Forskningsse...>Våre funn>Oksygenoppta...
Maksimalt oksygenopptak i løping og staking i langrenn
Forskning på godt trente langrennsløpere viser at det maksimale oksygenopptaket er lavere ved staking enn ved løping. Dette skyldes antageligvis at overkroppen har dårligere aerob utholdenhet enn bena. Når man staker, bruker man først og fremst overkroppen, mens løp involverer de store muskelgruppene i bena.
Marie M. Moltubakk | 29.01.2010
Formålet med prosjektet var å sammenligne det maksimale oksygenopptaket i løping med det maksimale oksygenopptaket i staking.
Tidligere studier har konkludert med at overkroppen har en dårligere aerob utholdenhet enn beina. Hypotesen bak prosjektet var at denne forskjellen på ben og armer ville medføre et lavere maksimalt oksygenopptak i staking (primært overkroppsarbeid) sammenlignet med løping (primært beinarbeid).
Åtte godt trente langrennsløpere (22,8 år, 181,1 cm, 78,0 kg) gjennomførte en test av maksimalt oksygenopptak i løping og en ny test på stakeergometer.
Maksimalt oksygenopptak ved staking var 13,4 % lavere enn under løp. (58,9 milliliter oksygen per kg kroppsvekt per minutt i staking, mot 66,0 i løp.) Dette samsvarer med tidligere studier på Norges idrettshøgskole.
Figur 1: Maksimalt oksygenopptak ved løp og ved staking på stakeergometer. * Signifikant forskjell mellom løp og staking (p < 0,01).