Show summary
The focus of this thesis is teaching and learning in Norwegian lower secondary school Physical Education (PE), which is informed by a pedagogical model known as the Practising Model. The overall aim of this study is to broaden our understanding of the phenomenon of practising in PE. To accomplish this task, the following overarching research question has guided the study: How do lower secondary school teachers and students experience the exploration of a PE practice informed by the Practising Model, and how can these experiences contribute to the further development of the model? Conducted as an Interactive Action Research study, this project involved close collaboration with PE teachers. As a joint venture, we have reflected upon previous practices and new possibilities, designed new teaching units, actioned them, observed the outcome, evaluated experiences, and refined our pedagogical approach before once again testing it in practice. Qualitative data were collected through the observation of 21 PE sessions, nine workshops with teachers, nine teacher interviews, 22 student interviews, and 21 student diaries. The theoretical perspectives applied comprise phenomenological philosophy, existential pedagogy, and the Joint Actions in Didactics framework. In Article 1, the most prominent finding connects to one of the teachers’ changed role enactment. The need for such a change was sparked by a reconceptualisation of established roles and teaching strategies. This led to epistemological breaches and task overload. We also identified the emergence of too many different didactic sub-milieus, each with a unique learning trajectory. This made it difficult for the teachers to provide adequate support to all students. On these grounds, we suggest that it is crucial to demarcate the overarching theme and clarify responsibility before putting such a pedagogical reform into play. The critical turning point for the teacher emerged as a conceptual shift, where he left the role of an organiser and instead pursued the role of a close, curious, and questioning teacher who drew on various teaching styles. In Article 2, we first discuss the relational aspect of practising and how three levels of intersubjectivity - primary, secondary, and narrative - affect students’ experiences. Secondly, we investigate the bodily aspect by discussing how a dialectic orientation between deliberation, conscious reflections, and embodied actions led to a creative and awakened goal-directedness that nurtured future-oriented and meaningful repetitions. This supported the development of new movement capabilities and helped students discover new ways of experiencing meaning in movement landscapes. Lastly, we address the emotional aspects, where we found that affective modes such as excitement, joy, and uncertainty worked as affordances that provided direction and meaning. Uncertainty turned out to be the essential mode to handle, where agency, just right challenges, in-depth reflections, creativity, problem-solving strategies, felt progress, and active repetitions over time emerged as crucial components for keeping uncertainty within the productive span. We conclude that educative and meaningful experiences can grow from the practising of movement capabilities. In Article 3, we show how pointing as appeal enabled teachers to relinquish control while still providing trust and responsible availability. Pointing as appeal is about appealing to, evoking, or (re)directing students’ attention, actions, or attitudes. This nurtured and supported students’ discontinuous experiences, allowing them to dwell on challenges, endure uncertainty, tensions, negativity, and discomfort and continue their search for answers. The second main finding concerns the students’ development of new movement capabilities and a patient attitude. Practising constantly threw students back onto themselves, forcing them to rethink the situation, take a stance, and continue from a different starting point. We argue that such experiences contribute to the development of a patient attitude. Furthermore, we conclude that practising appears to be able to expand the classic pedagogy of continuity by providing the conditions for discontinuity as a subjective and existential element of education. This can help students discover and develop new sides of themselves that hold significance within and beyond PE. In the narrative of this thesis, I demonstrate how our pedagogical collaboration challenges, disrupts, and changes existing practice architectures, that is, existing ways to think and talk about pedagogy, enact pedagogical ideas, and, not least, relate to each other in practical pedagogical scenarios. This shows that pedagogy informed by the Practising Model and transformed through Interactive Action Research holds the potential to provide a fresh design to the school subject of PE – a design that can break the mold of traditional practices by providing new and distinct sayings, doings, and relatings. Moreover, a revised version of the Practising Model is proposed, incorporating a fifth critical element of identifying and preserving challenges and tensions, two new experiential dimensions: patience and intersubjectivity, and suggestions concerning teachers’ operational forms. Here, I describe a tripartite division of the teachers’ possible role enactments, where pointing as appeal is considered the most appropriate for pedagogy informed by the Practising Model. Denne avhandlingens