Skademekanismer i World Cup alpint

-

Tid:

Sted:

Formell tittel

Skademekanismer i World Cup alpint

Formål

Hovedmålet med dette doktorgradsprosjektet var å beskrive skademekanismer i World Cup (WC) alpint basert på systematiske videoanalyser av skader rapportert gjennom det Internasjonale skiforbundet (FIS) sitt skaderegistreringssystem (ISS).

Prosjektbeskrivelse

I løpet av 3 WC-sesonger (2006-09), ble det innhentet skadesituasjoner på video som deretter ble systematisk analysert med spesielt fokus på kjøresituasjon, utøverens posisjoner/bevegelser og løyperelaterte faktorer (Artikkel 1). Videre ble fremre korsbånd (ACL)-skader analysert mer detaljert. WC-trenere analyserte individuelt kjøresituasjonen i forkant av hver enkelt skade for å beskrive med egne ord faktorer de mente hadde betydning for skaden relatert til 6 pre-definerte kategorier; utøverteknikk, taktiske valg, utstyr, fart og løypesetting, sikt-, snø- og løypeforhold og eventuelt andre faktorer (Artikkel 2).

I tillegg ble ACL-skadene analysert av internasjonale eksperter innen biomekanikk og idrettsmedisin relatert til alpint for å beskrive selve skademekanismen ved skadetidspunkt (Artikkel 3). To ACL-skader ble analysert ved hjelp av en mer avansert modellbasert-bildematching (MBIM) teknikk hvor utøverens posisjoner og bevegelser ble rekonstruert tredimensjonalt. Denne metoden gir et bedre estimat på bevegelser i kne og hofte sammenlignet med visuelle analyser (Artikkel 4).

Resultat

De fleste skadene skjedde i en svingfase (n=55 av 69), eller i forbindelse med landing etter hopp (n=13). Nesten halvparten av skadene (46%) skjedde i siste fjerdedel av løype. Majoriteten av skadene lokalisert til hodet og overkropp (96%) skjedde som følge av et fall, mens kneskadene skjedde hovedsakelig (83%) under kjøring, før eller uten fall (Artikkel 1).

Faktorer relatert til utøverteknikk, taktiske valg og spesifikke snø- og løypeforhold ble antatt å være avgjørende faktorer som ledet opp til ACL-skadene. Tekniske utøverfeil og upassende taktiske valg var de dominerende faktorene (Artikkel 2).

Tre hovedmekanismer for ACL-skader ble identifisert, og disse fikk navnene «the Slip-Catch» (n=10), «the Landing Back-Weighted» (n=4) og «the Dynamic Snowplow» (n=3) (Artikkel 3). Felleskarakteristikk for “Slip-Catch”-situasjonene var at utøveren var i ubalanse bakover og innover i en svingfase og mistet trykket på ytterskien. I det utøveren prøvde å gjenvinne grep på skien ved å ekstendere kneet, tok skien brått og ukontrollert tak. Dette presset kneet i innadrotasjon og valgus.

De to detaljerte MBIM-analysene viste at knefleksjonen økt brått med mer enn 30° i løpet av 60 ms i begge skadesituasjonene (Artikkel 4). I den samme perioden observerte vi også en rask økning i innadrotasjon av tibia med en peak på ca. 10°, mens valgusvinkelen økte mer gradvis.

Se alle publikasjoner på Senter for idrettsskadeforskning.

Artikkel på forskning.no

Artikkel på NIH.no