Fotball-VM: Tvisyn, bismak og avsmak

Tvisyn om fotball-VM i ti punkter.

eksteriør av Khalifa stadion
I stille tider: Khalifa International Stadium i Doha, Qatar. Foto: Colourbox.com

1. Historien gjentar seg

Fotball-VM 2022 har begynt, og spørsmålet har blitt: Hva er riktig, boikott eller ikke boikott? I 2022 handler ikke lenger boikott om idrettsutøvere bør delta eller ikke. Det handler, i takt med moderne medievaner, om vi som TV-konsumenter skal velge å se på eller ikke. Hva skal man gjøre?

Dette er ikke det første VM som er arrangert i skyggen av autoritære og totalitære styresett, la det være sagt med en gang. Det er ikke det første som er tildelt på en tvilsom måte. Det er heller ikke det første som koster avsindig mye, både i penger og for planeten. Men det er utvilsomt et eller flere hakk verre enn tidligere mesterskap.

Jeg vil ikke dømme andre, men jeg ville ikke ha betalt ekstra for å se VM-sendingene på tv, altså bestilt en dyr betal-pakke for å få tilgang. Og jeg kommer absolutt ikke til å reise til Qatar. Men for min egen del vil det være rart å stenge virkeligheten ute. Jeg er jo historiker, og historien består (dessverre) av både gode og mindre gode og av og til grusomme ting. En kan ikke lukke øynene for det. Dette blir dermed for min del et lunkent VM preget av tvisyn, bismak og avsmak.

2. Boikott eller ‘bronselag’?

Interessen for de negative sidene ved historien gjør at de såkalte «Nazi OL» i Tyskland i 1936 er et av de mest omtalte arrangementene i idrettshistorien. For Norges del: det berømte «bronselaget» – som sto for den største herre -a-lagsprestasjon i norsk fotballhistorie – da Norge vant bronse i den olympiske fotballturneringen (som var den største internasjonale turneringen på den tiden). En prestasjon som stadig ble og blir trukket fram. I hvert fall inntil Drillos nesten erobret fotballverdenen på 90-tallet.  

Men dette «bronselaget» deltok i Nazi-OL! Hva betyr det? Det betyr at Norges stolteste øyeblikk kom i et mesterskap vi egentlig, kanskje, burde ha boikottet?! – Og det av veldig gode grunner: Det Hitler og Nazi-Tyskland sto for var i 1936 begynt å bli kjent. Også her var det masse boikottsnakk i forkant. Men det stilnet så snart det norske landslaget begynte å gjøre det bra. Kanskje særlig fordi vi i Berlin fikk anledning til å «gi Hitler en på trynet». Det ga det hele en ekstra symbolsk betydning som ble lagt merke til ute i Europa; et lite land står opp mot en stormakt.

3. Fotball og politikk

Rett før dette- VM begynte, den 4.november 2022, sendte FIFA en melding til alle 32 deltakerland der de sier at «fotball ikke skal blandes inn i hver eneste ideologiske eller politiske strid som finnes». FIFAs president Infantino ber alle om at de nå «skal fokusere på fotball», ikke politikk.

Det høres kanskje tilforlatelig ut, men det er en ganske drøy melding der det kan virke som om FIFA tror at fotball befinner seg i en egen verden og eksisterer uberørt av politikk i et samfunnsmessig vakuum.

Den store ironien her er at FIFA først gir VM til et politisk ekstremt land som Qatar, og etterpå tror at de skal unngå politiske diskusjoner!

4. Den korrupte fotballen

Selve tildelingen, ikke bare lukter, men er selve bildet på korrupsjon: at et land som ligger så langt nede på alle fotball-parametre, skal få tildelt det gjeveste arrangementet i skarp konkurranse med alle andre – det er jo en vits som bare kan forklares med urent spill. Da tildelingen skjedde, ble det selve beviset på at FIFA sin verden var råtten. Og folk (som meg) ristet resignert på hodet.

Dette var altså før oppmerksomheten ble rettet mot de tusenvis av arbeidere som har mistet livet i forbindelse med stadionbygging og mot manglende LHBT- rettigheter.