fokus er undervisning og læring i kroppsøving på en norsk ungdomsskole, informert av en pedagogisk modell kjent som Øvingsmodellen. Studiens overordnede mål har vært å utvide vår forståelse av fenomenet øving i kroppsøving og jeg har derfor stilt følgende forskningsspørsmål: Hvordan erfarer lærere og elever i ungdomsskolen å utforske en kroppsøvingspraksis informert av Øvingsmodellen, og hvordan kan disse erfaringene bidra til en videreutvikling av modellen? Studien er gjennomført som en interaktiv aksjonsforskningsstudie og har involvert et tett samarbeid med kroppsøvingslærere. Sammen har vi reflektert over tidligere praksiser og fremtidige muligheter, designet undervisningsperioder, gjennomført dem, observert utfallet, evaluert undervisnings- og læringserfaringer og finjustert vår pedagogiske tilnærming før vi igjen har testet den i praksis. Kvalitative data er samlet inn gjennom observasjon av 21 kroppsøvingsøkter, ni arbeidsmøter med lærere, ni lærerintervjuer, 22 elevintervjuer og 21 elevdagbøker. De teoretiske perspektivene som er anvendt i avhandlingen omfatter fenomenologisk filosofi, eksistensiell pedagogikk, og et didaktisk rammeverk kjent som The Joint Actions in Didactics framework. I Artikkel 1 er det mest fremtredende funnet knyttet til en av lærernes endrede rolleutøvelse. Behovet for en slik endring ble utløst av en rekonseptualisering av etablerte roller og undervisningsstrategier, noe som ledet til det vi identifiserte som epistemologiske brudd og oppgaveoverbelastning. Vi diskuterer deretter fremveksten av for mange forskjellige didaktiske submiljøer, hver og en med unike læringsløp. Et slikt pedagogisk landskap gjorde det vanskelig for læreren å gi tilstrekkelig støtte til alle elevene. På dette grunnlaget konkluderer vi med at det er avgjørende å avgrense det overordnede temaet og klargjøre ansvar før en slik pedagogisk reform settes i spill. Det kritiske vendepunktet for læreren fremsto som en konseptuell endring der han forlot rollen som organisator og i stedet inntok rollen som en nær, nysgjerrig og spørrende lærer som trakk på en rekke forskjellige undervisningsstiler. I Artikkel 2 diskuterer vi først det relasjonelle aspektet ved øving og hvordan tre nivåer av intersubjektivitet - primær, sekundær og narrativ - påvirket elevenes erfaringer. Deretter undersøker vi det kroppslige aspektet ved å diskutere hvordan en dialektisk orientering mellom grundige overveielser, bevisste refleksjoner og kroppsliggjorte handlinger førte til en kreativ og våken målrettethet. Dette støttet utviklingen av nye bevegelsesmuligheter og hjalp elevene med å oppdage nye måter å erfare mening i bevegelseslandskap. Til slutt tar vi opp de emosjonelle aspektene, der vi fant at affektive moduser som entusiasme, glede og usikkerhet fungerte som affordances (muligheter for handling) som ga retning og mening. Usikkerhet viste seg å være den viktigste følelsen å håndtere, hvor eierskap, adekvate utfordringer, dype refleksjoner, kreativitet, problemløsningsstrategier, følt fremgang og aktive repetisjoner over tid fremsto som avgjørende komponenter for å holde usikkerheten innenfor det produktive området. Vi konkluderer med at øving på ulike bevegelsesmuligheter ser ut til å skape grobunn for utdanningsmessig meningsfulle erfaringer. I Artikkel 3 viser vi hvordan peking som en appell gjør det mulig for lærere å gi fra seg kontrollen samtidig som de tilbyr en ansvarlig tilgjengelighet. Peking som en appell vil si å appellere til og (re)fokusere elevenes oppmerksomhet, handlinger eller holdninger. Dette står i kontrast til å demonstrere en “riktig” løsningen. En slik appellerende undervisningsstil næret og støttet elevenes diskontinuerlige erfaringer og tillot dem å dvele ved utfordringer, stå i usikkerhet, spenning og negativitet og fortsette å lete etter løsninger. Det andre hovedfunnet i denne artikkelen omhandler elevenes utvikling av nye bevegelsesmuligheter og en tålmodig holdning. Øvingsprosesser kastet elevene tilbake på seg selv, tvang dem til å tenke på nytt om en situasjon, ta et standpunkt og fortsette fra et annet utgangspunkt. Vi argumenterer for at dette bidrar til nye kroppslige holdninger hos elevene. Videre konkluderer vi med at øving ser ut til å kunne utvide den klassiske pedagogikken, tuftet på kontinuitet, ved å gi betingelsene for diskontinuitet som et subjektivt og eksistensielt element av elevenes utdanning. Dette kan støtte elever i å oppdage og utvikle nye sider ved seg selv som har betydning både innenfor og utenfor kroppsøvingsfaget. I avhandlingens kappe demonstrerer jeg hvordan vårt pedagogiske samarbeid utfordrer og endrer eksisterende praksisarkitekturer, det vil si eksisterende måter å tenke og snakke om pedagogikk, gjennomføre pedagogiske ideer og ikke minst forholde seg til hverandre i praktiskpedagogiske scenarier. Dette viser at pedagogikk, informert av Øvingsmodellen og transformert gjennom interaktiv aksjonsforskning, har potensialet til å bryte med de tradisjonelle praksisene i faget gjennom å tilføre nye og distinkte verdier, uttrykk, handlinger og relasjoner. Videre foreslås en revidert versjon av Øvingsmodellen, som inkluderer et femte kritisk element; å identifisere og bevare utfordringer og spenninger, to nye erfaringsdimensjoner: tålmodighet og intersubjektivitet, og forslag til lærernes undervisningsformer. Her beskriver jeg en tredelt inndeling av lærernes rolleutøvelse, der peking som en appell anses som den mest fruktbare for pedagogikk informert av Øvingsmodellen.
