Hvordan få flere personer med funksjonsnedsettelser fysisk aktive og med i idretten?

Noen refleksjoner og nye initiativ fra Norges idrettshøgskole.

Parautøvere Aida sprinter
Parautøver, Aida Dahlen, trener hardt. Foto: NIH

På Norges idrettsforbunds (NIFs) hjemmesider står det at Paraidrett brukes i dagligtalen i NIF som overordnet betegnelse for fagfeltet, i stedet for «idrett for mennesker med funksjonsnedsettelse».

I NIF sammenheng omfatter det personer med bevegelseshemning, synshemning, hørselshemning eller utviklingshemning. Olympiatoppen og stiftelsen VI, med mange kjente og ressurssterke personer med på laget, gjør nå en satsning på paraidrett med solid økonomisk støtte fra Kjell Inge Røkke. Om deres formål heter det: «Støtteapparatet til VI er personer med en lidenskapelig interesse for å skape varig endring, bedre levekår og fullverdig integrasjon for funksjonshemmede».

Positivt initiativ, men hvordan rekruttere utøvere?

Initiativet er svært positivt og gledelig av flere grunner. Fra å ha vært tidlig ute med idrett for funksjonshemmede, som det da het, internasjonalt i 80 – og 90 årene, har andre nasjoner innhentet det forspranget Norge engang hadde. Flere nasjoner har satset langt mer systematisk på paralympisk idrett enn Norge de siste tiår. VI- initiativet kan forhåpentlig gi norsk paraidrett den synlighet og oppmerksomhet den fortjener. Men ett forhold vil fremdeles spøke i bakgrunnen, nemlig hvor para-toppidretten skal finne talenter å utvikle. Hvordan er rekrutteringsgrunnlaget i bredden?

NIF har som mål å gi tilbud om idrettsaktivitet til alle, og prøver de å øke samhandling mellom personer med og uten funksjonsnedsettelser. Bra! Vi vet fra både forskning og erfaringsbaserte rapporter at idretten kan ha mye positivt å bidra med til folkehelse generelt, for ulike aldersgrupper, ulike kjønn, og også for personer med funksjonsnedsettelser. For den sistnevnte gruppa viser forskning bl.a. en lang rekke fysiske helsegevinster, tilfredshet med livet og livskvalitet, kombinasjonen av og «empowerment», positiv identitet og fokus på utviklingsmuligheter.

Hvorfor er rekruttering og deltakelse så utfordrende?

Likevel har deltakelse og rekruttering av personer med funksjonsnedsettelser til idretten vært en stor utfordring de siste årtier. Erfaringene er oppsummert i kapitlet, En idrett for alle? i Norsk idrett- indre spenning og ytre press, hvor det står det klart: Det er generell enighet om at rekruttering er en stor utfordring. En rapport om «Likestilling og mangfold i norsk idrett» utpekte et liknende hovedfunn. Erfaringsmessig vet vi at rekrutteringsproblemet er like aktuelt i dag. Hva kan det komme av? Hvorfor er det slik?

Nye utfordringer i norsk idrett

Mange forhold spiller inn. Større grad av generell integrering av personer med funksjonsnedsettelser i skole og samfunn er positivt, men som enkeltindivid kan man bli mer alene med sin funksjonsnedsettelse i situasjoner der det blir vanskelig å sammenlikne seg med andre. Det kan også være vanskelig for andre å forstå hvordan det er å leve med ulike funksjonsnedsettelser. Slikt fører lett til avstand, generaliseringer og stereotype ideer.

Sammen er man sterke, men gruppeidentitet og «empowerment» får dårligere kår fordi man ikke samles i grupper med andre i lik situasjon. Det blir langt mellom rollemodellene, og demokratisk representasjon som gruppe går tapt. De tidligere spesialinstitusjonene var gode rekrutteringsarenaer til idrettsdeltakelse. Egne organisasjonsledd i idretten med demokratisk representasjon likeså. Det er ikke at man ønsker dette tilbake, men man må se de positive sidene det også hadde, og forsøke å erstatte det med noe annet og bedre.