Et eksempel på råttenskapen var det som foregikk rundt 2010 da Qatar ble tildelt VM – i Karibia og Mellom-Amerika (CONCACAF), som representerte svært mange FIFA-medlemsland, alle med en stemme hver,. De lokale FIFA-lederne, (med den notorisk korrupte Jack Warner i spissen) levde på at fotballen er enormt populær. Pengene renner inn. Men samtidig er fotballen kaotisk organisert – og pengene forsvinner. Den organiserte fotballen fortsatte å være fattig – mens lederne ble rikere og rikere. I en sånn verden, som FIFAs ledelse ikke gjorde noe som helst for å endre på, (tvert imot), blir en VM-tildeling til Qatar bare enda en bekreftelse på en råtten verden.

Etter tildelingen steg kunnskapen om Qatar – da begynte jo den nødvendige stadionbyggingen – og avslørte manglende arbeider- og menneskerettigheter, som altså FIFA ikke hadde brydd seg med, og skandalen ble bare større. Den planlagte omdømmevaskingen begynte å slite. Dette selv om Qatar, ifølge flere artikler av avisen Aftenpostens medarbeider Per A Christiansen, ikke er det verste landet i Midt-Østen. 

5. VM og bærekraft

Et annet moment som ser ut til å drukne i alle de andre kritikkverdige forholdene: Dette mesterskapet er ikke bærekraftig! - verken når det gjelder menneskeliv eller miljø. Det er estimert til å koste mellom 150 og 200 milliarder dollar – ti eller femten ganger så mye som det foregående,og heller ikke lovpriste VM i Russland (noen kilder sier opptil tjue ganger så mye). Det er bygget åtte nye ultramoderne, air condition-avkjølte stadioner – i et land med 2,6 mill innbyggere (et klart mindretall av disse er qatarer), på et svært lite areal, bare litt større enn Rogaland.

Fotball-VM har lenge vært for rikinger. Det er søndags- og reise bort-fotballen, mens klubb-fotballen er hverdagsfotballen. I 2022 ser man enda en omdreining på denne spiralen; preget blitt enda sterkere. jfr NRKs innslag om søkkrike mennesker som leier yachter og privatfly for å se VM. Hva står man igjen med etterpå? Kan ord som bærekraft og gjenbruk brukes på en fornuftig måte etter dette VM? Hva blir den såkalte legacy-en som IOC og FIFA er blitt så glad i å snakke om? Altså forestillingen om at fotball og fotballmesterskap på en eller annen mystisk måte gjør verden til et bedre sted. I dette tilfellet blir det en absurd og nærmest grotesk påstand.

6. Ulike holdninger?

Likevel, det er alltid noen, men i slike fortellinger, som også NFFs Lise Klaveness har vært inn på. Det er ulike holdninger til dette rundt omkring i verden. Det er ikke alle som er like kritiske som lutherske nord-europeere.

Ifølge NRKs Yama Wolasmal føler store deler av befolkningen i Midt-Østen og araberverdenen stolthet over arrangementet. Var det ikke på tide at også denne delen av verden fikk et stort arrangement? De elsker jo fotball også her. Og det kommer kritikk mot kritikken; den er «rasistisk og islamofobisk». Likevel, selv om det meste av kritikken av Qatar-VM er på sin plass, -det må jo være legitimt å stille seg solidarisk med fattige og utnyttede gjestearbeidere også i denne delen av verden - så kan det hende at andre ser på VM på en annen måte enn vi gjør, og at vi kanskje avslører en holdning til spillet som «vårt»?

7. Representerer Qatar-VM noe helt nytt?

Ville alt vært bra hvis VM 2022 ikke gikk i Qatar? Det er faktisk sånn at fotballen på grunn av sin enorme popularitet lenge, og lenge før VM ble lagt til Midt-Østen, har tiltrukket seg interessenter som ikke alle har hatt rent mel i posen: Allerede i 1934, altså for ca nitti år siden, skrev den engelske forfatteren J.B.Priestley:

«Nesten alt som tenkes kan er blitt gjort for å ødelegge spillet; de tunge økonomiske interessene … den absurde graden av oppmerksomhet som pressen gir fotballen … likevel gjenstår det faktum at spillet ikke er ødelagt ennå, at det i stedet har gått ut og erobret verden». Priestley skrev dette for altså snart hundre år siden.

Men det kunne vært skrevet i dag! Til tross for all denne elendigheten har fotballen fortsatt å eksistere som et folkets spill, som har blitt stjålet og solgt tilbake til det samme folket gang på gang. Det samme folket som har bygget opp og bidratt til å gjøre det hele så fascinerende og spennende og engasjerende, får stadig «tilbud» om å få oppleve det samme produktet som de har vært med på å skape, gjennom å kjøpe tilgang til dyre tv-sendinger og all slags «merchandise» og utstyr. På denne reisen skjer det en hel del som utgjør selve fotballhistorien. Hvem skal eie denne historien om det som en gang var «folkets spill»?

