Undersøkelser viser at bare hver femte voksne møter helsemyndighetenes anbefaling om minst 30 minutter fysisk aktivitet med moderat intensitet hver dag. Norge gjør det heller ikke spesielt bra i sammenlikninger med andre land. Det betyr ikke nødvendigvis at vi forfaller som idrettsnasjon. Antallet aktive som trener og driver idrett er høyt og har vært relativt stabilt de siste tiårene. Utfordringen er at vi lever i høyteknologiske samfunn med god infrastruktur. Biler, heiser og rulletrapper reduserer behovet for bevegelse. Hverdagsbevegelsen blir unødvendig.
De fleste bruker teknologien for alt den er verdt. Se rundt deg neste gang du er i byen. Friske mennesker, unge som gamle, køer foran rulletrapper og heiser når de kan velge trappene og flytte seg mellom etasjene på halvparten av tiden. Ekstremeksemplet er kanskje flyplasser? Etter timevis fastspent i et lite flysete, velger de fleste passasjerer heis, rulletrapp og rullefortau i stedet for livgivende trappetrinn og gange.
Det primitive Vesten
Å velge inaktivitet framfor aktivitet synes å være et taust premiss folk ikke tenker over. Gjennom evolusjonen er vi antakelig disponert for latskap. Spar kalorier når du kan! Disposisjonen blir forsterket gjennom oppdragelse. Hver morgen er det bilkø rundt barneskolen der jeg bor. Selv barn som bor noen hundremetere unna, blir kjørt av foreldrene. Deretter setter de voksne seg i bilkø for å komme på jobb. Vi har den samme trafikken om ettermiddagen når ungene (paradoksalt nok) skal på trening.
Når teknologihistorikerne ser tilbake om hundre år, vil ett av de mest uforståelige fenomenene være bilbruk og bilkøer i de store byene. Køene gir stress, frustrasjon, kroppslig forfall, støy, unødig energiforbruk og forurensning. Historikerne vil vise til at vi allerede i vår samtid visste hvordan logistikkproblemene kunne løses, men de ansvarlige viste ikke mot og vilje til å handle. Konklusjonen blir kanskje at vestlig kultur tidlig på 2000-tallet framstår som den mest primitive bevegelseskulturen verden har sett?
Lev bedre og lengre!
Men er ikke den sedate livsstilen å foretrekke? Gjør ikke teknologien livet lettere for de fleste? Dersom vi løser køproblemet, er det vel helt greit at vi kan sitte oss til skole, jobb og trening?
Svaret er nei. Bortfallet av hverdagsbevegelsen er problematisk av mange grunner. Vi vet mye om de medisinske konsekvensene av inaktivitet: økt risiko for hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, fedme og psykisk uhelse. Vi vet også at sosial og kognitiv utvikling stimuleres av allsidig kroppsutfoldelse. Det gjelder ikke bare for barn og unge. Blant eldre er det en tydelig, positiv sammenheng mellom aktivitetsnivå og livskvalitet. Et aktivt liv er for de aller fleste et bedre og lengre liv.
Evolusjonen har nok gitt oss en disposisjon for latskap, men den har også gitt oss disposisjoner for utforskning og lek. Vi er ikke bygd for latskap, men for den rette balansen mellom bevegelse og hvile. Uten bevegelse forfaller vi.
Lev sterkere!
Bevegelse har også det vi kan kalle en eksistensiell dimensjon. Kroppsutfoldelse gjør oss kjent med nye sider av oss selv og våre omgivelser. Som gående, løpende eller
Foto: Image library
syklende samhandler du med ditt nærmiljø og med medmennesker og natur på nærmere vis. Du åpner sansene, kjenner hjertet banke, pulsen slå, du kjenner muskulaturen jobbe og kan la tanken fly.
Det betyr ikke at kroppsutfoldelsen alltid er behagelig og harmonisk. Du kan slite, du blir svett, i motbakken kan det svi i lungene, vinterstid kan en kald vind gå gjennom marg og bein. Men i neste øyeblikk kan du justere farten, gjenopprette balanse, kjenne velvære og varme vende tilbake, nyte turen igjen. Bevegelse gir kort og godt en sterkere opplevelse av å leve.
Tilbake til fortiden?
Jeg sier ikke at vi skal tilbake til fortiden. Transportteknologien er kommet for å bli. Bilen, flyet, rulletrappene og heisen kan være frigjørende teknologi som gjør livet lettere for mennesker. Det er ikke mange generasjonene siden hardt og ensidig kroppsarbeid tok knekken på folk. Men skal vi lykkes i forme framtidssamfunnet, må vi gripe de mulighetene teknologien gir oss. Per i dag gjør vi potensielt positiv transportteknologi til miljøødeleggende passivitetsteknologi.
Kan vi ta hverdagsbevegelsen tilbake? Velmente oppfordringer om å bruke beina eller sykkelen gir neppe den endringen vi trenger. Holdning formes gjennom handling. Det er behov for infrastruktur og reguleringer som kan frigjøre bevegelse. Vi trenger samfunnsplanleggere og politikere med mot til å gjøre radikale grep.
Norge – en bevegelsesutopi?
Hvilke grep? La oss spekulere i en plan for hovedstaden Oslo. Sperr byen innenfor Ring 3 for privatbilisme. Bygg ut oppsamlingsplasser for parkering, intensiver kollektivtilbudet i rushtidene, og gjør det gratis. Frigjør bygatene for fotgjengere og syklister. Konstruer trapper som naturlige førstevalg, og gjør rulletrapper og heis tilgjengelig for dem som primært trenger det. Lag bevegelsesrom som er vakre og attraktive. Stimuler utforskertrangen i den nye generasjon nordmenn og gi dem glede i bevegelse gjennom trygge skoleveier og daglig aktivitet i skolehverdagen.
Eksperter på aktivitet, byplanlegging og infrastruktur har kunnskapen. Vi har som ett av verdens rikeste samfunn ressursene. Hvor er den politiker som har mot og vilje til å gjøre Norge til et foregangsland? I norske byer og bygder kan bevegelsesutopier nærme seg virkeligheten. Vi vil kunne vise verden et mykere samfunn med mindre støy og mindre forurensning der mennesker lever bedre, sunnere og sterkere liv.
Er det politisk naivt å fremme disse tankene? Jeg tror svaret er nei. Noen vil fortsatt forsvare bytrafikken og den fysiske latskapen, men argumentene vil være lette å møte. Tross alt: Valget mellom en time i stillestående bilkø og en halvtimes helsebringende spasertur i vakre omgivelser skulle vel være enkelt?