Hvordan skape miljøer som inspirerer og utvikler?

I tillegg har vi kanskje ikke egentlig kommet så langt i vår tenkning og aksept av personer med funksjonsnedsettelser som vi liker å tro. Generaliseringer, stereotypier og «synes synd på-holdninger» lever fremdeles i beste velgående, noe som ble utmerket beskrevet av Knut Olav Åmås i De folkelige fordommene om funksjonshemmede lever og blomstrer. Eksempler som toppidrettsutøver Birgit Skarstein, som har opplevd at folk snakker babyspråk til henne fordi hun sitter i rullestol; professor og forfatter Jan Grue, som opplever at mange tar det for gitt at han lever på trygd fordi han har en muskelsykdom, og Torstein Lerhol som med en stor fysisk funksjonsnedsettelse er politiker og samfunnsdebattant med mastergrad, men savner å bli sett som et vanlig menneske, eksemplifiserer dette.

Stiftelsen VI skal bl. a. hjelpe de relativt få med funksjonsnedsettelser som velger å satse på en idrettskarriere. Man kunne diskutere organisatoriske forhold av betydning for rekrutteringen på elitenivå, men det får ligge til en annen anledning. En slik satsning vil forhåpentligvis gi mere inspirasjon og synlighet til mulige rollemodeller. Det trengs, for det kan være langt fra å være den eneste med en funksjonsnedsettelse i et lite lokalsamfunn hvor inkluderingen i kroppsøving faget i skolen kanskje ikke alltid fungerer som den skal, og til en drøm om mulig VM medalje som toppidrettsutøver.

For å få flere med på breddenivå, trenger vi derfor bevissthet og satsning fra flere hold: Foreldre, skoler, kroppsøving lærere og idrettslag som klarer å integrere og inspirere. I tillegg må vi etablere nye former for møtesteder og miljøer hvor man med sin funksjonsnedsettelse ikke blir så alene, men kan lære og bli inspirert av likemenn og kvinner.

Norges idrettshøgskole (NIH) forsøker å bidra på flere måter

NIH ønsker å tilrettelegge våre studier for personer med ulike typer funksjonsnedsettelser. Opp gjennom årene har vi uteksaminert studenter med synsnedsettelser, hørselsnedsettelser, amputasjoner, ryggmargskader, cerebral parese m.m., men vi burde ha flere.

NIH har et års-studium i fysisk aktivitet og funksjonshemming, og inkludering av elever med funksjonsnedsettelser er en del av kroppsøvingslærerutdanningen. Det er også avlagt mange hovedfags-/masteroppgaver og minst 23 doktorgrader på tema innen para-idrett/fysisk aktivitet/kroppsøving for personer med funksjonsnedsettelser.

I vårt 3-årige bachelorløp for trenerutdanning, er det nå etablert mulighet for å velge fordypning i para-idrett, og alle som tar trenerutdanning skal få kunnskap om idrett for personer med funksjonsnedsettelser. Dette samarbeider vi med NIF om å videreutvikle.

