Deltakelse og trivsel i eskalerende idrett

Oslo-ungdom trives overveiende godt i organisert idrett, uavhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Likevel slutter de fleste i løpet av ungdomsårene og frafallet er sosialt skjevt. Hvorfor er det slik?

Ung håndball spiler kaster ballen

Av Morten Renslo Sandvik, forsker ved Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett, NIH, og Gerd Marie Solstad, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet.

Osloungdom trives overveiende godt i organisert idrett, uavhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Likevel slutter de fleste i løpet av ungdomsårene og frafallet er sosialt skjevt. Hvorfor er det slik? Dette spørsmålet belyses i en ny forskningsrapport om Oslo Idrettskrets sin inkluderingssatsing «Idrett for alle i Oslo» (1). 

Oslo Idrettskrets har som mål at minst 60 prosent av ungdom på tiende skoletrinn i Oslo skal delta i idrettslagsaktivitet (2). I Ung i Oslo-undersøkelsen for 2021 var denne andelen 45 prosent (3). Både på mellomtrinnet, ungdomstrinnet og videregående er deltakelsen lavere blant jenter enn blant gutter. 

Sosiale forskjeller i deltakelse 

Jenter med innvandrerbakgrunn er sterkt underrepresentert, mens deltakelsen er høyest blant majoritetsgutter. Barn og ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status deltar i mindre grad enn andre, mens de som vokser opp i de rikeste familiene deltar mest. I Oslo gjenspeiles disse forskjellene i forskjeller mellom bydeler. Idrettsdeltakelsen er høyest i bydeler på vestkanten og på Nordstrand, mens deltakelsen er lavest i bydeler i Groruddalen og i indre by. 

De sosiale forskjellene i deltakelse øker i ungdomsårene. Frafallet fra ungdomsidretten er stort. Der 57 prosent er aktive i idrettslag i åttende klasse, er 22 prosent med i tredje klasse på videregående. I gruppene der deltakelsen er lavest i utgangspunktet, inntreffer frafallet tidligere enn i andre grupper. 

Idrettsglede på tvers av sosiale skillelinjer 

Tross stort frafall og sosiale forskjeller i deltakelse, viser Ung i Oslo-undersøkelsen at trivselsnivået i ungdomsidretten er høyt, ikke reduseres med alder og ikke følger sosiale skillelinjer. Idrettsaktive jenter og gutter, minoritetsungdom og majoritetsungdom, samt ungdom fra familier med henholdsvis høy, middels og lav sosioøkonomisk status, trives overveiende godt i den organiserte idretten i Oslo, og forskjellene på bydelsnivå er små. 

Hvordan kan vi forstå dette? Hvis de aller fleste trives godt, hvorfor er det så mange som slutter? Hvis trivsel ikke følger sosiale skillelinjer, hvorfor gjør frafallet det? 

Barne- og ungdomsidrettens eskaleringsnorm 

I vår forskning (1,4) ser vi disse spørsmålene i sammenheng med det vi kaller barne- og ungdomsidrettens eskaleringsnorm. Vi tar utgangspunkt i den tyske sosiologen Hartmut Rosas teori om akselerasjons- og eskalasjonssamfunnet (5,6).

I vår kontekst – organisert barne- og ungdomsidrett – sikter begrepet eskaleringsnorm til at idrettsaktiviteter er lagt opp til og forventes å bli mer tid-, oppmerksomhets- og ressurskrevende, mer seriøse og mer rettet mot sportslig fremgang etter hvert som deltakerne blir eldre.

Eskalering er altså en prosess som preger mange barn og unges idrettsdeltakelse med alder. Vi kaller denne prosessen for en utvikling mot mer.

Idrettsdeltakelse eskalerer ikke for alle og enhver, og for noen mer enn andre, men både kulturelle (forventninger, holdninger, verdier) og strukturelle (konkurranseregler, terminlister, talentutviklingsprogrammer) hensyn tilsier at tolvåringen som hovedregel trener mer enn åtteåringen, at femtenåringen har en mer seriøs tilnærming til idretten enn syvåringen og at hun som trente for å lære da hun var ni trener for å bli god når hun er sytten.

