Kroppsøvingsfaget er i krise. Lærerne har skylda

Utdatert innhold og undervisning: Lærerne i kroppsøving har ansvaret for det som skjer i timene, men er det de som har det fulle og hele ansvaret for at kroppsøvingsfaget er i krise?

Trener og lag diskuterer taktikk med fotball i forgrunn
Vi må må jobbe for at skillene mellom kroppsøving og kroppsøvingslærerutdanningen blir mindre. Foto: Shutterstock
Mats Hordvik portrett

Mats Melvold Hordvik jobber som lærer-utdanner på Norges Idrettshøgskole. Han har doktorgrad på temaet undervisning og læring i kroppsøving, og har tidligere jobbet som kroppsøvingslærer i skolen. I juni 2021 fikk Hordvik AIESEPs ungforskerpris for sin praksisorienterte forskning rundt kompleksitet i undervisning og læring, innovativ undervisning, og profesjonell utvikling for lærere og lærerutdannere.

Kroppsøvingsundervisningen fungerer ikke som den skal. Den bryter med både læreplanen og opplæringslova, men hvorfor. «Alle vet» jo at kroppsøving ikke skal handle om trening og idrettsprestasjoner og -ferdigheter, men derimot om kroppslig læring hvor elevene utforsker et mangfold av aktiviteter, alene og sammen med andre ut fra egne interesser og forutsetninger.

Hvem har skylda? Uansett hvem: De har visst det lenge, men klarer ikke å rive seg løs fra gamle gym-tradisjoner.

– Krisen skyldes lærerne

Både elever, foreldre, politikere og forskere er enig: Lærerne har skylda for krisen i kroppsøving. Dette er jo naturlig, for det er jo lærerne som har ansvaret for hva som foregår i kroppsøvingstimene, ikke sant?

Flere læreplanreformer som tydelig peker ut en ny retning – bort fra overflatelæring gjennom idretts- og treningsinstruksjon – over mot dybdelæring gjennom eksperimentering, utforskning og øving i et mangfold av bevegelsesaktiviteter, og refleksjon over identitet, selvbilde, samspill, samhandling og likeverd. Tross stadige påminnelser om dette, forblir lærernes undervisning i kroppsøving stort sett den samme.

I Norge er følgende sitatet fra et forskningsprosjekt et tydelig bilde på hvorfor lærerne har skylden for krisen i kroppsøvingsfaget: «Den læreplanen som ikke kan tilpassas min undervisning, finnes ikke».

Flere faktorer – og mangfold

Forskning fremhever at læreres undervisning påvirkes av mange ulike faktorer (for eksempel skolekultur, rammefaktorer, kollegaer og elever). Samspillet mellom faktorene er med på å bestemme hva som skjer i kroppsøvingstimen.

For å illustrere dette: Tenk deg en lærer som ønsker å bruke et mangfold av bevegelsesaktiviteter som utgangspunkt for elevenes læring:

Læreren planlegger at elevene skal utforske og eksperimentere med aktiviteter fra ulike bevegelseskulturer (f.eks., parkour, skateborad, ulike typer dans og friluftsliv, lek, pilates, volleyball, innebandy), hvor de skal øve og reflektere individuelt og sammen med andre i klassen. Læreren møter midlertidig stor motstand fra både elever og kroppsøvingskolleger. Flere elever gir sterkt uttrykk for at de heller vil drive med idrettsaktiviteter og at de andre aktivitetene er kjedelig, og de forstår heller ikke hvorfor de må bruke så mye tid på refleksjon. Kollegaer er også kritiske til alle de nye aktivitetene og all tiden som går bort til prat og fjas, kroppsøving handler jo om høyt aktivitetsnivå og innføring i idretter og trening. De skjønner heller ikke hvorfor læreren ikke vil dele halltid og samarbeide om å undervise fotball, badminton, innebandy, volleyball og styrke- og utholdenhetstrening, noe som også vil passe godt med skolens årlige idrettsturneringer.

Året etter velger derfor læreren å kutte drastisk ned på de utradisjonelle aktivitetene og heller rette opplegget sitt inn mot kollegaenes idrettsundervisning. Det passer også bra fordi læreren har større erfaring med idrettene, samt at det var lite på skolens uteområde og utstyr inne som gjorde det enkelt å tilrettelegge for alle de ulike aktivitetene.

I motsetning er idrettshallen merket for idretter som volleyball og innebandy, og de har nok utstyr til elevene.

Året opplevelse som en befrielse sammenlignet med året før. Læreren er mye tryggere med å instruere elevene i ulike idretter, det er mindre klaging fra elevene og lettere å samarbeide med kollegaene.

– Krisen skyldes ikke lærerne

Forskning fremhever altså at: Til tross for at lærere er en viktig faktor for hva som skjer i klasserommet, er de ikke allmektige med tanke på det som skjer i kroppsøvingstimene.

Vi kan derfor ikke legge all skylden for krisen i kroppsøvingsfaget på lærerne. Ja, de har et stort ansvar, men de trenger at andre faktorer spiller på lag. De trenger for eksempel støtte og muligheter til å lære om og prøve ut nye aktiviteter og undervisningsmetoder, samt tid og ressurser til å utvikle nye undervisningsopplegg.

– Forskerne har skylden

Som forsker og lærerutdanner mener jeg det er jeg og mine kolleger som jobber med å utdanne kommende kroppsøvingslærere, som har det største ansvaret for fagets krise.

Faktisk er kroppsøvingslærerutdanningen også i krise.

Norsk og internasjonal forskning fremhever at lærerutdanninger i liten grad klarer å utfordre og påvirke lærerstudentenes antagelser om kroppsøving, og hva og hvordan de bør undervise i faget.

Tvert imot forsterker utdanningene ofte studentenes antagelser om et fag basert på idretts-, helse- og treningsfysiologiske diskurser.

I tillegg tar ikke lærerutdanningene det samfunnsansvaret de faktisk har: Å tilby kontinuerlig lærerutdanning, hvor lærer og lærerutdannere engasjerer seg i meningsfull profesjonell utvikling.  

Innovativt samarbeid en løsning

I stedet for at vi forskende lærerutdannere skal kritisere lærerne for dårlig undervisning – og lærerne kritisere lærerutdannere for å gjennomføre lite relevant forskning og utdanning – mener jeg det er et stort potensial i et tett samarbeid nettopp mellom kroppsøvingslærere og lærerutdannere. Et slikt samarbeid fører gjerne til profesjonell utvikling for, og forbedring av undervisning til, både lærere og lærerutdannere.

I stedet for å anta at lærere og lærerutdannere jobber på ulike felt (skole og universitet), må vi jobbe for at skillene mellom kroppsøving og kroppsøvingslærerutdanningen blir mindre.

Et slikt samarbeid kan bidra til å videreutvikle en felles visjon for formålet med kroppsøvingsfaget og hva som kjennetegner god undervisning i faget. En felles visjon mellom og på tvers av skolens og lærerutdanningens aktører, er sentralt for å transformere kroppsøvingsfaget og skape kvalitet i utdanning av både elever, lærerstudenter og lærerutdannere.

Sammen kan vi løse krisen i kroppsøvingsfaget.


Mer