I regjeringens ferskeste Soria Moria-erklæring blir idretten skjøvet frem som en spydspiss i integreringsdebatten. Idrettens rolle som inkluderingskatalysator fremheves både under ”Innvandring og integrering” og ”Kulturpolitikk”.

 

Naturlig nok er idrettens aksept som inkluderingsarena også ett av hovedargumentene for tildelingen av tippemidler, en argumentasjon som selvfølgelig understøttes av idretten selv i idrettspolitisk dokument.

Inkludering eller ekskludering?
I realiteten er det en forsvinnende liten del av idrettsting, styremedlemmer og maktpersoner i idretten med minoritetsbakgrunn. Skal vi tro på Sportsanalyse sin kåring av idrett-Norges 65 mektigste, er norsk idrett utelukkende styrt av etniske nordmenn, med trykk på siste stavelse.

 

Kanskje kan en spasertur i kontorlandskapet til NIF eller OLT bekrefte dette? Ønskes det kvantitative eksempler, vises det til hovedstadens siste idrettskretsting. Med en minoritetsandel i medlemsmassen på respektable 25 %, hadde kun to av 120 deltakere minoritetsbakgrunn.

 

Finnes unntak
Min intensjon er ikke å svartmale idrett-Norges integreringsinnsats, for det finnes hederlige unntak.

 

Poenget er at andre underrepresenterte grupper i idretten, som kvinner og funksjonshemmede, får sine stemmer hørt gjennom forskning og egendeltakelse i høyere idrettsrelaterte organer. Implementeringen av ”paralympiske komité” i idrettsorganisasjonens navn og virke er sammen med ”Idrettens kvinneprosjekt” strålende eksempler på hvordan inkluderingsarbeid kan gjøres både aktuelt og landsdekkende.

Men hvordan inkluderer man de som ekskluderer seg selv fra dugnadsarbeid, ikke drikker den gylne norske sportsdrikken, ikke skjønner normene, etikken eller vanlig norsk idrettskikk?
Idrett, i likhet med religion, har den strategiske fordelen av å rette seg mot unge og åpne sinn. Og nettopp med tanke på idrettens enorme potensial til idolisering og forbildedyrkelse blant barn og unge, er det et åpenbart behov for oppegående idrettsledere med minoritetsbakgrunn.

 

Sammenheng mellom teori og praksis 
Ønske om en mer sentralfordelt kjønnsbalanse i idrettsstyrer er lovfestet av idretten selv. På samme måte må det være en relasjon mellom idrettens sjarmoffensiv i integreringsdebatten og de handlinger og lover idretten fører i praksis.

 

Som øverste ledd i paraplyorganisasjonen har NIF-sentralt tredd retningslinjer ned over ørene på underliggende organisasjonsledd, da med påskriften ”organisatoriske endringer skjer fra toppen og ned”. Er det snart er duket for en fargekontrast i det ariske idrettsstyret?