Eskaleringens forutsetninger 

Eskalering muliggjøres av to forhold. For det første krever den økt tilfang av ressurser. For at en enkelt deltakers idrettsdeltakelse skal bli mer med alder, trengs flere trenere, mer plass og mer utstyr, som i sin tur krever flere naturlige, økonomiske og menneskelige ressurser. For deltakerne krever deltakelsen mer tid og mer oppmerksomhet. For foreldrene (som oftest) krever barnas deltakelse mer penger. 

For det andre muliggjøres eskalering av aktivering. Gjennom aktivering gjøres eskalering til et individuelt ansvar. Aktivering er en sammensatt prosess der barn og unge får og tar ansvar for å gi idretten mer plass og større betydning i deres egne liv, til å ønske seg mer idrett, kort sagt til å ønske seg eskalering.

Én av idrettens største styrker er at den er svært god på aktivering. Blant annet er toppidrettsdrømmen appellerende for mange. Gjennom aktivering brytes felleskapets («idrettsnorges», «fotballnorges», «lagets») kollektive prosjekt om å skape fremtidens idrettsprestasjoner ned til individuelle prosjekter om å være blant dem som utfører disse prestasjonene.

Tre former for aktivering

I forskningen vår har vi fått et innblikk i hvordan aktivering kan prege idrettsaktivitet i ulike aldersgrupper og på ulike nivåer. Vi peker på tre prosesser som til sammen driver aktiveringen:

  1. Den første aktiveringsprosessen handler om at ferdighetsutvikling går fra å være et spørsmål om grunnleggende ferdigheter og regler til å orientere seg mer mot ferdighetsforbedring: fra «å lære» til «å bli bedre». Etter hvert som forbedring blir et viktigere hensyn, følger ønsket om mer naturlig, som et verktøy til å bli bedre.

  2. Den andre aktiveringsprosessen handler om at deltakerne sosialiseres til et fremtidsrettet idrettsalvor. Idrettsdeltakelse kan være dypt alvorlig også for de aller yngste barna, men med alderen endrer alvoret gjerne karakter: mer rettet mot forbedring og fremtidige prestasjoner; mindre mot mestring og konkurranse «her og nå». Sportslig utvikling er det fremtidsrettede idrettsalvorets mantra. I barne- og ungdomsidretten forstås sportslig utvikling ofte som en utvikling mot mer.

  3. Den tredje aktiveringsprosessen handler om hvordan de sosiale fellesskapene i idretten kan endre karakter med alder, fra å være en løs sammenslutning av barn som begynner på den samme aktiviteten, til å bli et tett sammensveiset interessefellesskap bestående av ungdom som har drevet med den samme aktiviteten i flere år: det vi kaller et idrettssosialt fellesskap. I idrettssosiale fellesskap blir forbedring og fremtidsretting kollektive prosjekter. Den enkelte deltakers ønske om mer både driver og forsterkes av fellesskapets eskalering.

Idretten lukker seg 

Måten disse prosessene kan prege idrettsdeltakelse med alder kaster et nytt lys over det tilsynelatende paradokset mellom høy trivsel og økende og sosialt skjevt frafall i osloidretten. Kort sagt blir det synlig at dette ikke er paradoksalt i det hele tatt. Kombinasjonen høy trivsel og økende, sosialt skjevt frafall kan betraktes som et forventet utfall av et grunnleggende trekk ved idrettens organisering, nemlig eskaleringsnormen.

Prosessene som muliggjør eskaleringen, har en slagside: at den enkelte idrettsaktivitet og det enkelte idrettssosiale fellesskap «lukker seg». Når idrettsdeltakelse blir mer ressurskrevende, lukker idretten seg om de som har ressurser til å være med.

