Effekt av styrketrening under hormonbehandling for prostatakreft

Hormonbehandlingen av prostatakreft har vist seg å være effektiv, men mange pasienter opplever bivirkninger som blant annet tap av muskelmasse og beinmasse, samt økt fettmasse. Kan styrketrening motvirke bivirkninger?

Tid:

Sted: Norges Idrettshøgskole

Formell tittel

Physical Exercise and Prostate Cancer (PEPC)

Formål

Hovedformålet med PEPC var å undersøke effekten av 16 uker styrketrening for prostatakreftpasienter som ble behandlet med hormonbehandling på endring i fettfri masse. Sekundære endepunkt i prosjektet var blant annet endring i fettmasse og beinmineraltetthet, muskelstyrke og prestasjon i funksjonelle tester, endring i muskelfiberareal, antall muskelcellekjerner og satellittceller.

Prosjektbeskrivelse

Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn, og mange av pasientene med androgensensitive svulster behandles med stråleterapi i kombinasjon med hormonbehandling (reduserte testosteronnivåer). Behandlingen har vist seg å være effektiv, men mange pasienter opplever imidlertid bivirkninger som blant annet tap av muskelmasse og beinmasse, samt økt fettmasse. Noen studier har vist at styrketrening kan motvirke flere kjente bivirkninger av hormonbehandling for prostatakreft, men det er fortsatt få randomiserte kontrollerte studier i litteraturen. I tillegg viser studiene som foreligger sprikende resultater. Videre er det ingen studier som har sett på effekt av styrketrening på muskelcellulære endepunkt hos prostatakreftpasienter

PEPC var en randomisert kontrollert studie, hvor prostatakreftpasienter som var under hormonbehandling ble rekruttert fra to sykehus ved Oslo Universitetssykehus. Pasienter som var yngre enn 75 år og fri for tilstander som kunne gjøre det vanskelig å gjennomføre styrketreningsprogrammet ble invitert til studien. Etter å ha signert samtykkeerklæringen og etter å ha gjennomført baselinemålinger (dual x-ray absorptiometry (DXA), styrke- og funksjonelle tester, utfylling av spørreskjemaer og eventuelt muskelbiopsier) ble pasientene randomisert til en styrketreningsgruppe i 16 uker eller til en kontrollgruppe. Styrketreningsprogrammet bestod av fem styrketreningsøvelser for beina og fire for overkroppen. Programmet var bølgeperiodisert med tre økter i uken. For å sikre progresjon i treningsperioden trente pasientene med 10RM på mandager, 80-90 % av 10RM på onsdager og 6RM på fredager. Treningsvolumet økte fra én serie i hver øvelse i starten av programmet til tre serier mot slutten

Resultat

Femtiåtte menn med prostatakreft som var under hormonbehandling gjennom hele intervensjonsperioden ble randomisert til styrketreningsgruppen (n=28) eller til kontrollgruppen (n=30).

Vi fant en signifikant økning g i fettfri masse (FFM) i beina og i armene, men  det var ingen signifikant endring i FFM for hele kroppen. En økning FFM i trunkus, som vi normalt ser hos friske eldre ved styrketrening, uteble hos prostatakreftpasientene i denne studien. Det er kjent av skulder- og brystmuskulatur er mer sensitiv for testosteron og det kan tenkes at det kan spille inn når prostatakreftpasienter trener styrke mens de er på hormonbehandling. Det er også verdt å merke seg at endringen i FFM blant pasientene i PEPC var omtrent en tredjedel av økningen som ble observert i en lignende styrketreningsintervensjon hos friske eldre som ble gjennomført ved Norges idrettshøgskole. Da vi så nærmere på de individuelle erindringene i FFM innad i styrketreningsgruppen så vi at det var relativt stor spredning i resultatene: Enkelte pasienter responderte veldig bra på treningen og økte mer enn tre kg i FFM, mange hadde normal effekt og økte i underkant av to kg, men det var også enkelte pasienter (10 %) som mistet mer enn én kg FFM til tross for hard styrketrening i 16 uker.

Dette er viktig informasjon for pasienter og personer som jobber med rehabilitering under/etter behandling for prostatakreft. Man må ta høyde for at tilpasningene til styrketrening kan ta lengre tid når pasientene blir behandlet med hormonbehandling og sikre individualisert trening.

Vi så ingen effekt på fettmasse eller på beinmineraltetthet, men pasientene i styrketreningsgruppen hadde større fremgang enn pasientene i kontrollgruppen på alle styrketester og funksjonelle tester.

Resultater fra muskelbiopsianalysene viste at det var de raske muskelfibertypene (type 2-fibrene) som responderte med økt tverrsnittsareal som følge av styrketreningen hvilket er normalt. Det er ingen sammenlignbare studier på prostatakreftpasienter, men sammenlignet med resultater fra friske eldre fant vi noe mindre økning i tverrsnittsarealet. Dette stemmer godt overens med endringen i FFM. Vi fant økt antall cellekjerner i de utholdende muskelfibrene (type 1-fibrene), hvor vi ikke fant økt tverrsnittsareal. Dette var ikke det vi forventet i forkant, da det er mer vanlig at muskelfiberne som øker tverrsnittsareal mest også øker cellekjerneantallet slik at arealet som ivaretas av hver cellekjerne forblir relativt konstant. I og med at en tidligere studie har vist at det er flere cellekjerner i type 1-fibrene som utrykker androgen reseptor, spekulerer vi i at hormonbehandlingen kan påvirke type 1-fibrene i større grad enn type 2-fibrene. Selv om vi utfra resultatene i PEPC ikke kan si noe om effekt av hormonbehandlingen i seg selv, styrkes spekulasjonene våre ved at vi fant en tendens til at tverrsnittsarealet ble redusert i type 1-fibrene innad i kontrollgruppen. Økningen i satellittcelleantallet som normalt finner sted i løpet av en styrketreningsintervensjon uteble i denne studien.

 

Les hele rapporten

Last ned fra Brage