Spillets gang! En institusjonell etnografisk undersøkelse om kjønn, makt og styring i idrettsorganisasjonen i Norge

-

Tid:

Sted: Auditorium Innsikt

Formell tittel

Spillets gang! En institusjonell etnografisk undersøkelse om kjønn, makt og styring i idrettsorganisasjonen i Norge

Formål

Norsk idrett har i all hovedsak vært dominert, utviklet og ledet av menn fra og med Norges Idrettsforbund (NIF) ble stiftet i 1946. I den offentlige diskurs og i forskning om idrettsorganisasjonen beskrives norsk idrett ofte som en «mannsbastion», en organisasjon preget av en sementert mannskultur og manglende kjønnslikestilling. Det er en skjev kjønnssammensetning i toppledersjiktet i idrettsorganisasjonen. Topplederposisjonene domineres av menn. Formålet med prosjektet er å fremskaffe kunnskap om mulige årsaker til den vedvarende mannsdominans i toppledersjiktet i organisasjonen.

Prosjektbeskrivelse

Resultatene baserer seg på et omfattende feltarbeid over en periode på tre år, 38 intervjuer med nåværende og tidligere toppledere i idrettsorganisasjonen og en gjennomgang i institusjonelle tekster.

Resultat

Tidlig i arbeidet med avhandlingen ble jeg oppmerksom på hvor eksplisitt forskningslitteraturen om kjønn og makt i idrettsorganisasjoner beskrev institusjonalisert maskulinitet som et bærende prinsipp i idrettsorganisasjoner. Inspirert av Dorothy Smiths utforskningsmetodologi, institusjonell etnografi, der målet er å oppdage makt og styring, satte jeg meg derfor fore å utforske om og hvordan det jeg valgte å konseptualisere som en maskulin styringslogikk materialiserer seg og kommer til uttrykk i den idrettsorganisatoriske hverdagen.

Analysen synliggjør at den «optimale topplederen» er hun/han som har anledning til å vie store deler av døgnets timer til topplederansvaret hun/han har påtatt seg, som har anledning eller er villig til å imøtegå krav om høy arbeidsbelastning og hyppig reise- og møtevirksomhet. Analysen synliggjør også at topplederen er helt avhengig av å ha «en snill kone» hjemme. Gitt kravene en toppleder stilles ovenfor peker jeg i avhandlingen på at idrettsorganisasjonen både har gjort seg helt avhengig av og bidrar til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster.

Forestillingene om hvem en toppleder skal være, og forventningene og kravene til hva en toppleder skal gjøre kan ikke sees isolert fra idrettsorganisasjonens mål om å dekke idrett i alle former og fasonger. Analysene viser at denne organiseringen ikke bare fører med seg en hektisk hverdag for den enkelte toppleder, men også maktkamper, konflikter og dilemmaer, som bidrar til at en maskulin kjønnet styringslogikk reproduseres. Jeg peker i avhandlingen på at «hvordan toppledere har det og hvordan toppledere gjør det» i den idrettsorganisatoriske hverdagen langt på vei står i motsetning til idrettsorganisasjonens mål om å være likestilt, demokratisk og mangfoldig.

Organisasjonen har igangsatt en rekke tiltak for å sikre mer likestilling og mangfold. Avhandlingen synliggjør at dette ikke har skjedd i et vakuum og at kravene fra ulike interessenter har ført til at organisasjonen har pådratt seg en ansvarsutvidelse som har gjort at toppledernes hverdag har blitt enda mer kompleks og sammensatt. I avhandlingen peker jeg på at nevnte ansvarsutvidelse vil kunne ha kjønnsspesifikke implikasjoner.

Overordnet avdekker avhandlingen hvordan fortid og nåtid er vevd sammen, dilemmaene dette bringer med seg, og hvilke faktiske utfordringer idrettsorganisasjonen står overfor. Skal organisasjonen nå sitt mål om å bli en «idrettsorganisasjon i verdensklasse», mer likestilt, demokratisk og mangfoldig anbefaler jeg derfor følgende:

  • Lederskapsstandardene i organisasjonen bør settes på agendaen. Et spørsmål som helt konkret bør stilles er om «topplederen» man velger å rekruttere har evne (kvalifikasjoner, kunnskap og kompetanse) og vilje (innstillinger og holdninger) til å realisere verdiene som skal målbære idrettsorganisasjonens arbeid. Dersom ikke toppledernes evner og vilje er på linje med idrettsorganisasjonens verdier, er dette til hinder for den utviklingen idrettsorganisasjonen selv ønsker seg.
  • Det er behov for en radikal omstrukturering av idrettsorganisasjonen. «Idrett for alle» er et gyllent mål. Samtidig bringer denne organiseringen med seg en rekke dilemmaer som kan ha kjønnsspesifikke implikasjoner. Her bør idrettsorganisasjonen stille seg følgende spørsmål: Hvordan organiserer vi oss, hvilke konsekvenser har måten vi organiserer oss på for den enkelte toppleders hverdag, og er måten vi organiserer oss på forenlig med en aktiv deltakelse i den private sfæren.
  • Gitt det jeg har avdekket, har jeg også konkludert med at organisasjonen og dens ledere bør forplikte seg til et aksjonsorientert kjønnsforskningsprosjekt. Dette for å sikre at organisasjonens toppledersjikt får tilstrekkelig kunnskap om hvordan kjønn som en kompleks sosial prosess er vevd inn i diskurser, aktiviteter og praksiser i organisasjonen. Et aksjonsorientert kjønnsforskningsprogram vil involvere «deltagere» som kjenner idrettsorganisasjon og forskere med kunnskap om kjønn. Målet med programmet bør være å løse praktiske problemer ved å utvikle nye mønstre og muligheter for relasjoner og organisering.

Prosjektet er eksterfinansiert med støtte fra KUD og Abelia.