Hvorfor fortsette som før når så mange skades og slutter?

Det er noe alvorlig som skurrer i norsk ungdomsidrett når så mange unge sliter med idrettsskader og helseplager og slutter med noe de gjerne skulle ha drevet mer med.

Ung fotballspiller ligger skadet på banen
For tøff trening, for ofte og for hardt fører til at mange både skades og gir seg altfor tidlig med en idrett de ellers er så glad i, skriver Bjørndal. Ill-foto: Shutterstock

Hvis den viktigste forutsetningen for å bli god, holde på lenge eller utvikle en livslang interesse for bevegelse, er å holde seg frisk og ha det gøy, så er både praktikernes erfaringer og forskernes resultater nedslående.

Christian Thue Bjørndal portrett
Christian Thue Bjørndal er førsteamanuensis ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH

Samtidig kan det være at debatten om hvem som har ansvaret eller viktigheten av skadeforebyggende trening, er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å skape en bedre grobunn for deltagelse og utvikling i norsk ungdomsidrett. For eksempel kan det være på tide å utfordre det sterke normative fokuset på mengde, type trening og konkurranse for å bli god, som gjennomsyrer forsøk på talentutvikling i norsk idrett generelt og aktiviteten i klubb, skole og forbund spesielt.

For mye for hardt for fort

Misforstå meg rett, hvis vi er enige om at det er viktig å trene eller øve mye for å bli god, så er det fortsatt ikke slik at «bare vi trener og konkurrerer mer, så blir vi bedre». For eksempel viser Kristiansen og Moseid sine eksempler klart hvordan unge, talentfulle idrettsutøvere blir skadet og faller fra fordi det blir for mye og for hardt, for fort.

Også de mindre ambisiøse utøverne faller fra av samme grunn, noe de store norske Ungdataundersøkelsene også viser.

Et paradoks er dermed hvordan alle vi som arbeider i norsk idrett er opptatt av helhet og individualisering, med den hensikt å fremme deltagelse, utvikling og/eller prestasjon, men ender opp med å gjøre mer av det samme, som dessverre for ofte er destruktivt.

For eksempel lager vi utviklingstrapper i forbund og klubb som forteller deg hva du skal trene, når, hvor mye og hvordan du bør prestere til enhver tid. Når vi vet at treningsrespons varierer svært mye fra person til person, kan det umulig være tilstrekkelig med ett opplegg for alle? Når vi legger til at vi heller ikke kan forutsi treningsrespons eller læring hos den enkelte, kan vi heller ikke hugge opplegget i stein på forhånd?

Det er dessverre få praktiske eksempler på mer fleksible og alternative måter å tenke, organisere og arbeide med utvikling utover det å skape mer trening og konkurranse. Her er inntoget av idrettsskoler på ungdomstrinnet ett godt eksempel på mer av den samme logikken – det er ingenting som er annerledes, det er bare mer!

Trener mye, med skader

Hvorfor har det blitt slik? En grunn er at organisasjonene i spissen av norsk idrett, som Olympiatoppen, er frontet av sterke ideer, normer og verdier om hva som skal til for å lykkes i eliteidretten. Mye av dette handler om å trene mye, skape gode holdninger til fysisk trening og ta ansvar for egen utvikling. Dette illustreres i treningspraksisene til unge utøvere. For eksempel viser en kartlegging som vi har gjort på Norges Idrettshøgskole at håndballspillere i alderen 16-18 år som går på idrettsgymnas ofte trener mer enn én trening om dagen. En stor andel av disse spillerne er også til en hver tid skadet. Det som gjør dette enda mer skremmende, er at disse funnene var nøyaktig som forventet.

Samtidig som det legges et press på å trene mer, er det vanskelig å finne gode treningsfaglige argumenter for at det å faktisk trene mer enn èn trening om dagen er nødvendig for å bli toppspiller i håndball eller i de fleste andre idretter.

I stedet kunne man tenke seg at mer tid mellom slagene ville gi en bedre treningsrespons på grunn av økt restitusjon, lavere skaderisiko og mer overskudd som de fleste er enige om at er forutsetninger for å trene med høyere kvalitet!

«Må stå på»

I en fersk masteroppgave fra Norges Idrettshøgskole viser Marie Loka Øydna hvordan ideer som treningsvilje og tåleevne preger spillerutviklingskulturen i norsk ungdomshåndball, sterkt kommunisert og normalisert av trenere, spillerne selv og selve treningspraksisen. Dette leder til bestemte væremåter hos utøvere som noen ganger er produktive, men andre ganger skaper spenninger rundt belastningshåndtering og identitet. For eksempel blir det viktig å vise holdninger som innsats, disiplin og lærevillighet hvis man vil opprettholde statusen sin som ung og lovende idrettsutøver. I motsatt tilfelle kan en bli ansett som en som er umotivert, sluntrer unna eller er svak.

Idretten kan derfor fort bli altoppslukende, og perioder med skader og variert utvikling i forhold til de andre blir en sterk kilde til stress, hvor den eneste løsningen vi trenere har lært dem er å trene mer og hardere!

Eksempelet viser hvordan gode intensjoner om 24-timers utøveren, ansvarliggjøring og medbestemmelse fort kommer til kort når det reelle handlingsrommet til utøveren allerede er svært begrenset.

Blindsone

Hvorfor har det blitt slik? En grunn til dette kan være at organiseringen av kunnskap i idrett er grunnleggende oppstykket og delt. Et eksempel er hvordan kunnskapsinstitusjoner som Olympiatoppen eller min egen arbeidsplass, Norges Idrettshøgskole, trenerutdanning i særforbund og selve treningsprosessen er organisert rundt ulike fagdisipliner og treningsformer. Det fokuserer oppmerksomheten vår på de ulike delene, som vi deretter organiserer trening og veiledning rundt (eksempelvis teknisk, taktisk, fysisk, mental og skadeforebyggende trening osv.) – og både den hele utøveren og den helhetlige treningsprosessen kan lett drukne i mylderet av alt som blir «viktig og riktig».

I blindsonene står blant annet kunnskapen om hvordan prosessene rundt læring og utvikling er unike for den enkelte og sterkt preget av vekst, modning og utvikling, ungdommenes egen meningsopplevelse med idretten og en treningsmodell som tar utgangspunkt i den spesifikke idrettsaktiviteten.

Det jeg etterlyser er derfor alternative og fleksible måter å organisere trening i skole, klubb og forbund på.

Kan ikke fortsette

Hvis trenere, klinikere og forskere skal få slippe å rope varsku om den samme problematikken atter en gang, kan ikke veien videre for norsk ungdomsidrett være mer av det samme. Her spiller kunnskapsinstitusjonene som Olympiatoppen og deres regionale satsning på unge utøvere, særforbundenes satsning på trenerutdanning og Norges Idrettshøgskole sin formidling viktige roller. I tillegg trengs gode eksempler i klubber, skoler og særforbund som tør å tråkke opp nye veier for hvordan vi kan tenke og jobbe i ungdomsidretten. Bare slik kan vi åpne opp for alternative måter å tenke rundt mening og trening for unge utøvere.

Mer er ikke alltid bedre.