NIH-bloggen: Idrett og miljø – hva vet vi?

Fotballstjerna Morten Thorsby plukker søppel på fritida, sykler til trening og nekter å fly unødvendig. Plukker søppel gjør også et tusentalls dykkere som har deltatt i ryddeaksjoner under vann de siste årene. Sykkelrittet Arctic Race of Norway kan bli verdens første proffritt som kun bruker elektriske biler.

Folkemengde jubler mens Tour de France-ryttere passerer gjennom London
Folkemengden jubler mens Tour de France-ryttere passerer gjennom London i juli 2014. Men miljøavtrykket alle tilskuerne medfører, er betydelig. Foto: Shutterstock

Er disse initiativene et uttrykk for høy miljøbevissthet i norsk idrett?

Kanskje, men det er ikke vanskelig å liste opp tegn på det motsatte heller. Samtidig som Thorsby formodentlig kjøpte klimakvoter for å bøte på siste flytur med landslaget, feiret avisenes sportsredaksjoner at en norsk idrettsutøver ble hentet med privatfly av rekordkåte arrangører. Mens klubbene investerer i å begrense energibruk i haller og utslipp av gummigranulat fra kunstgressbaner, reiser håndball- og fotballag helt ned i 14-årsalderen på kryss og tvers av landet på turneringer. Og mens de bekymrer seg for snøen som ikke faller, sliter skiidrettene med å komme opp med løsninger som ikke bidrar til problemet.

Morten Renslo Sandvik portrett
Morten Renslo Sandvik er forsker ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH. Foto: NIH

Konsekvenser for miljøet – og idretten

Miljøbevisstheten i norsk idrett kan vi med andre ord ikke si noe entydig om, men det er nok rimelig å si at den er blandet. Det er i så fall ikke særlig oppsiktsvekkende. Bevissthet henger sammen med kunnskap, og når det gjelder forholdet mellom idrett og miljø, er det mye vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om.

Så hva vet vi og hva vet vi ikke om idrett og miljø?
Jeg vil peke ut tre kunnskapsområder:

  1. Idretten belaster miljøet og bidrar til miljøproblemer: Klimaendringer, forurensning av luft, vann og jord og tap av naturmangfold, for å nevne noe.
  2. Idretten vil merke følgene av miljøproblemene.
  3. Idretten må endres i en mer miljøvennlig retning, i hvert fall i takt med endringene i resten av samfunnet.

For hvert punkt kan vi stille en rekke spørsmål. Noen, men ikke så mange, har vært forsket på.

1: Idrett gir utslipp

Det finnes studier av klimagassutslipp i forbindelse med både store idrettsarrangement og det å bare delta i idrett:

  • I disse Tour de France-tider er det verdt å nevne en studie 1) som beregnet karbonavtrykket fra tilskueres reisevirksomhet og forbruk i forbindelse med de tre åpningsetappene i Storbritannia i 2007. Svaret? Mellom 170 000 og 193 000 tonn.
  • En annen studie 2) tok for seg karbonavtrykket fra reiser som et utvalg voksne idrettsaktive i Tyskland avsatte når de skulle ut på sine aktiviteter. Det årlige avtrykket ble beregnet til 844 kg CO2 – pr person.
  • Naturidretter som dykking (2 841 kg), golf (2 195 kg) og surfing (2 074 kg) er forbundet med det største avtrykket, mens aktive i fotball (337 kg) og tennis (243 kg) er blant de som ifølge studien slipper ut minst CO2.

En mulig konklusjon er at lange, men sjeldne flyturer til treningssamlinger og idrettsferier er forbundet med et langt større avtrykk enn hyppigere bil- og kollektivreiser til idrettsaktiviteter i nærområdet.

Dette er viktig kunnskap. Ikke minst hvis idretten skal bidra til et lavutslippssamfunn.

Men lokalt, hva da?
Hvordan kan et idrettslag, et særforbund eller en arrangør kutte utslipp mest mulig effektivt – og enklest mulig?

Tilsvarende spørsmål kan stilles om helt andre typer miljøbelastning. Hvor omfattende er for eksempel blyforurensningen fra norske skytebaner? Hvilke følger har utbygging av alpinanlegg, golfbaner eller lysløyper for naturmangfoldet? Hvor miljøvennlig er egentlig den lokale judokonkurransen?

2: Miljøkrise for idretten

I den norske idrettsdebatten har skiidrettene vært viktige eksponenter for punkt 2: En miljøkrise kan bety krise for idretten. Klimakrisa angår skiidrettene direkte fordi natursnøen blir sjeldnere.

Skiløpere på kunstsnø bortenfor en snøkanon
Skientusiaster må belage seg stadig mer på kunstsnø, om de ikke vil reise langt for å oppleve hvite vintergleder. Foto: Shutterstock

 

Her i Norge anslo en gjennomgang 3) av 110 alpinanlegg at kun en tredjedel av anleggene uten kunstsnøproduksjon kan opprettholde normal drift inn i 2050-årene. Og anlegg med kunstsnø vil få en betraktelig kortere sesong enn de har hatt de siste årene.

