Petter Northugs ydmykelser av sine konkurrenter ville nok blitt fordømt av de greske guder. Foto: Skiforbundet
«Du skal ikke tro, at du er noget»
Hos de fleste vekker janteloven følelser av verdiløshet og mindreverd, den er i så måte forkastelig. Det kan imidlertid synes som om janteloven har flere sider ved seg. På den ene siden undertrykker den det grunnleggende menneskeverdet; «Du skal ikke tro, at du er noget». Men på den annen side bidrar den til å regulere det sosiale hierarkiet; «Du skal ikke tro, at du er mere end os». Det er gjennom sistnevnte funksjon jeg mener janteloven bidrar positivt til norsk prestasjonsutvikling i skisporet, den stagger hovmodighet.
Av de gamle grekerne ble hovmodighet fordømt i lovverket, straffet med døden i tragediene og hevnet av Nemesis. Grekerne la ikke utelukkende hovmodighet til grunn for fordømmelse, man måtte også ha utvist ekstrem personlig stolthet og en skamfull ydmykelse av sine motstandere. Dette til sammen kalte grekerne hybris. Men hvorfor var grekerne så opptatt av å unngå hybris? Fordi hybris skapte splid og konflikt mennesker i mellom og ledet den enkelte inn i situasjoner den ikke hadde forutsetninger til å mestre; den hovmodige var dømt til å tape.
Hovmod står for fall
Janteloven er hugget i sten utenfor Aksel Sandemoses fødehjem. Foto: Poul Krogsgård, via Wikimedia Commons
Steget fra gresk mytologi til idrett og prestasjonsutvikling kan virke langt, men en økende mengde forskning forbinder nå en ydmyk selvoppfatning med gode prestasjoner. Vi vet blant annet at noviser har en urealistisk positiv oppfatning av egne ferdigheter og en overdreven negativ oppfatning av andres ferdigheter, mens eksperter har en mer realistisk oppfatning av egne ferdigheter og en overdreven positiv oppfatning av andres ferdigheter.
I spennet mellom novisens og ekspertens selvoppfatning har forskning, spesielt innen økonomi og ledelse, vist at det eksisterer en dynamikk som blir gjeldene når man opplever gjentagende suksess og ukritisk beundring fra sine omgivelser, man står da i fare for å utvikle hybris. I denne prosessen forvandles sunn selvtillit til arroganse, man blir blind for endringer og tror at grunnen til suksess skyldes ens unike person fremfor ens handlinger – man lykkes for den man er, ikke for hva man gjør.
Denne mekanismen har ledet store ledere og bedrifter i kne ved at det har blitt fattet overoptimistiske beslutninger når mye står på spill. Innen idrett har forskning på selvtillit vist at stor tro på egne ferdigheter på langt nær er ensbetydende med suksess. Blant annet har det blitt påvist, når man måler selvtillit over tid, at de med høyest tro på egne ferdigheter presterer dårligere enn de med lavere tro på egne ferdigheter.
Dette betyr imidlertid ikke at man ikke skal ha tro på seg selv, snarere at det finnes en balanse mellom tro og usikkerhet som er å foretrekke. Denne balansen synes jeg sosialpsykologen Peter Myers fanger godt når han skriver "Success in school and beyond requires enough optimism to sustain hope and enough pessimism to motivate concern". Essensen i Myers moral er at gode prestasjoner trenger en viss grad av trygghet og tro for å tåle motgang og for å være i angrepsposisjon når startskuddet går. Mens uro og usikkerhet mobiliserer viktig energi som sørger for at en stiller forberedt til start, samt ikke undervurderer utfordringen som ligger i situasjonen. Innen idrett er hybris enn så lenge et uskrevet kapittel. Men i doktorgradsarbeidet mitt finner vi (undertegnede, Tynke Toering og Geir Jordet) at hybris blant unge lovende fotball spillere er forbundet med et lavt ferdighetsnivå. Det kan altså se ut til at de gamle grekerne hadde rett; den hovmodige er dømt til å tape.
Men, hvorfor faller ikke Petter?
«Nå skal jeg ydmyke deg foran 100.000 nordmenn, så du husker det resten av livet». Kunne vi høre Petter Northug beskrive sitt motiv for målgangen hvor han ydmyket sin konkurrent Marcus Hellner under SKI-VM i Oslo 2011. Det var nok ikke bare svenskene som opplevde Petters ydmykelse av Marcus som skammelig, den ville nok også blitt fordømt av de greske guder.
Ikke bare ydmyker Petter sine konkurrenter, han opplever også gjentagende suksess og beundres av horder. Han utfyller dermed de fleste kriterier for et hyberistisk fall, men han står støtt. I følge de amerikanske forskerne Kroll, Toombs og Wright er det flere grep som kan tas for å hindre et hyberistisk fall. Hvor det å skape kulturelle normer som setter spørsmålstegn ved personen i hyberistisk posisjons fremferd og avgjørelser er blant de viktigste.
Og i så måte mener jeg janteloven tjener Petter godt, den bidrar til at Petter følges med argusøyne og ansvarliggjøres på et vis nesten uten sammenligning. Dette stagger ikke bare Petters hovmodighet, det får ham også til å tenke, reflektere over egen prestasjon og utvikling. Slik, gjennom å motarbeide ubetinget aksept, gir janteloven alle de norske langrennsløperne motstand, spesielt når det går bra, og i motstand ligger det vekstpotensial, det var noe av det første jeg lærte på NIH.