For noen blir det for dyrt: Vi kan si at eskaleringen støter mot økonomiske tålegrenser. Når idrettsdeltakelse tar mer tid og oppmerksomhet, og koster mer krefter, øker også sjansen for skader, overbelastning og utbrenthet, eller mangel på tid. For noen støter idrettsdeltakelsen mot fysiske og psykiske tålegrenser, for andre er tid den viktigste begrensningen.

Tålegrensene må sees i sammenheng med at idrettseskaleringen inntreffer parallelt med at også skole og andre sosiale arenaer krever mer. I dette bildet er økende, sosialt skjevt frafall å forvente.

Perfekt for noen, fremmed for andre 

Eskalering er et tveegget sverd. På den ene siden har eskalerende idrettsaktiviteter svært gode forutsetninger for å være fantastiske arenaer for de aktiverte. Dreiningen mot forbedring og mot det fremtidsrettede idrettsalvoret utgjør dypt meningsfulle prosjekter for mange. De idrettssosiale fellesskapene kan gi vennskap for livet. Som sagt: Også høy trivsel blant de gjenværende er et forventet utfall.

På den andre siden kan aktiveringsprosessene gjøre at det blir færre veier til trivsel i idrett. Trivsel blir mer eksklusivt til de som har forutsetninger til og ønske om å drive idrett i tråd med eskaleringsnormen. 

Med dreiningen mot forbedring, blir det vanskeligere å ha det gøy eller oppleve mestring som mindre god. Med dreiningen mot det fremtidsrettede idrettsalvoret, blir det mindre spillerom for den som tar idretten mindre seriøst eller som først og fremst finner glede og alvor i konkurransen «her og nå». Den som ikke er aktivert til å ønske seg mer idrett, har en mindre naturlig plass i et idrettssosialt fellesskap i bevegelse mot mer.

Hvordan inkludere flere?

Når Oslo Idrettskrets vil at 60 prosent av tiendeklassinger skal delta i idrettslagsaktivitet, er det naturlig å spørre seg hva slags aktiviteter som kan favne om en så stor andel ungdommer. 

Med overvekt av aktiviteter som preges av eskaleringsnormen, ligger et betydelig og sosialt skjevt frafall i kortene – selv om flertallet av de som fortsetter trives godt. En sentral utfordring er derfor å ivareta de som trives med eskalering, forbedring og fremtidsalvor, samtidig som idrettslagene skaper et mer mangfoldig idrettstilbud som appellerer til og er tilgjengelig for flere.


Referanser

  1. Solstad, G. M., Sandvik, M. R. & Sletten, M. A. 2022. Deltakelse, trivsel og inkludering i barne- og ungdomsidretten. Delrapport fra forskningen om Idrett for alle i Oslo. NOVA-rapport 1/22. Velferdsforskningsinstituttet NOVA/OsloMet – storbyuniversitetet.
  2. https://www.idrettsforbundet.no/siteassets/oslo-idrettskrets/dokumenter/kretsstyret/ting-2020/oik-strategiskplan2020-2024.pdf
  3. Resultatene fra Ung i Oslo-undersøkelsene for 2021 som gjengis her er tilgjengelige i Solstad, Sandvik og Sletten (2022).
  4. De siste tre årene har vi forsket på Oslo Idrettskrets sin inkluderingssatsing «Idrett for alle i Oslo». I én av delstudiene gjorde vi feltarbeid i fire idrettslag som er involvert i satsingen. Her observerte vi blant annet idrettsaktiviteter: håndball og fotball for barn i skolestartalder, og fotball for ungdom i overgangen fra barne- til ungdomsidrett. Funnene denne teksten er basert på oppsummeres i Solstad, Sandvik og Sletten (2022).
  5. Rosa, H. 2005. Social Acceleration. A New Theory of Modernity. Columbia University Press.
  6. Rosa, H. 2019. Resonance. A Sociology of our Relationship to the World. Polity Press.