Vintersesongen er over, og det er tid for å evaluere. Uavhengig om resultatene ble som ønsket eller ikke, er mars/april tid for selvransakelse. Årsevalueringen innbefatter en grundig vurdering av blant annet overordnet treningsfilosofi, rollen til trenere, støtteapparat og smørere, samlingsopplegg og hvordan (lands)laget fungerer. Med prioriteringene gjort før sesongen i den ene hånden og fasiten i den andre, vurderer utøvere, trenere, sportssjefer og andre i støtteapparatet hva som var bra og hva som bør forbedres i lys av oppnådde resultater. I etterpåklokskapens navn er det lett å peke på områder som opplagt burde ha blitt gjort annerledes.
Noe langt vanskeligere er å vurdere kvaliteten i pågående treningsprosesser. Ettersom opplevelsen av hvordan utøverne responderer på daglig trening er ferskvare, stilles det store krav til at utøverne reflekterer omkring hvordan treningen virker under og rett etter treningsøkten. Slike vurderinger lar seg vanskelig avsløre i en årsevaluering. Evaluering av pågående treningsprosesser blir ytterligere vanskeliggjort ved at signalene ofte er tvetydige; det å være sliten kan være et signal på at treningen gir resultater, men det kan også være et signal på at treningen må justeres for at belastningen ikke skal bli for stor. Siden langrenn stiller krav til store treningsmengder synes kritisk selv-refleksjon å være helt sentralt.
Et sentralt spørsmål blir derfor; hvilken rolle spiller årsevalueringen i forhold til den daglige evalueringen av treningsprosessen? Når vi kikker nærmere etter, fremstår den daglige evalueringen som langt mer avgjørende for prestasjonen enn den store årsevalueringen. Før vi kommer inn på hvordan elitelagene i langrenn stimulerer til kritisk selv-refleksjon på alle nivå, presenteres et teoretisk perspektiv som kan bidra til økt forståelse omkring evaluering av pågående treningsprosesser.
Pålitelig erfaringsbasert læring
Overraskende lite forskning omhandler hvordan toppidrettsutøvere evaluerer daglige trenings- og utviklingsprosesser. Etter vår oppfatning er dette noe forunderlig, ettersom det er rimelig å anta at resultatet i konkurransesesongen er et resultat av kvaliteten på treningsprosessen.
Forskning innenfor organisasjonsteori har vist at er vanskelig å lære pålitelig av erfaring, spesielt i perioder hvor organisasjoner opplever suksess (Miller, 1994; Starbuck & Hedberg, 2006; Weick & Sutcliffe, 2001; Zollo, 2009). Grunnen til dette er at suksess ofte medfører litt for stor tro på egen kompetanse og vurderinger, noe som reduserer evnen til å oppdage signaler om at ting er i ferd med å gå galt. Med andre ord: man evner ikke å identifisere områder som må forbedres før det går galt.
For at organisasjoner skal lykkes med å lære pålitelig av erfaring og således øke sjansen for å lykkes i kommende sesong eller mesterskap, er de derfor avhengige av å se at ikke alt går etter planen, og at ting kan gjøres bedre – til tross for at de lykkes. Det er dette som menes med kritisk selv-refleksjon. Utøvere, trenere og støtteapparat må erkjenne at selv suksess rommer små feil og disse feilene må identifiseres for at man stadig skal utvikle seg (Andersen, 2009). En pågående studie av hvordan norske landslagsutøvere i langrenn evaluerer daglig trening viser at organisasjonen spiller en nøkkelrolle i å stimulere til kritisk selv-refleksjon på alle nivå. Det øker mulighetene for kontinuerlig utvikling.
Kritisk selv-refleksjon i elitelagene i langrenn
Fellesnevneren for utøverne i vår studie er at alle har stor tro på at de har den beste planen (årsplan). En slik tro fremstår som et direkte resultat av interaksjonen mellom utøvere, trenere og støtteapparat i årsevalueringen. Utfordringen ligger i hvordan utøverne håndterer den sterke troen på at de har den beste planen i implementeringen. Med andre ord: implementeringen av planen er vel så viktig som de overordnede prioriteringene. Vi finner at utøverne på elitelagene i langrenn har ulike tilnærminger til implementeringen.
