Denne forskningen søker å analysere roller og politiske mål for idrettsinstitusjoner i Ghana og i hvilken grad de samlet bidrar til nasjonale utviklingsmål. Forskningen undersøker videre hvordan idrettspolitikken til statlige (idrettsdepartement, regionale og distriktsidrettskontorer osv.) og ikke-statlige (NSFs og SDP-organisasjoner) aktører i Ghana navigerer mot å oppnå noen aspekter av FNs «Bærekraftig utviklingsmål» (SDGs). I lys av dette tar denne studien for seg tre av de 17 SDGs; Sunn livsstil (SDG 3), likestilling, styrking av kvinner og jenter (SDG 5) og funksjonshemming (SDG 10).
-
Bærekraftig utviklingsmål gjennom idrett? En analyse av politikkimplementering i Ghana
Studien fokuserer på å analysere politiske ambisjoner og implementeringer av statlige og ikke-statlige idrettsorganisasjoner i Ghana, og i hvilken grad dette påvirker idrettens kollektive kapasitet til å bidra til nasjonal utvikling. Følgende spørsmål underbygger dermed fokuset i forskningen:
RQ1. Hva var prosessen der bærekraftsmålene ble omsette til nasjonale politiske retningslinjer?
RQ2. Forskningen analyserer hvordan idrettspartnere (statlige og ikke-statlige) har vært involvert og ressurs i gjennomføringen av regjeringens forpliktelse til samfunnets helse- og velværepolitikk.
RQ3. Å analysere hvilke faktorer som forklarer den lave deltakelsen av jenter og kvinner i ghanesisk samfunnsidrett på distriktsnivå.
RQ4. Å analysere implementeringen av inkluderingsidrettspolitikk og i hvilken grad den (eks)inkluderer funksjonshemmede idrettsforeninger i Ghana.
Studien bruker en casestudiedesign for å samle inn og analysere kvalitative data fra flere interessentorganisasjoner innenfor Ghanas sportspolitiske delsystem. Undersøkelsesmetodene er semistrukturerte intervjuer, fokusgrupper og dokumentanalyse.
Relevansen av flere teoretiske tilnærminger vil bli diskutert. Et viktig utgangspunkt er teoriene på makronivå om staten inkludert statsmakt, nypluralisme og nyorganisatorisk institusjonalisme for å gi et betydelig overordnet perspektiv på den politiske implementeringen av SDGs (generelt og) gjennom sport i Ghana spesielt.
Meso-nivå teorier om implementering av offentlig politikk er det viktigste analytiske rammeverket for forskningen. Politiske implementeringsstrategier for statlige og ikke-statlige idrettsorganisasjoner ble analysert ved hjelp av meso-nivå teorier som Matlands tvetydighet-konfliktmodell (for å analysere sunn livsstil - SDG 3), sosio-økologisk perspektiv (for å analysere jenter og kvinners deltakelse i idrett - SDG 5) analysere SDG og Policy Network som inkluderende styresett (for å analysere funksjonshemming - SDG 10). Disse teoriene underbygger teoretisk triangulering om politikkimplementering av bærekraftsmålene gjennom idrett i ghanesiske samfunn.
Resultatene presenteres i fem artikler som behandler ulike aspekter av hovedproblemstillingen.
Artikkel 1 gir en historisk oversikt over institusjonaliseringen av idrett i Ghana og undersøker politiske, økonomiske og sosio-kulturelle implikasjoner idretten har hatt for nasjonsbygging og utvikling. Fotballens dominans i idrettsfeltet fotball og problemstillinger knyttet til migrasjon, kjønnslikestilling og rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne diskuteres også med tanke på deres innvirkning på idrettspolitikken. Artikkelen viser hvordan regjeringens involvering i sport fokuserer på idrett for idrettens egen skyld i stedet for idrett for utvikling og fred (SDP). Idrett som et verktøy for bærekraftig utvikling ble først inkorporert i nasjonale politiske agendaer etter anbefalingene fra FNs tusenårsmål og lanseringen av bærekraftmålene i begynnelsen av årtusenet.
Artikkel 2 er en sammenlignende analyse av statlig bruk av idrett som et verktøy for utvikling i Ghana og Zambia. Artikkelen diskuterer også den globale politiske drivkraften til initiativ som ofte samles under benevnelsen «Sport for development and peace» (SDP). Artikkelen viser hvordan bærekraftmålene er blitt inkorporert i politiske agendaer i Ghana og Zambia. Intervjuer med statlige tjenestemenn og tjenestemenn fra SDP-organisasjoner og tekstanalyse av nasjonale politiske dokumenter viser betydelige likheter i utfordringene som SDP-aktører (statlige og ikke-statlige) står overfor. Selv om begge landene bruker betydelige ressurser på fotballaktiviteter på bekostning av SDP-aktiviteter i lokalsamfunn, har Zambia (til forskjell fra Ghana) gjort fremskritt i å engasjere SDP-organisasjoner.
