FAKT - studien

Spiseforstyrrelser utgjør en av verdens ti mest vanlige alders- og kjønns justerte sykdomsbyrder som medfører redusert livskvalitet, og det rammer kvinner spesielt. Mindre enn halvparten av alle personer med spiseforstyrrelsene bulimia nervosa (BN) og overspisingslidelse (BED) blir diagnostisert og tilbudt behandling via primær helsetjenesten. Foruten lav oppdagelses rate, er lav mental helse kunnskap og lange ventelister i spesialisthelsetjenesten av de viktigste årsaker til dette. Kognitiv atferdsterapi (CBT) er den mest anbefalte vitenskapsbaserte behandlingsmetode for BN og BED, men likevel er det mer enn 60% som ikke responderer tilfredsstillende. Det er et opplagt behov for å utforske flere alternativer til behandling, som kan omgå utfordringene med begrenset behandlingstilbud og –behandlingseffekt. Fysisk aktivitet er effektiv i å forebygge og behandle fysiske og psykiske lidelser, og bidrar også til å øke livskvaliteten. Fysisk aktivitet inkluderes derimot sjeldent i behandling av spiseforstyrrelser, i frykt for å provosere den tvangsmessige og overdrevne treningen, hvilket ofte er å finne hos disse pasientene, som en kompensering for overspisingen, eller som affekt regulering.

-

Formell tittel

FAKT – behandling av spiseforstyrrelser med kosthold og treningsterapi, en randomisert kontrollert studie

Formål

Vi ønsket evaluere effekten av en ny behandlingsmetode for kvinner med BN eller BED, hvor veiledet trening- og kostholds terapi (PED-t) kombineres og tilbys som gruppeterapi. Denne nye metoden ble sammenlignet med CBT og en venteliste kontroll gruppe.

Prosjektbeskrivelse

Mellom 2014-2016 ble totalt 187 kvinner med BN eller BED, i alderen 18-40 år, og med BMI mellom 17.5-35, inkludert. Deltagerne ble tilfeldig fordelt i CBT (n=78 stk) eller PED-t (n=78 stk) for behandling, eller midlertidig satt i en venteliste kontroll gruppe (n=23 stk).
Effekten fra 16 ukers behandling med enten CBT eller PED-t, eller å være i kontroll gruppe, ble evaluert og sammenlignet før behandling (T1), etter behandling (T2), og ved oppfølginger 6 mnd (T3) og 12 mnd (T4).
Resultater som ble evaluert, var blodtrykk, kondisjon, maksimal styrke, nivå av fysisk aktivitet, kroppssammensetning, forekomst- og grad av tvangsmessig trening, tilfriskning fra diagnose, og reduksjon av symptomer på spiseforstyrrelser (ved EDE-q) og av samsykelighet.
Målemetoder var kardiorespiratorisk aktivitetstest, maksimal dynamisk styrke, DXA, objektive aktivitetsregistreringer, og spørreskjemaer.

Resultat

Totalt møtte 156 stk til kartleggingen før behandlingsstart, hvorav 103 ble diagnostisert med BN og 53 stk med BED. Generelt var kvinnene med BN eller BED ved normal fysisk form og helsetilstand, men vi avdekket også et betydelig antall med høyt blodtrykk, lav kardiorespiratorisk form og ugunstig kroppssammensetning.

Antallet av de randomiserte deltagere (n=164) som møtte til behandling var 149 stk, hvorav 112 fullførte behandling (totalt 32% frafall). De som fullførte behandling hadde en lavere grad av depresjon enn de som falt fra, og gjennom oppfølgingsperioden (T3-T4) falt det signifikant flere fra i CBT-gruppen sammenlignet med PED-t gruppen. Rundt 40-70% av alle deltagerne scoret over klinisk grense for tvangsmessig trening før behandling. CBT og PED-t var tilsvarende effektive i å redusere tvangsmessig trening, og med langvarig effekt (T3-T4). Antallet deltagere som klarte å etterfølge anbefalingen om fysisk aktivitet (~47%) var ikke endret etter behandling eller i oppfølgingsperiode, og heller ikke ulik mellom gruppene. Total EDE-q poengscore ble mer forbedret etter behandling i PED-t enn i CBTog mer enn i kontroll gruppen, mens deltagerne i CBT ikke skilte seg fra kontroll gruppen. Etter behandling var antallet som var i full- eller delvis tilfriskning fra diagnose høyere i PED-t (29% og 19.7%) og CBT (12.4% and 16.7%) i forhold til kontroll gruppen (0.1% and 5.6%). Begge terapiformer gav bedring i livskvalitet, men kun PED-t oppnådde en midlertidig bedring i humør. Langtids effekten på tilfriskning fra diagnose, reduksjon i symptomer på spiseforstyrrelse, og forbedring i livskvalitet var like god i CBT og PED-t.

Våre funn viste at en høy andel av de med BN eller BED har redusert fysisk form og –helse, hvilket tilsier at evaluering av fysisk helse må inn i ordinær klinisk kartlegging. Fysisk aktivitet og kostholds veiledning bør også innføres i behandling av BN og BED. Både direkte (CBT) og indirekte (PED-t) tilnærming til tvangsmessig trening kan være vellykkede behandlings metoder, med langvarig opprettholdt effekt. Ingen av behandlingsmetodene økte nivå av fysisk aktivitet eller andel som etterfulgte anbefalingen for fysisk aktivitet, hvilket betyr at behovet for å øke det generelle aktivitetsnivå foreløpig er uløst. Den terapeutiske effekten av PED-t eller CBT var tilsvarende gode, hvilket viser til at PED-t kan være en alternativ behandlingsmetode for BN og BED. En høy tilgjengelighet av profesjonelle treningsterapeuter og ernæringsfysiologer kan være med på å tiltrekke seg en nye segmenter av personer med spiseforstyrrelser, og også omgå utfordringen med begrenset tilgang til behandling for de med mentale lidelser.

BIDRAGSYTERE
Finansiering Norske Kvinners Sanitetsforening
  Norges Idrettshøgskole
  Uit- Norges Arktiske universitet
  Norsk Osteoporoseforening
  Norges Forskningsråd
Restitusjonsdrikk Tine Meierier
Aktivitetsmålere Helsedirektoratet
  Universitetet i Stavanger
  Ernæringsinstituttet, Universitetet i Oslo
  Høgskulen på Vestlandet