De som lykkes med kontinuerlig utvikling skiller seg ut ved å være selv-kritiske og hele tiden lete etter ting som kan forbedres. På denne måten evner utøverne å generere mer informasjon om hvordan de responderer på daglig trening, og kan således justere treningen fra dag til dag. Resultatet er mer pålitelig læring av egen erfaring. Utøvere som i mindre grad lykkes med kontinuerlig utvikling ser ut til å lete etter signaler som kan bekrefte at treningen virker som den skal (treningen er i tråd med planen). Dette fører til at slike utøvere ikke identifiserer områder som kan forbedres før det er for sent, og lærer således mindre pålitelig av erfaring.
Hvilken rolle spiller organisasjonen?
Trenerne har på mange måter en dobbeltrolle; på en side skal de skape tro på at man prioriterer riktig. På en annen side skal de være kritiske til hvordan utøverne implementerer planen. Ovenfor selv-kritiske utøvere, som kontinuerlig stiller seg selv kritiske spørsmål omkring hvorvidt treningen er optimal, synes trenerens viktigste rolle å skape tiltro til planen og støtte utøverne i implementeringsfasen. Ovenfor mindre selv-kritiske utøvere, som ofte krysser fingrene for at treningen virker som den skal, synes trenerens viktigste rolle å stille spesifikke spørsmål vedrørende implementeringen.
Støtteapparatet (leger, fysioterapeuter, fysiologer, etc.) har også to ulike roller; de skal bidra til å øke forståelsen av hva utøverne skal se etter (gir utøverne ulike rammer) i implementeringsfasen, samtidig som skal generere informasjon som utøverne selv ikke er i stand til å generere (f.eks. fysiologiske tester). Ovenfor utøvere som er selv-kritiske synes den viktigste rollen for støtteapparatet å genere tilleggsinformasjon om «kroppens status». Ovenfor mindre selv-kritiske utøvere synes den viktigste rollen å øke forståelsen av hvilke signaler utøverne skal kikke etter i implementeringsfasen.
Sportsjefens rolle i dette synes å sørge for at utøverne landslagene er organisert på en måte som bidrar til kritisk selv-refleksjon – både for utøvere og trenere. Således fremstår en tett dialog med Olympiatoppen som helt sentral, ettersom elitelagene ikke innehar all ekspertise selv.
Neste sesong: utfordringen er like stor!
Diskusjonen har vist at kritisk selv-refleksjon er en forutsetning for kontinuerlig utvikling, og at organisasjonen har ulike roller ovenfor ulike typer utøvere. Men; det er viktig å være klar over at selv om en utøver lykkes med å gjøre treffsikre evalueringer (gjennom kritisk selv-refleksjon) et år, er det ingen garanti for at vedkommende lykkes det påfølgende året. Ser man kun etter de samme signalene året etter, er det stor sannsynlighet for at viktige signaler oversees. Treningstilstand, familiesituasjon, reise- og samlingsopplegg er noen faktorer som påvirker hvordan utøverne responderer på treningen. Dersom man ikke er åpen for at slike faktorer påvirker treningen, reduseres mulighetene for kontinuerlig utvikling. Således fremstår evaluering av pågående trenings- og utviklingsprosesser som helt sentralt for å lykkes i for eksempel et mesterskap.
Les mer:
Andersen, S. S. (2009). Stor suksess gjennom små intelligente feil: Erfaringsbasert kunnskapsutvikling i toppidretten. Tidsskrift for samfunnsforskning, 50, 427-461.
Hansen, P.Ø. (2012). VM-forberedelsene til verdens beste langrennslandslag: Kontinuerlig utvikling gjennom pålitelig erfaringsbasert læring. I: Hanstad, D.V. (red.): Ski-VM 2011: Planlegging og gjennomføring (s.103-127). Oslo: Akilles