Norsk idrett har et rasismeproblem

Holdingskampanjer til tross, så opplever fortsatt idrettsutøvere med minoritetsbakgrunn rasisme og ekskludering i norsk idrett.

Doktorgradsstipendiat Prisca Bruno Massao. Foto: Jarle Stokland/NIH

Det har lenge vært snakket varmt om idretten som en godt egnet arene for integrering av innvandrere i Norge. Men det har også vært rapportert om både rasisme og diskriminering mot etniske minoriteter i norsk idrett. Doktorgradsstipendiat Prisca Bruno Massao ved Norges idrettshøgskole har gjennomført en studie som belyser hvordan norsk-afrikanske utøvere opplever rasisme og ekskludering i norsk idrett.

-  Resultatene fra denne studien viser at norsk idrett ikke er en rasismefri institusjon. Svarte utøvere forteller at de har opplevd både direkte og indirekte diskriminering i idretten på grunn av sin etniske bakgrunn. Dette omfatter både direkte rasistisk ladet verbale angrep, men også skjulte og institusjonaliserte former for rasisme, sier Massao.

 

Forskjell på gutter og jenter

Ved hjelp av en kvalitativ tilnærming har Massao gjennomført dybdeintervju med åtte svarte mannlige og ni svarte kvinnelige idrettsutøvere. Halvparten av utøverne var på elitenivå, mens resten drev idrett på ulike nivå. I tillegg har Massao intervjuet fem idrettsledere i ulike roller. Funnene viser at det er vanlig for mannlige utøvere å oppleve direkte rasistiske angrep fra både publikum og motspillere. Mens de kvinnelige utøverne opplever mer skjult og indirekte hverdagsrasisme.

-  Jentene forteller om at de ofte blir behandlet annerledes både av lagspillere og ledere fordi de har en annen etniske bakgrunn. De føler seg også utsatt for stereotypiske holdninger til "innvandrerjenter" og får ofte spørsmål om hvor de kommer fra, selv om de spiller med det norske flagget på brystet, sier Massao.

En av jentene som ble intervjuet forteller at hun bestemte seg på et tidspunkt for å slutte med all idrett. Til tross for gode tilbakemeldinger for sine spilleferdigheter på banen, følte hun seg ikke inkludert i det sosiale livet på laget.

-  På laget ble det snakket nedsettende om minoritetsjenter, selv om det ble presisert at "hun var jo ikke slik...". Og hvis hun ikke deltok på sosiale treff, så fikk hun alltid spørsmål om det var familien som nektet henne å delta. Dette er et eksempel på at skjult og indirekte hverdagsrasisme kan være med på å forkorte idrettskarrieren til talentfulle idrettsutøvere, sier Massao.

 

Rasisme i klubbene

I studien blir det også påvist at det også finnes institusjonalisert rasisme i norske idrettslag og klubber. Med institusjonalisert rasisme menes normalisert praksis som bidrar til å marginalisere minoriteter i norsk idrett. Eksempel på dette er at utøvere med minoritetsbakgrunn er underrepresentert på høyt nivå (A-lag) i norske klubber. Dessuten finnes det få trenere eller ledere med innvandrerbakgrunn, selv i idretter som har mange utøvere med nettopp innvandrerbakgrunn.

 

Ledere ser ikke problemet

Massao har også intervjuet fem idrettsledere om rasisme i norsk idrett. Selv om alle fem bekrefter at det finnes tilfeller av rasisme i idretten, så mener de likefult at problemet er lite eller ubetydelig siden det har vært jobbet mye med ulike holdningskampanjer de siste årene. De sier også at problemet var mye større før og at systematisk holdningsarbeid har gitt gode resultater.  

-   Lederens syn på rasisme står i sterk kontrast til den hverdagsrasismen som norsk-afrikanske utøvere opplever. Det virker som om lederne ikke vil ta det inn over seg, eller mangler kunnskap om at det fortsatt finnes både skjult og direkte rasisme i idretten, sier hun.

Utøverne forteller også at de er frustrert over at de ikke blir trodd av sine ledere om de rapporterer om rasisme. Hvis de ikke har vitner til hendelsen så kan de bare glemme å fortelle om dette. Da blir de oppfattet som "bråkmakere" og risikerer å bli indirekte utestengt, eller som en av idrettsutøverne beskrev det: "Du blir den som ikke blir invitert i bursdag... hvis du skjønner hva jeg mener?"     

 

Mer forskning gir viktig kunnskap

For at idretten skal kunne bli en arena for inkludering og integrering, må den ta mer på alvor den rasisme og eksklusjon som utøvere med minoritetsbakgrunn opplever. I Storbritannia, som har lang erfaring med innvandring, har det i mange år vært forsket på nettopp rasisme i idretten. Denne forskningen har påvist at det finnes rasisme og særlig institusjonell rasisme i Britisk idrett. Denne kunnskapen har ført til en erkjennelse av at det finnes et rasismeproblem i idretten. Deretter har det blitt satt i verk systematiske tiltak for å bekjempe all form for rasisme.

-   Jeg håper at også norsk idrett kan komme til den samme erkjennelsen. Men det er behov for mer forskning for å kunne dokumentere problemet på en mer systematisk måte over tid. Temaet må også inn i idretts- og trenerutdanning, slik at vi kan få ledere som har både kunnskap om problemet og verktøy til å bekjempe rasisme. Dette kan bidra til en mer inkluderende og rasismefri idrett. Erfaring har vist at sporadiske holdningskampanjer ikke er nok, avslutter Massao.

Her kan du lese mer om prosjektet.