Barns kartlesing – et samspill mellom kartleser, kart og terreng
Formål
Hensikten med arbeidet har vært å finne ut mer om følgende problemstillinger:
Hva kjennetegner barns utvikling av erfaringer med kartlesing i orientering? Hva kjennetegner samspillet mellom kartleser, kart og terreng?
Prosjektbeskrivelse
Avhandlingen tar for seg kartlesing og orientering blant barn. Kartlesingsprosessen betraktes som en helhet bestående av kartleseren, kartet og terrenget; et kartlesingsøkosystem. Utgangspunktet er at kartleserens kognitive prosesser ikke begrenser seg til indre relasjoner mellom tanker og begreper, men at de også er uløselig knyttet til terrenget. For kartleseren er det derfor viktig å etablere og opprettholde kontakt med sine omgivelser (kart og terreng).
Det teoretiske perspektivet i avhandlingen baserer seg på Merleau-Pontys fenomenologi og Gibsons teorier om økologisk persepsjon. Perspektivene forsøkes integrert til det som kalles en ”fenomeno-økologisk” tilnærmingsmåte til kartlesing.
Datainnsamlingen ble gjennomført som to feltstudier med en kvalitativ tilnærming. 28 barn i alderen 6 til 12 år gjennomførte testløyper parvis med hodemontert videokamera og trådløs myggmikrofon. Denne metoden gav informasjon om barnas visuelle søk i omgivelsene og deres samtaler (tankevirksomhet) underveis.
Resultat
Resultatene indikerer to ytterpunkter i forhold til å beskrive samspillet i kartlesings-økosystemet.:(1) et nært samspill hvor kartleseren har en klar forventning i forhold til sin forflytning, (2) et dårlig samspill hvor kartleseren har mangelfull forventning i forhold til sin forflytning og derfor i etterkant, gjennom å rette oppmerksomheten mot terrenget, må finne ut hvor vedkommende er i forhold til kartet.
Sigurjónsson stiller spørsmålstegn ved om en gjennom tradisjonell praksis med merkede løyper (småtrolløyper) som siden erstattes av nybegynnerløyper med stor oppmerksomhet på ledelinjeorientering, i større grad utvikler ”terrengløpere” heller enn orienterere. En bør i større grad prioritere aktiviteter som vektlegger utvikling av kartlesingsøkosystemet med fokus på en aktiv kartleser som søker informasjon i både kart og terreng.
Et viktig resultat i studien er at symbolske orienteringskart oppleves som vanskelige av barna og derfor bør erstattes av perspektivkart i begynneropplæring for barn i denne alderen.
Sigurjónsson anbefaler en alternativ innlæringsvei hvor det symbolske orienteringskartet ikke har en så sentral plass som det tradisjonelt har hatt. Oppmerksomheten bør i større grad rettes mot fotografier, kartskisser og perspektivkart. Gjennom det vil kartene under de ulike trinnene i utviklingen kunne erfares som en samspillsfremmende og ikke samspillshemmende faktor i kartlesings-økosystemet.
