Variert trening gjør deg raskere i sporet og alpinbakken
Du lærer bedre om du stadig bytter på hva du gjør. Hvordan kan forskningen gjøre oss enda bedre i langrenn og alpint - og i ganske mye annet?
Ansatte og studenter ved Norges idrettshøgskole blogger om fysisk aktivitet, prestasjonsevne, coaching, psykologi, kultur, samfunn, idrettsmedisin, kroppsøving, pedagogikk og mye mer.
Du lærer bedre om du stadig bytter på hva du gjør. Hvordan kan forskningen gjøre oss enda bedre i langrenn og alpint - og i ganske mye annet?
Jeg blir ofte spurt om «trening av rumpa». Jeg svarer i vei om funksjon og prestasjon - men så viser det seg ofte at den som spør er mest opptatt av om bakdelen tar seg fordelaktig ut.
½ prosent er marginen som kan avgjøre medaljesjansene i eliteidrett. Endres prestasjonen med en halv prosent, vil det statistisk sett resultere i én ekstra medalje per tiende konkurranse.
Johannes Høsflot Klæbo er ikke bare en vinner, han har revolusjonert langrennssporten.
Klassisk langrenn har utviklet seg enormt de siste 15 årene og setter nye krav til utstyr og reglement ved konkurranser. Utfordringene er flere, spesielt for bredden i langrennssporten.
Overdreven machotrening kan gi alvorlige skader, såkalt rabdomyolyse. Skadene kan gjøre at man settes tilbake flere måneder i muskelstyrke – eller til og med være livstruende.
Ny forskning har vist at ikke bare muskler, men også sener vokser og blir stivere hvis de belastes med bevegelse og trening. De bidrar til å øke prestasjonen og funksjonen.
Utetrening med funksjonelle bevegelser utfordrer både muskler, koordinasjon og balanse. Treningsformen krever litt kreativitet og evne til å tilpasse seg omgivelsene, men er morsom, effektiv, sosial og motiverende.
Sprintløypa i Sotsji er tilpasset små, lette utøvere. Jeg ser dette som et signal om at FIS ønsker mindre mangfold i langrenn.
Hvorfor ville landslagsledelsen i utgangspunktet ha med Finn Hågen Krogh med i sprinten – og vrake dobbeltverdensmester Ola Vigen Hattestad? Svaret er løypa i Sotsji. Den favoriserer raske distanseløpere. For første gang kan vi få en «distanseløper» som står øverst på pallen under en OL sprint.
TV2.no skrev i går om alpintrenere som nektes å klatre opp i trærne i Sotsji. Hva driver de egentlig med der oppe? Jo, de jakter gull i vinter-OLs mest folksomme individuelle idrett.
Mange produsenter hevder at treningseffekten kan økes ved å innta spesielle kosttilskudd. Hva sier egentlig forskningen om effekten av de mest vanlige kosttilskudd for idrettsutøvere og mosjonister?
Minst 150 000 barn fra 1.-4. klasse kan ikke svømme. Over 3.000 10-åringer kan ikke holde seg flytende i vann. Det er skolens ansvar å lære barn å svømme, og de gjør stort sett en meget dårlig jobb.
Vi blir stadig lokket av kosttilskudd som lover vekttap, flatere mage, større muskler eller forbedret prestasjonsevne. Inneholdt styrkedrikken til Asterix, Obelix og de andre tapre, uovervinnelige gallerne kanskje koffein?
Ofte kan man i treningsmiljøer høre at man må huske å tøye for å prestere optimalt, og for å unngå muskelstølhet og skade. I virkeligheten har ikke forskningen særlig overbevisende dokumentasjon for slike effekter av tøying.
Følgde du med på TV-sendingane frå Tour de Ski? Då fekk du kanskje med deg grafikken som viste hjartefrekvensen til enkeltutøvarar og avstanden mellom utøvarane på jaktstartane? Tenkte du over korleis dei fekk til dette? Eller om ein kan forvente meir detaljert grafikk i neste OL?
En optimal prestasjonsutvikling i idrett må alltid bygge på erfaringer. Forskning kan bidra til å gjøre fornuftige valg, men kan ikke svare på alle spørsmål. Forskning har sine klare begrensninger. Når ikke klare svar kan gis, hvordan skal da forskning brukes?
Jeg slår et slag for at nok en høydedebatt skal inneholde mer fakta enn foregående diskusjoner. Viktigheten av følelser og tro når man skal gjøre etiske vurderinger bør ikke underslås, men det kan ikke skade med litt fakta.