Idrettens etiske begrunnelse

I sin avhandling «Recognition in Sport: Love, Rights and Solidarity” leverer Wivi Andersen et sterkt etisk argument for idrettens plass i samfunnet.

Ballspill
Idrettens potensial for personlig utvikling og samfunnsmessig betydning Foto: NIH
Wivi Andersen skal disputere på NIH.
Wivi Andersen disputerer på NIH Foto: Jarle Stokland

På bakgrunn av Honneths teorier om de tre sentrale formene for anerkjennelse: kjærlighet, rettigheter og solidaritet, har Andersen sett på idrettens potensial for personlig utvikling og samfunnsmessig betydning.

Wivi Andersen tar for seg Honneths anerkjennelsesbegreper og i hvilken grad de eksisterer eller mangler innenfor idretten. Historiene til marginaliserte utøvere som har måttet kjempe for respekt og anerkjennelse er eksempler som synliggjør normative utfordringer innen idretten. Samtidig understreker Andersen viktigheten av idrett. Idretten har et unikt potensial for å skape arenaer hvor utøvere oppnår former for anerkjennelsen som i følge Honneth er av avgjørende betydning for både enkeltpersoner og samfunnet som helhet.  Ved hjelp av tre konkrete eksempler på krenkelse viser Andersen hvordan idretten kan ha en etisk betydning.

Styrket selvrespekt og økt selvkunnskap

Andersen finner blant annet at boksing er godt egnet til å styrke utøveres egenkjærlighet og selvforståelse. Mange spør seg om boksesporten er etiske akseptabel, ettersom den kan fremstå som en ekstrem kroppslig krenkelse. Det er nettopp den ekstreme siden ved idretten som tvinger frem personlige utvikling, sier Andersen. Hun argumenterer ikke først og fremst for kampen, men for boksing i form av sparring som forutsetter gjensidig tillit og vilje til samspill for å fungere. Utøvelse krever mot, tro på egne evner og kunnskap om egen kropp og smertegrense. For å drive med boksing (og idrett generelt) må utøveren ta vare på egen helse og vite hvor grensen går, både fysisk og mentalt. Under rette betingelser kan dette gi dyp egenkjennskap og en form for egenkjærlighet. Andersen konkluderer med at boksing (sparring) kan ha etisk verdi.

Retten til å delta

Problematikken rundt kvinners anledning til å delta i skihopp er et godt eksempel på rettighetsspørsmål i idretten. Retten til å delta, eller snarere manglende rett til å delta virker direkte inn på berørte individer eller gruppers opplevelse av respekt og anerkjennelse. For kvinnelige skihoppere var det av stor betydning for identitet og selvfølelse at samfunnet anerkjente deres ferdigheter og aksepterte at de var i stand til å gjennomføre øvelsen. At en utøver ble nektet å delta simpelthen fordi hun er kvinne, opplevdes krenkende for kvinnelige utøvere spesielt – men også for kvinner generelt. Dette førte til en lang kamp fra kvinnelige skihoppere for retten til å delta; en kamp som lyktes til slutt.

Solidaritet og aksept

I noen tilfeller er det ikke nok med rettigheter alene. Dette ble veldig tydelig i historien om Michelle Dumaresq. Etter å ha gjennomgått kjønnsskifte fra mann til kvinne konkurrerte Dumaresq lovlig som kvinne i utfor terrengsykling. Blant konkurrentene var det flere som følte at Dumaresq hadde en urettferdig fysisk fordel. At Dumaresq fortsatte å konkurrere til tross for at hun ikke opplevde aksept i utøvermiljøet, kan tolkes som en kamp for solidaritet.

Dumaresqs historie reiser noen etiske dilemmaer som idretten i økende grad vil måtte ta stilling til. Hvordan sikre at utøvere ikke marginaliseres i en idrett de har rett til å delta i? En forutsetning for at utøvere skal kunne inkluderes, synes å være at konkurransen oppfattes som rettferdig og at den utøves på like vilkår. Andersen spør om kjønnsklasser i noen idretter bør erstattes av andre klassifiseringsformer for å være inkluderende og samtidig sikre konkurranse på like vilkår? For eksempel: bør utfor terrengsykling avvikle kjønnsklassifisering og heller klassifisere i vektklasser?

Demokratisk idrettsbevegelse

Anerkjennelse handler i stor grad om å se og bli sett. Det er viktig å gi folk mulighet til å delta.  Idretten har definitivt et potensial som arena for personlig utvikling og anerkjennelse ved at utøverne kan oppleve å ha rettigheter, omfattes av solidaritet og, på sitt beste, også en form for kjærlighet. Her ligger også grunnlaget for idrettens samfunnsmessige betydning. Idretten kan ha etisk verdi. En demokratisk idrettsbevegelse er viktig for å kunne fange opp og diskutere kamper for anerkjennelse og for å skape endring der det trengs, avslutter Andersen.