Hvordan Vinterlandet kunne vinne i sommer-OL

Det går faktisk an å være «født med ski på beina» i Norge og ta medalje i «unorske» idretter som 400 meter hekk, sleggekast, sandvolleyball, mellomdistanseløping og triatlon. Men det er noen hemmeligheter bak.

Warholm passerer mål på Bislett 2019 med stort glis og armene ut
Karsten Warholm har prestert enormt over flere år, som her under Bislet Games i 2019. Skyldes det genetikk eller en særegen norsk treningskultur? Foto: Shutterstock

Kronikk av Gøran Paulsen og Thomas Losnegard, NIH

Hva som defineres som et «talent» er omdiskutert i idrettsvitenskapen, men at du må ha bestemte medfødte egenskaper for å nå toppen i enhver idrett, er udiskutabelt. Skal du bli god i sprint, må du ha eksepsjonell rask muskulatur. Sleggekast krever stor kroppshøyde og muskelmasse. I mellomdistanse og triatlon derimot, må utøverne være genetisk disponert for høyt oksygenopptak. Videre handler det om å forvalte «talentet» med riktig trening.

De beste startet sent med hovedidretten

Gøran Paulsen portrett
Gøran Paulsen er professor ved Institutt for fysisk prestasjonsevne på NIH. Foto: privat
Thomas Losnegard portrett
Thomas Losnegard er professor ved Institutt for fysisk prestasjonsevne på NIH. Foto: NIH

En nylig publisert meta-analyse undersøkte kjennetegn på utøvere i verdenstoppen. Studien konkluderte med at de beste utøverne har drevet med flere idretter i oppveksten og at de startet med hovedidretten på et senere tidspunkt enn de nest beste.

Selv om vi finner eksempler på tidlig spesialisering i Norge, som for Jakob Ingebrigtsen, er dette mer unntaket enn regelen.

Karsten Warholm er et eksempel på sen spesialisering. Fra å være en lovende 10-kjemper i junioralder valgte Warholm å satse på den «unorske» øvelsen 400 meter hekk. Sammen med trener Leif Olav Alnes, som både har lang praktisk erfaring og grundig vitenskapelig balast, ble dette en suksess. Warholm gikk fra å løpe på tiden 51,09 sekunder i 2015 til verdensrekord på 45,94 sekunder i 2021. Det gir en forbedring på over ti prosent, noe som er uvanlig i toppidrett. Til sammenlikning er det typiske en forbedring på 1-3 prosent over fem år i løpsøvelser.

Alnes og Warholm har trykket på de riktige knappene

Det mest spesielle med Warholm er utviklingen fra år til år på et svært høyt nivå. Dette tyder på at Alnes og Warholm har trykket på de riktige knappene for å hente ut Warholms fulle potensial. Mer konkret har de lykkes med å øke Warholms utholdenhet og evne til å stå hele løpet, uten at dette har forringet hurtigheten hans.

Warholms 45,94 sekunder på 400 meter hekk er en enormt sterk tid og prestasjon, uansett øvelse i friidrett: 1 341 poeng på IAAF Scoring Tables. Bare et fåtall verdensrekorder, som Usain Bolts 9,58 på 100 meter, gir flere poeng. Antar vi at det er et 0,2-0,3 sekunders tidstap per hekkepassering, kan vi trekke fra 2-3 sekunder (10 hekker) og ende på 43-tallet på 400-meter flatt!

Vi har opparbeidet en prestasjonskultur i norsk toppidrett som overføres på tvers av idretter.

Steven Gardiner vant årets OL-gull på 400 meter flatt med tiden 43,85 sekunder. Det blir spennende å følge Warholm i denne øvelsen fremover.

Genetikk og trening

Prestasjoner i toppidrett er et resultat av genetikk og trening. Trening er kunst, både under hver enkelt økt, men også når det gjelder å komponere og kombinere ulike økter over tid for å oppnå utvikling. Grundighet og systematikk er sentrale faktorer, men også evnen til å balansere de ulike treningsprinsippene tilpasset hvert enkelt individ: spesifisitet, variasjon, progresjon og periodisering. Det finnes ingen fasit, det er rett og slett for mange valgmuligheter. Det ser imidlertid ut til at de beste utøverne og trenerne tilegner seg unik erfaring og kunnskap om hvordan komponentene skal settes sammen.

TV-serien «Karsten og Leif», som tidligere ble vist på NRK, gir oss et godt innblikk i sentrale elementer for å lykkes i toppidretten. Vi ser at de trener mye, og at mental tilstedeværelse på hver økt har en sentral plass. I tillegg er det interessant å observere at de trener uten fiksfakseri, fancy utstyr eller glamour. Under enkle kår på Valhall arena toppes enkelheten ved at Leif Olav «ducktaper» en maskin for at Karsten skal få løpsspesifikt utbytte av øvelsen.

