Feilaktig syn på hva som er god «coaching» gir utbrenthet, frafall og mistrivsel

– Derfor bør treners samhandlingsferdigheter kvalitetssikres på lik linje med idrettsspesifikk-kompetanse.

Treneren gir råd til utøver på slalåmbakken
En støttende trener kan hinidre frafall blant unge utøvere. Foto: Shutterstock

av Hedda Berntsen, NIH,  og Elsa Kristiansen, USN

I dag er kvalitetssikring av treneres idretts-spesifikke kunnskap en selvfølge. Trenernes samhandlingskompetanse overlates derimot litt mer til tilfeldighetene. Dette kan skyldes manglende kunnskap om viktigheten av dette for utøveres motivasjon, trivsel og sportslig utvikling, eller forståelse om hvordan integrere trener-utøver relasjonen i trenerutdannelsen.

To faktorer for at en trenerutdanning skal bli suksessfull, er derfor at læringsmateriellet bygger på teori og at trenernes samhandlingsferdigheter tillegges vekt. Et nytt teoribasert trenerkurs basert på disse to kriteriene, ble testet ut høsten 2016 på et toppidrettsgymnas.

Trenerutdanning

Tradisjonelt har et klart flertall av trenerutdanningskurs fokusert på den profesjonelle kunnskapen til treneren; hvordan øke fysisk styrke, tekniske sportsspesifikke ferdigheter, taktikk, regler i sporten.* Det idrettsspesifikke er fremdeles hovedfokus både i undervisning og på praksisfeltet, men de senere årene har viktigheten av det psykososiale miljøet til utøveren fått mer oppmerksomhet.

Trenerutdanning har potensiale til å også øke trenernes kunnskap om hvordan skape en god trener-utøver relasjon, øke refleksjon og bevissthet rundt egen praksis gjennom utdanning, samhandling, eller refleksjon ved bruk av læringsaktiviteter.

Hvorfor er det viktig at treneren har kunnskap om hvordan de opptrer overfor utøvere?

Selvbestemmelsesteorien* skiller mellom to kvalitetsmessig forskjellige trenerstiler: den støttende og den kontrollerende trenerstilen. Trenerens stil påvirker det sosiale miljøet og utøveres opplevelse av idrettsdeltakelsen.

En utpreget støttende trenerstil blir anbefalt fordi den fremmer unge utøveres trivsel og en langsiktig deltakelse i idretten. Autonom motivasjon og dermed trivsel og sportslig utvikling er basert på de tre grunnleggende psykologiske behovene for:

  • autonomi, følelse av eierskap over egen idrettsdeltakelse
  • kompetanse, følelsen av å mestre øvelser og aktiviteter på trening og
  • tilhørighet, å føle at treneren bryr seg

De støttende strategiene forklarer hva treneren kan si og gjøre for at en utøver kan utvikle autonom motivasjon.

Autonomi: Dette er mitt prosjekt!

Trenere som gir valgmuligheter, involverer utøveren og oppfordrer han/henne til å ta initiativ vil gi utøveren en følelse av eierskap i eget treningsarbeidet. Naturlig nok begrenser strukturer knyttet til organiseringen hva en utøver kan bestemme - for eksempel en årsplan for hele gruppa.

Men hvis utøveren får forklart denne i en individuell samtale, og dermed vist hvordan en overordnet struktur også kan tilpasse mengde og treningsbelasting for å optimalisere utøverens utviklingsmål (eller bare ønsker å ha det gøy), vil følelse av autonomi være intakt.

Kompetanse: Jeg greier det!

Hva slags tilbakemeldinger treneren gir og hvordan treneren organiserer treningsaktiviteten, påvirker i hvilken grad en utøver føler kompetanse. En positiv tilbakemelding kan øke mestring og lysten til å bli bedre. Konstant kritikk har motsatt effekt! Trenere bør gi ikke-kontrollerende mestringsrettede tilbakemeldinger – forklare hva de kan gjøre for å få til det de øver på.

Om treneren truer eller blir sint fordi utøver ikke mestrer oppgavene, eller bare sier hva som er galt – vil ikke utøverne føle mestring eller motivasjon til å prøve igjen. Det er også viktig at treneren fokuserer på utøverens egenutvikling– å sammenlikne med andre kan ha motsatt effekt.

Tilhørighet: Treneren min bryr seg om meg

For at utøveren skal føle tilhørighet, må han/hun oppleve at treneren bryr seg. En trener kan oppnå dette ved å stille spørsmål, og deretter på bakgrunn av svaret vise at han/hun også anerkjenner utøvernes perspektiv. Et eksempel er at unge utøvere kan utvikle belastningsskader hvis trener ikke lytter på hva utøveren prøver å formidle.