8. Hvem boikotter, og hva skjer etterpå?

2022 viser en ny form for boikott: Mens det før var snakk om land og utøvere som ev skulle boikotte, er det i 2022, i tråd med tv- og nett-alderen, blitt et individuelt, moralsk ansvar. Derfor blir et interessant spørsmål etter VM nettopp tall og data på hvem og hvor mange som boikottet og hvor de kom fra. Er det sånn at moralske europeere tar en personlig boikott, mens rike arabere kjøper VIP-billetter? Er det lettere å boikotte når man ikke er med?

Til tross for ulike innvendinger: Det er ingen tvil om at tildelingen av VM til Qatar var og er en skandale. Men hva gjør man så? Kan man vende tilbake til Premier League? Endres omtalen av Man City og UAE? Hva med Newcastle»s bortedrakter og Saudi-Arabia?

Er det likevel lov å tenke at oppgjøret Kamerun mot Brasil kan bli en spennende kamp? Selvfølgelig. Men FIFA har gjort at denne kampen nå kommer med en kraftig bismak.

9. Iran og England; kvinner og tradisjon

De som vil fortsette å se fra England og Irans gruppe i VM, skal få noen momenter med iransk og engelsk fotballhistorie med på veien: Iran er et land med en del likhetstrekk med Qatar: det er et muslimsk land med sterk kvinne- og politisk undertrykkelse. Det ser vi jo nettopp i disse dager, Iran har derfor seilt opp som et nytt mulig boikottobjekt. Men i motsetning til Qatar er Iran et land med en enorm fotball-interesse. Iran har vært med i seks VM (Norge tre). Kvinne-diskrimineringen har gjort fotballen ekstra interessant. Interessen blant kvinner for å se og spille fotball er nemlig stor. Det har ført til en del selsomme avgjørelser, bl.a. at kvinner ikke har lov til å gå på stadion for å se fotballkamper. Men i sin visdom kom Ayatolla Khomeini i 1987 fram til at kvinner likevel kunne få lov til å se fotball – bare de gjorde det på TV (hjemme)! Det hadde de tidligere verken hatt lov eller anledning til.

Den islamske revolusjonen og Khomeini forbandt fotball med det forrige sjah-regimet, og brukte flere tilsynelatende motstridende argumenter; både å beskytte kvinner mot menns grove oppførsel og språkbruk (i stedet for å prøve å endre menns oppførsel; en klassisk strategi, også i Vesten), og å hindre dem i å se nakne mannebein. Forbudet mot fysisk tilstedeværelse har vært håndhevet i over 40 år, bare avbrutt av noen mer symbolske gester ved enkeltkamper (f.eks. da Iran nylig vant 14-0 over Kambodsja med ca 3000 kvinner tilstede på en egen strengt avgrenset tribune-seksjon, flere fikk ikke slippe inn til tross for mange ledige seter), og har ført til tragiske hendelser som da en kvinnelig supporter i 2019 satte fyr på seg selv utenfor et rettslokale der hun ventet på en dom på et halvt års fengsel for å ha sneket seg inn på en kamp forkledd som en gutt.

England – holdt seg unna FIFA i begynnelsen. De trengte jo ikke internasjonalt samarbeid, de var jo oppfinnerne av spillet, de hadde laget og de fortsatte å lage reglene. De levde i såkalt «splendid isolation» og holdt de seg også unna VM helt til 1950. Hva skjedde da? De tapte for USA!

En sterk engelsk fotballkultur har likevel fortsatt å eksistere. Etter at de vant VM i 1966, for første og eneste gang, har de fortsatt å synge «football's coming home», samtidig som de spør seg:  «Why England lose» (på straffespark).

10. Fortsatt «folkets spill»?

Årets VM reiser spørsmålet: Hvem eier spillet? Er det fortsatt «folkets spill»? Folkets glede? Ikke makthaverne, sponsorer, FIFA? Men hvor mye tåler det som ble kalt «folkets spill»? Er VM i Qatar det lille ekstra som får folk til å si; nok er nok? For å forlate fotballen fullstendig? Eller vil folk og spill tilpasse seg, og finne andre, kanskje mer lokale former for fotball-tilknytning? Eller vil fotballens overlegne vare-karakter fortsette å trumfe alt?