksende fenomen i norsk og internasjonal bistand. Idrett har i økende grad har blitt anerkjent som et enkelt, kostnadseffektivt og effektivt virkemiddel for å oppnå utvikling og fred.  Idrettsbistand beskrives i dag som en egen bevegelse innenfor bistandssektoren og stadig nye aktører har blitt involvert. Sammen med Australia, Canada, Sveits, Nederland og Storbritannia har Norge vært en av de fremste aktørene innenfor SDP-feltet. I Norge er Norges idrettsforbund, Norges Fotballforbund, Judo for fred, Right to Play Norge, Karanba, Misjonsalliansen, Norsk folkehjelp og Kristen idrettskontakt (KRIK) noen av de største aktørene.