Ikke bare hva, men hvordan

Mantraet her er at en vekt eller tredemølle gir samme treningseffekt i et kott på Valhall arena som i "verdens beste" treningsrom. Når det er sagt: Valhall arena har gitt Leif Olav Alnes muligheter til å spesialtilpasse utstyr og en løpestripe etter egne ønsker. Vi kan bare spekulere i hvor avgjørende dette har vært for Warholms utvikling.

Trening handler ikke bare om hva, men også hvordan. Dette ser vi i mange sammenhenger når vi jobber med idrettsutøvere: Hvordan vi gjennomfører økter er like viktig som hva som gjennomføres, og er ofte det som skiller de beste fra de nest beste. De beste utøverne og trenerne har utviklet en følelse av og en tanke om hvordan akkurat det ene intervallet eller styrkeøkten skal gjennomføres for at helheten skal ivaretas og at utvikling over tid skal skje.

Særegen norsk prestasjonskultur

Mye av «hemmeligheten» bak hvordan skinasjonen Norge kan lykkes i store sommeridretter er at vi har opparbeidet en prestasjonskultur i norsk toppidrett som overføres på tvers av idretter.

OL-medaljer i sommeridretter er helt klart viktige for å videreføre norsk toppidrettskultur og ha troen på at du kan bli god i det du vil, selv om du er fra Norge.

Dette er noe av det unike med Olympiatoppen i Norge. Dette er en institusjon vi finner få tilsvarende eksempler på i andre land. På Olympiatoppen er det ingen hemmeligheter. De som deler sine erfaringer vil selv få utbytte av andres erfaringer; kunnskapsoverføringen er lett tilgjengelig, transparent og gjensidig.

Suzann Pettersen beskriver dette i sin biografi. Hun opplevde et toppidrettsmiljø på Toppidrettssenteret (Olympiatoppen i Oslo) som satte en standard for hennes trening. Særlig ro- og alpinmiljøet inspirerte henne.

Et annet eksempel er kunnskapen mellomdistanseløperen Vebjørn Rodal overførte til sprintlandslaget i langrenn over flere år.

Vi ser også at kunnskapsoverføringen skjer fra vinter til sommeridretter. Erfaringen som langrennsidretten har opparbeidet om for eksempel høydetrening, kommer i dag flere idretter til gode, blant annet triatlon, svømming, sykkel og friidrett. Mye av denne kunnskapen skyldes forskning fra Norges idrettshøgskole og Olympiatoppen.

Rekruttering og prestasjonsutvikling

Hva OL-medaljer i utypiske norske idretter har å si for rekruttering og prestasjonsutvikling, er vanskelig å spå, men at det har noe å si for både rekruttering av barn og ungdom og ikke minst at det er til inspirasjon for aktive utøvere, synes trygt å melde.

OL-sølvet til Bartosz Piasecki i fekting i London 2012 ble etterfulgt av en 25 prosent økning i medlemstallet for fekteforbundet påfølgende år. OL-gullet til Vebjørn Rodal i Atlanta i 1996 har garantert inspirerte mange til å løpe, men det tok likevel 25 år før Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen tok de neste gullene i løpsøvelser. Dette sier kanskje mest om hvor vanskelig det er å ta OL-medalje i løpsøvelser. Vi er imidlertid sikre på at disse OL-gullene og prestasjonene også er gull verdt for friidretten i Norge, på alle nivåer.

OL-medaljer i sommeridretter er helt klart viktige for å videreføre norsk toppidrettskultur og ha troen på at du kan bli god i det du vil, selv om du er fra Norge. Dette kan være vanskelig å tallfeste, men det merkes godt ved Olympiatoppen. På Toppidrettssenteret hylles gode prestasjoner på tvers av idretter – det tror vi alle utøvere som trener her kan bekrefte.

Urovekkende rekruttering på kvinnesiden

Norsk toppidrett har god vind i seilene, men rekruteringen og resultatene på kvinnesiden er imidlertid urovekkende. Med unntak av kvinnelaget i håndball, har ikke Norge tatt medaljer i sommer-OL siden 2008.

I vinteridretter er situasjonen bedre, men også her ser vi en typisk «mannlig nasjon». Mye bra er på gang, blant annet innenfor forskning og utvikling. Her kan vi blant annet nevne det store forskningsprosjekt Fendura. Samtidig har enkelte idretter tatt store steg de siste årene, slik som skyting med to fjerdeplasser i kvinnefinalene og seiling (Tokyo 2020).

Mye gjenstår – ikke minst rekruttering av kvinnelige trenere. Skal vi forbli en toppidrettsnasjon, også i sommer-OL, må Norge utnytte hele talentbasen og ta flere medaljer på kvinnesiden. Ved å gjøre det kan vi i større grad synliggjøre at Norge er en idrettsnasjon der alt er mulig for den som har talent og er villig til å gjøre jobben – uavhengig av sesongidretter og kjønn.

Kronikken er også publisert i Forskersonen.no


Forskningen bak kronikken: