Ridderrennets betydning

Sviktende sponsorinntekter truer Ridderukas eksistens. Om rennet forsvinner, er det et tap for flere enn de funksjonshemmede selv.

Ridderuka 2018
Ridderrennet: et bedre sponsorobjekt skal du lete lenge etter. Foto: Emil Sollie Photography

Ridderrennet ble første gang arrangert i 1964. Initiativtager var Erling Stordahl, helsesportentusiast og foregangsmann for integrering av funksjonshemmede. Fra 1968 har rennet vært del av den internasjonale Ridderuka, der mange hundre syns- og bevegelseshemmede hvert år har reist til Beitostølen den siste uka av mars for å drive skiaktiviteter. Rennet har utviklet seg til å bli verdens største årlige vinteridrettsarrangement for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Etter mer enn 50 år kan dette flotte arrangementet være historie fra neste år, om ikke økonomien sikres. Det ville være svært trist for de rundt 500 deltagerne som årlig har vært med. Ogdet ville være et stort tap for samfunnet.

Dugnad skaper samhold

Ridderuka drives i all hovedsak som en gigantisk dugnad. Lokalbefolkning, Beitostølen helsesportssenter, Lions, skoleelever, Forsvaret og idrettsstudenter er blant dem som bidrar med frivillig innsats. Som dugnad representerer Ridderuka noe av det fineste ved det norske samfunnet: uegennyttig felles arbeid for en god sak – som gir mening og fellesskapsopplevelser for alle involverte. Dugnaden skaper samhold. Samvær og samhandling mellom mennesker med ulik funksjonsevne bryter ned skillet mellom "oss og dem" og bidrar til integrering. Det trenger vi – ikke minst i dagens samfunnsklima.

Nå trues arrangementet av røde tall i regnskapet. Det skyldes ikke et høyt kostnadsnivå. Ridderuka drives på lavkost der frivillig innsats er bærebjelken og der deltagerne betaler det meste selv. Men et stort arrangement for funksjonshemmede koster noe ekstra; transportkostnader, hjelpemidler, assistenter. Sponsorinntekter er nødvendig for å få det hele til å gå rundt. Sett i lys av alle merverdiene arrangementet utløser, er det ikke snakk om mye penger.

Ridderrennets samfunnsverdi

Mange verdsetter Ridderrennets samfunnsverdi. Kongehusets involvering har en lang tradisjon. Kong Olav, kong Harald, dronning Sonja, kronprins Haakon, kronprinsesse Mette Marit og prinsesse Märtha Louise har alle vært ledsagere i rennet. Hvert år kommer statsråder og politikere til Beitostølen for å bidra og delta. Det politiske Norge taler varmt om Ridderukas betydning.

Også for idrettsbevegelsen fremstår arrangementet som noe helt spesielt. På Idrettsgallaen i 2014 ble Ridderrennet tildelt Hedersprisen. Begrunnelsen var at rennet har skapt idrettsglede for titusener av mennesker, fra utøvere på grasrota til toppidrettsutøvere.

Erling Stordahl var den første æresdoktoren Norges idrettshøgskole utnevnte (1993). Han ble hedret for sitt banebrytende arbeid for idrettsaktivitet og kroppslig utfoldelse for funksjonshemmede – deriblant etableringen av Ridderrennet.

Eksemplene illustrerer hvor høyt politikere, idrettsbevegelsen og NIH – i likhet med mange andre i Norge – vurderer Ridderrennets verdi for den enkelte og for samfunnet. Paradoksalt nok står arrangementet likevel på kanten av stupet.

Arena for utdannelse og dannelse

Som rektor på NIH vil jeg tilføye et moment som ikke så ofte fremheves, nemlig arrangementets betydning for fremtidens idrettsledere, -trenere og lærere. Hvert år sender NIH 200 studenter til Beitostølen under Ridderuka. NIH har ansvaret for ledsagertjenesten, og hver enkelt student får ansvaret for å følge opp og veilede sin deltager under aktivitetene gjennom uka.

Som utdanningsinstitusjon mener vi at dette er en svært verdifull del av idrettsstudenters utdannelse og dannelse. Derfor har vi gjort Ridderuka til en obligatorisk del av samtlige bachelorprogram. Studentene gjør seg erfaringer med hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser har glede av utfoldelse, mestrer og presterer i skiløypa. Under rennet går (eller staker) alle deltakerne den samme traseen. Toppidrettsutøvere, mosjonister og nybegynnere. Med riktig tilrettelegging og støtte kan alle strekke seg etter sitt potensial.

Hva lærer studentene? Å se den enkelte. Å tilpasse veiledning og støtte til individets behov. At bevegelsesaktivitet kan gi mening, mestring og glede for alle. At forskjellighet og mangfold er lærerikt. At det meste er mulig. 

Studentene våre blir mer vidsynte og ydmyke etter uka på Beitostølen. Erfaringene bidrar til å skape mer reflekterte kroppsøvingslærere, idrettsledere og trenere for fremtidens samfunn.

Nå trengs det riddere

"Nå trengs det riddere", oppfordret VGs Leif Welhaven nylig i en kommentar om Ridderrennets vanskelige økonomiske situasjon. På vegne av NIH, og våre studenter, videreformidler jeg oppfordringen. Jeg var selv ledsager under fjorårets renn. Sjelden har jeg opplevd et idrettsarrangement med så stor idrettsglede, imponerende prestasjoner og inkluderende stemning.

Til aktører som vil ta samfunnsansvar: Bedre sponsorobjekt skal du lete lenge etter.