To nye prosjekter i høst

  1. To personer, en kvinne og en mann, med funksjonsnedsettelser (som gjør at de bruker rullestol) har nå startet en ett-årig utdanning som personlig trener. Dette er et samarbeidsprosjekt med Sunnaas sykehus og deres nye treningsklinikk på Aker sykehus, studio 99. Vi håper på å gjøre erfaringer slik at vi kan tilpasse utdanningen bedre og gjøre det lettere for flere med funksjonsnedsettelser å bli personlig trenere. De vil ha nyttig spesialkompetanse gjennom sin egen situasjon og prosess, og fungere som viktige rollemodeller ute på ulike treningsarenaer.
  2. En stipendiatstilling er allokert for å gjennomføre et doktorgradsprosjekt med arbeidstittel, «Empowerment through Camp Spinal – Active Rehabilitation for Spinal Cord Injuries». Dette gjøres i samarbeid med Sunnaas sykehus og Sunnaasstiftelsen. Camp Spinal er et aktivt rehabiliteringstilbud, en konsekvens av at tiden man får til primærrehabilitering kortes ned, og at mange finner omstillingen til et nytt liv etter skade vanskelig. Camp Spinal og Aktiv Rehabilitering bruker likemannsarbeid som tilnærming til overføring av både praktiske, sosiale, og idrettslige ferdigheter. Erfarne og aktive personer med ryggmargskade (likemenn/-kvinner) lærer opp nyskadde. Hovedmålet er å hjelpe personer med ryggmargsskade til å nå sitt fulle potensial for å bli uavhengige i dagliglivet, men også mht. aktivitet og deltakelse.

Camp Spinal er trenings- og motivasjonleirer og inkluderer følgende nøkkelelementer: likemenn/kvinner som undervisere og samtaleledere, assistenter som ikke har funksjonsnedsettelser (ofte fagfolk), trening i dagliglivets aktiviteter (ADL), trening av rullestolferdigheter, utprøving av idretts- og fritidsaktiviteter og undervisning/foredrag om ulike tema. Sunnaasstiftelsen og Sunnaas sykehus organiserer tilbudet, men flere instanser samarbeider rundt campene, som nå har en delvis finansiering sikret på statsbudsjettet: St Olavs Sykehus og Haukeland Universitetssykehus, Landsforeningen for Ryggmargskader (LARS), NIF og NIH. Camp Spinal har tre typer camper: Camp Spinal Vinter, Camp Spinal Sommer, Camp Spinal H2O.

Stipendiatprosjektet vil gå over 4 år. Det vil inkludere en kartlegging av tidligere deltakeres erfaringer, feltarbeid gjennom tre camper (1 år) med målinger, intervjuer og observasjoner, og en oppfølging ett år etter gjennomført camp. Stipendiatens navn er Pia Wedege.

Disse to eksemplene fra NIH kan kanskje peke mot noen ideer med potensiale til økt rekruttering, hjelpe fram flere rollemodeller gjennom utdanning på feltet, og skape likemann/kvinnes – miljøer hvor personer med funksjonsnedsettelser lærer av og stimulerer hverandre og derigjennom øker både individuell- og gruppe-empowerment.

Referanser

Blinde, E. M. & McCling, L.R. (1997). Enhancing the Physical and Social Self through recreational activity: Accounts of individuals with physical disabilities. Adapted Physical Activity Quarterly, 14, 327 – 344.

Motl, R. W. & McAuley, E. M. (2009). Pathways between Physical Activity and Quality of Life in Adults with Multiple Sclerosis. Health Psychology, 28,682 – 689.
DOI: 10.1037/a0015985.

Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2008). Likestilling og mangfold i norsk idrett:-bedre med flere på banen! Likestilling – og diskrimineringsombudet, Oslo.

Saebu, M., Sørensen, M. & Halvari, H. (2013).Motivation for physical activity in young adults with physical disabilities during a rehabilitation stay: Journal of Applied Social Psychology, 43, 612 -625.
DOI: 10.1111/j.1559-1816.2013.01042.x

Sørensen, M. (2003). Integration in sport and empowerment of individuals with disability European Bulletin of Adapted Physical Activity, 2, 2. 

Sørensen, M. & Kahrs, N. (2011). En idrett for alle? Erfaring med integrering av personer med funksjonsnedsettelser i norsk idrett. I: D.V. Hanstad (red.), G. Breivik, M.K. Sisjord & H.B. Skaset. Norsk idrett. Indre spenninger og ytre press. 337- 354.

Wilhelmsen, T. & Sørensen, M. (2018). Inclusion is a nice word, but... Inclusion in physical education as experienced by children with disabilities and their parents. European Physical Education Review 1–17.
DOI: 10.1177/1356336X18777263