Internasjonalt er det gjort beregninger 4) rundt hvor sannsynlig det er at tidligere OL-byer kan arrangere lekene i år 2100 – gitt ulike scenarier for temperaturøkning og havnivåstigning. Bare tre av 20 tidligere vinterarrangører vil falle ut med én grads temperaturøkning, mens åtte andre vil være risikable valg, anslås det. Med fire graders temperaturøkning vil fire byer vil være uegnede og ti i risikosonen, ifølge beregningene.

Slik kunnskap gir idrettsorganisasjoner et viktig grunnlag for arbeidet med klimatilpasning.

3: Idretten må endres

Det tredje kunnskapsfeltet jeg pekte ut reiser også flere spørsmål:

  • Hvordan forholder idrettsorganisasjoner seg til forventninger om endring i en mer miljøvennlig retning?
  • Hvordan ser egentlig en mer miljøvennlig idrett ut?
  • Og hvordan kan idrettsorganisasjoner lykkes med endring?

To norske forskere 5) viste for eksempel hvordan miljøinitiativ i den olympiske bevegelsen henger sammen med IOKs og arrangørenes økte fokus på lekenes ettermæle. Ifølge amerikanske forskere 6) reflekterer miljøinitiativene i OL idéen om at miljøproblemer kan løses med kapitalistisk markedslogikk. At miljøinitiativ i idrettsorganisasjoner gjerne drives frem og preges av markedshensyn er hovedfunn også i studier av bærekraftige stadionanlegg 7) og «grønne arrangementer» i college-idretten i USA 8).

Men det er verdt å merke seg at slike studier gjerne gir markedshensyn en idrettslig innpakning: Det er ikke bare forbrukere i vanlig forstand som skal tiltrekkes av miljøinitiativ i idrett, men også supportere, lokalsamfunn, mulige sponsorer og frivillige. 

Dette tredje punktet rommer også en rekke filosofiske og moralske spørsmål. Joda, idretten vil måtte endre seg på grunn av eksterne krav, men hva slags endring er idretten egentlig moralsk forpliktet til? Hva er egentlig idrettens miljøansvar? Hva er moralsk forsvarlig idrettsaktivitet i lys av miljøbelastning, og hvilke forpliktelser har idretten overfor naturen den både bruker og bruker av?

Vil ha flere svar

Ved Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett (FOBU) er vi i gang med et forskningsprosjekt om miljøpolitikk i norsk idrett, med søkelys på barne- og ungdomsidretten. Nå i oppstarten vil vi gjerne finne ut hvordan idrettslag og særforbund stiller seg til idrettens miljøutfordringer, så av de tre kunnskapsområdene jeg har tegnet opp i dette innlegget, faller prosjektet innenfor det siste.

For oss henger de tre kunnskapsområdene tydelig sammen. Det er vanskelig å skille våre sosiologiske og organisasjonsmessige spørsmål fra mer naturvitenskapelige spørsmål om idrettens miljøbelastning og miljøkrisenes følger for idretten, eller fra moralske eller filosofiske spørsmål om idrettens miljøansvar.

Det er med andre ord mange viktige spørsmål som må belyses fra ulike fagmiljøer, om forskningen på best mulig måte skal kunne hjelpe idretten med å møte miljøproblemene.

I første runde får ambisjonen være å komme tilbake hit, til NIH-bloggen, kanskje ikke med færre spørsmål, men med noen flere svar.

 


 

Referanser

  1. Collins, Munday og Roberts (2012): Environmental Consequences of Tourism Consumption at Major Events: An Analysis of the UK Stages of the 2007 Tour de France –  Journal of Travel Research, 51(5), 577-590. doi:10.1177/0047287511434113
  2. Wicker (2019): The carbon footprint of active sport participantsSport Management Review, 22(4), 513-526. doi:10.1016/j.smr.2018.07.001
  3. Scott, Steiger, Dannevig og Aall (2019): Climate change and the future of the Norwegian alpine ski industryCurrent Issues in Tourism. doi:10.1080/13683500.2019.1608919
  4. DeChano-Cook og Shelley (2018) – Climate Change and the future of international events: a case of the Olympic and Paralympic Games. In B. P. McCullough & T. B. Kellison (Eds.), Routledge Handbook of Sport and the Environment (s. 66-78). Abingdon: Routledge.
  5. Lesjø, J. H., & Gulbrandsen, E. A. (2018). The Olympics: Institutionalization and standardization of sustainability. In B. P. McCullough & T. B. Kellison (Eds.), Routledge Handbook of Sport and the Environment (s. 109-120). Abingdon: Routledge.
  6. Millington, R., Darnell, S. C., & Millington, B. (2018). Ecological Modernization and the Olympics: The Case of Golf and Rio's "Green" Games. Sociology of Sport Journal, 35(1), 8-16. doi:10.1123/ssj.2016-0131
  7. Kellison og Kim, 2014: Marketing Pro-Environmental Venues in Professional Sport: Planting Seeds of Change Among Existing and Prospective ConsumersJournal of Sport Management, 28, 34-48. doi:10.1123/jsm.2011-0127
  8. Casper, Pfahl og McCullough, 2020: Examining environmental fan engagement initiatives through values and norms with intercollegiate sport fansSport Management Review, 23(2), 348-360. doi:10.1016/j.smr.2019.03.005