Noen idretter kan utvikle kontrollerende miljøer hvor unge utøvere vegrer seg for å være «sutrete» og «klage» - da blir det desto viktigere for trener med individuell oppfølging. Derfor må trenere lære å lytte/støtte på et tidligere tidspunkt for å unngå langtidsskader.

I motsetning til en støttende trener, vil en kontrollerende trener være en som ikke lar utøveren føle involvering, mestring– eller fremmer tilhørighet og trygghet i gruppen. De negative konsekvensene av dette kan føre til mistrivsel og stress blant utøvere – før frafall.

Fra teori til praksis

«Den støttende treneren – hvordan tilrettelegge for motiverte utøvere, trivsel og sportslig utvikling?»*, er et trenerkurs som ble utviklet ved Forskningssenteret for barne- og ungdomsidrett (FOBU) ved NIH. Hensikten med kurset var å tilføre kunnskap om den støttende trenerstilen i Norges skiforbund (NSF) og potensielt Norges Idrettsforbund (NIF) sin trenerløype.

En kognitiv læringsteori basert på multimedia* la grunnlaget for å optimalisere trenernes læringsutbytte. Oversettelsen av teoribegrepene til handlinger (fra hva til hvordan), som ble vist i ulike situasjoner i små videofragmenter (er en av styrkene ved det nye kurset.

I tillegg ble lettfattelig språk, bruk av deres egen idrettskontekst og det å få budskapet inn via flere medier benyttet. Bilde 2 illustrerer hvordan teorien kan praktiseres.

Det teoretiske utgangspunktet for trenerkurset var selvbestemmelsesteorien* og syv strategier for økt utøverstøtte utviklet av Mageau og Vallerand.* Disse syv støttende strategiene ble først eksemplifisert verbalt på en workshop. Her ble selvforklarende trenerhandlinger forklart, deretter så trenerne videoene (syv stykker, en for hver strategi).

Hver video fokuserte på en aktuell og gjenkjennelig situasjon – og hvordan løse den ble vist gjennom de to ytterpunktene (veldig) støttende trenerstil (good coach) og (veldig) kontrollerende trenerstil (bad coach). Deretter ble videoene diskutert og alle fikk tilsendt det digitale trenerheftet med læringsmateriellet fra workshop en og to. I tillegg ble trenerne oppfordret til å bruke en strategi i uken.

I workshop to diskuterte trenerne erfaringene sine med strategiene fra praksisfeltet. I siste workshop fikk hver trener personlig oppfølging av kurslæreren.

Den støttende treneren

Evaluering av «Den støttende treneren» viser at både trenernes kunnskap om den støttende trenerstilen og refleksjonen rundt egen praksis økte gjennom intervensjonen og bruk av kurset. Samtidig understreker studien at forståelse og bruk av strategiene forutsetter tid til den enkelte utøveren.

For en trener kan det i begynnelsen være utfordrende å bruke en støttede trenerstil hvis utøverne har en lav grad av forståelse for/aksept for strukturen (forklaringene til treneren vil ikke bli akseptert).

Dermed blir nok implementering en gradvis prosess, for både trener og utøvere må øke sin forståelse av struktur og læring om idretten.

Frafall som skyldes at treneren har feilaktig syn på hva som er god «coaching» bør tas på alvor. Kort oppsummert må ikke treneren:

  • presse på utøveren når han/hun trenger forståelse
  • skjelle ut utøveren når han/hun trenger gode forklaringer på hvordan de kan få til det de øver på; eller
  • åtvinge utøveren pre-definerte planer/systemer uten individuell tilpasning

Ved økt kunnskap om de støttende strategiene (i.e. samhandlingskompetanse) legges det til rette for den autonome motivasjonen og antall utøveres trivsel og glede ved idretten økes.

Dermed kan vi bevare flere i idretten ved at de psykologiske mekanismene blir tatt på alvor. Utvikling og kvalitetssikring av kurs i trenerutdanningen er et steg i riktig retning.


Denne Bloggen bygger på:
Berntsen, H., & Kristiansen, E. (2019). Guidelines for Need-Supportive Coach Development: The Motivation Activation Program in Sports (MAPS). International Sport Coaching Journal. doi.org/10.1123/iscj.2018-0066

*Anbefalt litteratur

Lefebvre, J. S., Evans, M. B., Turnnidge, J., Gainforth, H. L., & Côté, J. (2016). Describing and classifying coach development programmes: A synthesis of empirical research and applied practice. International Journal of Sports Science & Coaching, 11(6), 887-899.

Ryan, R. M., & Deci, E. L. (2017). Self-determination theory: Basic psychological needs in motivation, development, and wellness. New York, NY: Guilford Publications.

Mayer, R. E. (2009). Multimedia learning (2 ed.). Cambridge, UK: Cambridge University Press.

Mageau, G., & Vallerand, R. (2003). The coach-athlete relationship: A motivational model. Journal of Sports Sciences, 21(11), 883-904.