NIH-bloggen: Forrige gang norsk idrett var stengt

Da norsk idrett våknet etter forrige nedstenging for 75 år siden, var det idretten som hadde lagt ned seg selv. Det som i dag er «krig mot viruset», var den gang en virkelig krig. Og viljen til handling bidro til at idretten fikk en kraftig økt anseelse etter krigen.

Flaggparade og fulle tribuner på Bislet i juni 1945
Godt oppmøte på Bislet 3. juni 1945, etter fem års idrettsstreik. Foto: Ukjent

Mars 2020 – det skjer igjen: Brått var idretten borte. Koronaen truer. Bare de i svært samfunnskritiske funksjoner får fortsette å jobbe. Lengst nede og kanskje utenfor listen over de samfunnskritiske, finner vi de som tidligere alltid var øverst på forsidene, alltid fikk sendetid, alltid fikk oppmerksomhet og sponsormidler.

Matti Goksøyr portrett
Matti Goksøyr er professor i historie ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap (IIS) på NIH. Foto: NIH

Toppidretten opphører. Den er borte fra tv-skjermen, borte fra nettet, borte fra de daglige nyhetssendingene. Den velkjente spenningen over kamputfall, den lett blaserte registreringen av prestasjoner og den gjespende irritasjonen over toppidrettens over alle støvleskaft urimelige økonomiske rammer er der ikke lenger.

løp i traktordekk 1945
HØR podcast om idrettsstreiken i NIH-podden.

Større enn seg selv

I stedet sto hele fotballøkonomien i fare for å rakne. Publikumsinntekter uteblir, tv-penger og sponsorpenger sitter lengre inne, de siste fordi sponsorene selv begynner å slite med økonomien. Permitteringer er en realitet.
Det er kanskje ironisk at idrettsutøvere og fotballspillere er pålagt å følge lover og regler, å holde seg i ro. Men formålet med denne ro-tilstanden er ikke først og fremst egen vinning og egen form, men noe kollektivt større.
Det er det som er felles med forrige gang norsk idrett sto stille.

Idrettsførere

Det som ikke er felles, er at den gangen - for ganske nøyaktig 75 år siden - sto idretten for sin egen nedstenging. Da norsk idrett våknet opp igjen, var det etter et enda lengre fravær. Det som i dag er «krig mot viruset» var den gang en virkelig krig. Soldater fra nazi-Tyskland hadde invadert Norge, en okkupasjon som skulle vare i fem år.
Men det var ikke nazistene som hadde stengt norsk idrett, det var idrettsfolkene selv. Okkupasjonen medførte nye tilstander. Idrettsforbund ble lagt ned og valgte ledere avsatt. I stedet innsatte krigens regime et nytt idrettsforbund, det eneste tillatte, med ledere utnevnt etter førerprinsippet, på alle nivå.
Det ble et idrettsforbund med godt betalte ledere og trenere, og få aktive. Den norske idrettens svar var nemlig å legge ned seg selv, å slutte med det som var selve formålet med dets eksistens, nemlig aktiv idrett.

Fem års streik

Det store flertallet idrettsmenn og -kvinner ville ikke være med på idrett i regi av okkupantregimet. Både OL-vinnere og de som fylte ut de nederste plassene på resultatlistene sa rett og slett nei til å drive «nazi-idrett».
I fem år ofret utøvere en mulig karriere. De som hadde utgjort de store publikumsmassene sa også nei og viste det ved å utebli fra naziidrettens stevner, selv om de var de eneste tillatte.
Etter krigen ble innsatsen lagt merke til. «Den som har gjort sin plikt, kan hevde sin rett», sa sosialminister Sven Oftedal med henvisning til idretten.[ 1 ] Resultatet ble opprettelsen av Norsk Tipping og mer penger til idretten.
Det var ikke selvsagt at det skulle bli sånn. Idrettsfolk i andre okkuperte land, for eksempel Danmark, streiket ikke.

Rekorder

Idrettsstreiken, som den ble kalt, innebar altså at Norge gikk igjennom krigen med en egentlig nedstengt idrett. Men hva skjedde da, da freden kom, og samfunnet - inkludert idretten - åpnet opp igjen? Hadde folk glemt idretten? Hadde de funnet seg andre interesser?
Svaret kan trygt staves med tre bokstaver: Nei!
Selv om de aller fleste ikke hadde vært på en organisert trening og ikke sett en fotballkamp på fem år, strømmet de til da idretten ble åpnet opp. De fleste publikumsrekordene i norsk idrett stammer fra tiden like etter krigen. Både Ullevaal og Bislet var fylt til randen med i alt omkring 60 000 tilskuere på ståplass samtidig for å se Norge spille A- og B-landskamper mot Danmark. Nicolai Johansen, den legendariske generalsekretæren i Fotballforbundet, var sikker på at de kunne solgt dobbelt så mange billetter. Det viser en enorm interesse som bare ventet på å bli utløst.

Gløder videre

«Koronaens tid», som noen liker å kalle det, har foreløpig bare vart en kort stund i forhold. Det er likevel nok til at enkelte (som i Morgenbladet 24. april) har begynt å stille spørsmål ved om ting vil bli som før.
Selv om det er vanskelig å spå, især om framtiden, er det nok særlig to ting som vil medføre at toppidretten kommer tilbake igjen:
- For det første: De økonomiske interessene er sterkere enn noensinne. Det er investert så mye av folk som ser et potensial de ikke vil la slippe ved første motbakke. Dette er nytt fra forrige gang.
- For det andre, og dette ligner mer på tilstanden i 1945, er den latente interessen fremdeles til stede. Dette er ikke nødvendigvis det samme som nostalgi, men en interesse for å oppleve noe man har forventninger og stor spenning knyttet til – ikke først og fremst for å minnes (selv om noen er henvist til å leve på gamle minner) og komme tilbake til de gode, gamle dagene – men for å oppleve noe levende, noe spennende, for å se og oppleve ny dramatikk og ny mestring.
Det forventer å få på fotballfeltet, blant annet. Interessen er faktisk så stor at norske riksdekkende kanaler satset stort, med studio, eksperter og alt som følger med, på å dekke færøysk fotball allerede fra nå sist helg - 9. mai!

Men...

Når denne latente interessen kan kobles med den velkjente, sterke identitetsfølelsen som mange har til norske og engelske lag, skal det – til tross for at fotballens død faktisk har vært forespeilet i over hundre år – mye til for at ikke interessen igjen skal bli «urimelig» stor.
Så blir det opp til oss å se om det går an å bruke fraværet til en ny start.


[ 1 ] Matti Goksøyr og Finn Olstad: Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940-1945. Aschehoug, Oslo 2017.