Idrettsglede for alle, på ulike nivå

Engasjement og idrettsglede kan opprettholdes når funksjonsevnen endres – i særlig grad hvis idrett sees i et bredere perspektiv enn kun som utøver.

Eivind i Idrettshallen
Eivind Åsheim, håndballtrener og NIH student. Foto: NIH

I Norge er det cirka 600.000 mennesker som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, og av disse er det kun i overkant av 10.000 som er medlem av norske idrettslag. Når vi ser dette opp mot det totale antallet medlemskap i Norges idrettsforbund på godt over 2.000.000, skjønner vi at det er mange funksjonshemmede som ikke finner et egnet tilbud innen idretten.

Det er vel ikke slik at man bare kan bedrive idrett som utøver eller spiller? For meg er svaret et soleklart «nei»! Funksjonshemmede bør ha like store muligheter til å glede seg over idrett, og dersom man ikke kan utøve den selv kan man bidra på trenersiden, i utvalg og styrer, i frivillighetsarbeid, og i jobber i Norges idrettsforbund eller andre særforbund.

Når endringer skjer

De aller fleste av funksjonshemmede som bedriver idrett, er barn og unge. Mange foreldre er flinke til å ta med barna sine inn i idrettsmiljøene, og barn er som regel entusiastiske og lett mottagelige for aktiviteter som innebærer lek og moro sammen med andre. Barneidretten har ikke fokus på evner og resultater, men på gleden av fysisk aktivitet, sosialt samvær, lek og moro. Så, sakte men sikkert går idrett over fra lek til konkurranse.

Inn kommer rangering, utvelgelser og topping av lag, alvoret stiger og hovedfokuset endrer seg slik at hovedmålet plutselig er å sette rekorder, vinne eller bli best. Dette er vel og bra for veldig mange, men hvor blir da plassen til de som ikke har mulighet for å følge med på denne utviklingen? Hvem har ansvar for at alle som ønsker det kan få være med, på sin måte? Ligger ansvaret på Norges idrettsforbund, på idrettslagene og særforbundene, eller på utøveren selv?

Samfunnets oppgaver

Informasjon og markedsføring av handikapidrett er helt vesentlig for å fange interessen hos potensielle utøvere. Det finnes så mange morsomme idretter som alle kan bedrive – bare man vet om dem! Det er også utrolig viktig at den funksjonshemmede ikke får følelsen av å være en belastning ved sin tilstedeværelse. Idrettshaller og arenaer må gjøres tilgjengelige for alle. Det hjelper ikke at det er installert heis, hvis nøkkelen oppbevares hos vaktmesteren. Han er jo ikke der til enhver tid!

Tilrettelegging er avgjørende. På toppidrettsnivå er det fremdeles store forskjeller på alt fra utstyr til støtteapparat. Våre landslagsutøvere innen paraidrett trenger sterke ressurser rundt seg, slik som friske utøvere har. Dette må kunne gis uten at det skal gå på bekostning av noen. Det må være nok midler tilgjengelig for alle.

Jeg lever et liv som ligner deres

Jeg er født med en funksjonshemming og vokste opp i et miljø hvor idrett og konkurranser spilte en stor rolle. Som barn var det en selvfølge både for meg og mine venner at jeg også var en del av dette miljøet, på tross av mine fysiske utfordringer. Idrettsgleden var viktig for oss alle. Der jeg ikke hadde mulighet til å kjempe på det fysiske plan, kunne jeg bidra på andre områder.

Trenerne la til rette for min deltagelse, og fokuset var at alle skulle være med. En kultur av gode holdninger, entusiasme og evnen til å glede seg over alles prestasjoner vokste frem i vårt lag. Jeg følte aldri at de andre på laget ikke ønsket å ha meg med. Idrettsgleden var felles for oss alle. Tidlig i ungdomsårene merket jeg at det ikke lenger var mulig for meg å holde følge med utviklingen som de andre på laget mitt hadde. Innsatsen min var det ikke noe å si på, det var kroppen som ikke lenger klarte mer.

Det var svært viktig for meg å fortsatt være en del av dette idrettsmiljøet, så da trenerne og lagkameratene spurte om jeg ville ha en trenerrolle, tvilte jeg ikke et sekund på det. Det ble nok den viktigste avgjørelsen jeg har tatt noen gang.

Mangfold i trenerrollen

Jeg tenker at alle mennesker med en glødende interesse for idrett bør ha de samme mulighetene til å glede seg over sporten sin, uansett om man kan utøve den eller ikke. Mange tenker sikkert at dersom de ikke har mulighet til å være med som utøver, så er det ikke plass noe annet sted. Da er det viktig å oppmuntre den funksjonshemmede til å se andre muligheter innenfor idretten sin.

Det kan nok være vanskelig å tenke seg at en funksjonshemmet kan lære bort noe han/hun ikke kan utøve selv. Derfor vil kunnskap, personlighet, entusiasme og evnen til å formidle være viktigst. Med disse egenskapene burde man oppnå respekt fra utøvere og andre trenere.

Utfordringene står i kø

Som funksjonshemmet i et idrettsmiljø for funksjonsfriske, opplever jeg stadig utfordringer. Svært mange idrettshaller er så mangelfullt tilrettelagt at uten hjelp hadde jeg ikke klart meg. Her har samfunnet en jobb å gjøre! Som håndballtrener i rullestol blir jeg blant fremmede ofte møtt med en viss skepsis. Det er ikke det som blir sagt, men det er det som ikke blir sagt jeg legger merke til. Dette forstår jeg til en viss grad. Mitt ønske er at de jeg møter på min vei ser på meg først, og ikke rullestolen.

Jeg lever nemlig et liv som ligner veldig på alle andres, det er bare det at jeg ikke har mulighet til å utøve min idrett. Jeg er uansett trygg i min rolle som trener og min glede over dette arbeidet er det ingen som kan betvile. Mitt mål er å bli anerkjent som en dyktig håndballtrener, som tilfeldigvis sitter i rullestol.

Funksjonsevnen har jeg tapt, men idrettsgleden er det ingen som kan ta fra meg!


Eivind Åsheim tar bachelor i sport management / idrett og samfunn. Bloggen er skrevet som arbeidskrav i emnet SPM100 Organisasjon og kultur