Artikkel 3 analyserer hvordan idrett spartnere (regjeringsorganer og ikke-statlige) har vært involvert i og finansiert gjennomføringen av den ghanesiske regjeringens politikk for å forbedre helse og trivsel i samfunnet. Artikkelen bygget på en tekstanalyse av regjeringsdokumenter og intervjuer med høytstående regjeringsrepresentanter og sentrale aktører fra ikke-statlige idrettsorganisasjoner. Inspirert av Matlands ambiguitet-konfliktsmatrise konkluderer artikkelen med at implementeringen kan karakteriseres som en symbolsk-politisk implementering. Symbolsk implementering viser til at idrettspolitikk som er ment for helseutfall i lokale samfunn, framstår som uklare, abstrakte og dårlig definerte. Politisk implementering viser til at noen aktører favoriseres som beslutningstakere eller har tilstrekkelige ressurser til å påvirke politikk. Artikkelen konkluderer med atdenne mangelfulle implementeringen fører til en skjevfordeling av ressurser, manglende involvering av lokale implementeringsaktører i politikkprosessen, en overveldende makt for organisasjoner som jobber med fotball for utvikling og neglisjering av organisasjoner som jobber med idrett for utvikling.
Artikkel 4 analyserer kulturelle og strukturelle faktorer som bidrar til den lav deltakelse av jenter og kvinner i ghanesiske idrett på distriktsnivå. Dokumentanalysen viser at det er en uttrykt eksplisitt politisk ambisjon om å øke kvinners deltakelse i idretten. Intervjuer med regionale idrettsdirektører og representanter fra distriktenes idrettssenheter bidro til å vise fram kulturelle og strukturelle utfordringer knyttet til gjennomføringen. Kulturelle barrierer inkluderer forventinger om at jenter og kvinner skal ha ansvaret for husarbeid, kjønnsstereotypier knyttet til idrett, religion som forhindrer kvinners deltakelse og tradisjonen med tidlige ekteskap og barnefødsler. Strukturelle barrierer inkluderer institusjonelle barrierer (som kjønnspolitikk og rekruttering) og organisatoriske praksiser (som underrepresentasjon av kvinner innen organisasjoner og partnerskap). Artikkelen diskuterer også hvordan kulturelle faktorer påvirker eller samhandler med organisatoriske praksiser og politikkimplementering.
Artikkel 5 analyserer implementeringen av politikk for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i idrett og i hvilken grad idrettsforeninger for personer med nedsatt funksjonsevne blir trukket inn i samarbeid med distriktenes idrettssenheter i Ghanas. Denne studien henter innsikt fra policynettverket for å analysere medlemskap, integrasjon, ressursfordeling og maktbalanse. Analyser av dokumenter viser at det finnes klare ambisjoner om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. Intervjuer med tjenestemenn fra distriktenes idrettssenheter avslørte utfordringer i implementeringsprosessen. Siden distriktenes idrettssenheter mangler autonomi og juridisk støtte, bestemmer «district assemblies» hvordan de skal bruke midler til idrett for personer med nedsatt funksjonsevne. Andre utfordringer inkluderer mangelen på representanter for idrettsaktiviteter for personer med nedsatt funksjonsevne i sammensetningen av distriktenes idrettssenheter, mangelen på integrering av programmer for personer med nedsatt funksjonsevne og konflikter mellom ulike foreninger for personer med nedsatt funksjonsevne, distriktenes idrettssenheter og «district assemblies». I tillegg diskuterer artikkelen, med utgangspunkt i et teoretisk grep hentet fra teoritradisjonen «institusjonell ableisme» at bevisst ekskludering, påstanden om at funksjonshemmede idrettsgrupper er få og altfor krevende, og den politiske bruken av funksjonshemmede idrettsforeningers bidrar til forsømmelsen av idrettsforeninger for personer med nedsatt funksjonsevne i prosessen med implementering av politikk på distriktsnivå.
Konklusjon: Målet med denne studien er å analysere målene og implementeringen av bærekraftsmål gjennom idrettsorganisasjoner i Ghana. Studien viser at politiske målene for bruk av idrett for bærekraftig utvikling er tydelige fra statlig hold. Implementeringen er derimot hindres imidlertid av manglende involvering av lokale implementerende aktører, SDP-organisasjoners begrensede legitimitet og skjev ressursfordeling mot fotball. Disse utfordringene kompromitterer Ghanas forpliktelse til å bruke sport som et verktøy for bærekraftig utvikling. For dette formål er det viktig å gjennomføre en grundig vurdering av lokale behov og rådføre seg med statlige og ikke-statlige aktører, inkludert de på distrikts- og regionalt nivå.