Til Hans A. Dahls minne

Hans A. Dahl, tidligere professor i anatomi ved Norges idrettshøgskole, gikk bort 1. desember 2016.

Hans A. Dahl 09.08.1938-01.12.2016
Hans A. Dahl 09.08.1938-01.12.2016.

Hans A. Dahl ble ansatt som dosent i anatomi ved NIH allerede i 1974, samme år som jeg selv begynte som student på grunnfag i idrett, og fikk Hans som lærer. I 1985 utnevnte Kunnskaps-departementet han til professor på samme fagområde. Han var ansatt ved NIH til han gikk av med alderspensjon i 2009.

Stillingen til Hans var tilknyttet NIH, men han hadde arbeidsplass ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO). Dette la grunnen for et svært viktig samarbeid mellom UiO og NIH, og medførte blant annet at NIH studentene fikk tilgang til moderne og grundig anatomiundervisning på preparater på lik linje med medisin- og fysioterapistudenter.

Med stor entusiasme, og jeg vil si lidenskap, underviste han og hans gode venn og samarbeidspartner, professor Olav Wærhaug, studentene på en måte som la grunnlaget for stor interesse for kroppens oppbygning, deskriptiv og funksjonell anatomi, analyse av ulike øvelser og bevegelser, og bakgrunn for biomekaniske analyser av ulike idrettsaktiviteter.

I dag snakkes det mye om at professorene ikke legger nok vekt på undervisning og tar for lett på studentaktiv læring. Dette gjaldt absolutt ikke Hans og Ola. De var alltid godt forberedt og viste stor interesse og engasjement for studentene og deres spørsmål. Vi som var så heldig å ha Hans som lærer vil alltid huske hans fantastiske anatomiske tegninger som han, i god tid før hver time, også om timen startet 08.15, hadde laget klar på tavlen for oss. Hans var en talentfull tegner og det var fantastiske farger og enorm detaljrikdom og presisjon på alle kroppens strukturer. Dette var en lærer som virkelig glødet for faget, og som for en del av oss, vakte interessen for videre studier også på andre fagområder som medisin og fysioterapi.

Selv hadde jeg gleden av å ha Hans som inspirator og konstruktiv kritiker til langt etter avsluttet dr.grad. Siden mitt forskningsområde omhandlet bekkenbunnsmusklenes funksjon, et svært vanskelig anatomisk område, viste han stor interesse og var svært oppmuntrende i forhold til mine ulike forskningsspørsmål. Han var sammen med professorene Svein Oseid, Sigmund Strømme, Ola Wærhaug og Frank Ingjer, det som skulle danne stammen i "Tverrfaglig gruppe" på NIH. Gruppen ble organisert på tvers av flere fagområder innen medisin og naturvitenskap, men var åpne for alle, og ble etter hvert fylt opp med mer eller mindre håndplukkede mellom- og hovedfagsstudenter som fortsatte på sin dr. grad med kyndig veiledning fra dette teamet av professorer. Med to ukentlige lunchmøter satte de standard for fagfellebedømming og konstruktiv kritikk tidlig i vår karriere. Vi var faktisk mer nervøse for å legge frem forskningsresultatene våre på disse møtene enn det vi var når vi siden presenterte internasjonalt, og det var jo også hele hensikten. Hardt arbeid, forberedelse og trening må til for å prestere på høyt nivå!

Foruten stor evne til å formidle forskningsbasert kunnskap i undervisningen, var også Hans svært opptatt av skriftlig formidling på høyt faglig nivå gjennom lærebokutgivelser for høyere utdanning. Han brukte fire år på revisjon av en av de mest kjente internasjonale arbeidsfysiologibøkene; Åstrand og Rodals "Work Physiology", som nå ble Åstrand, Roland, Dahl og Strømmes "Work Physiology" og læreboken i anatomi; Dahl og Rindvik: "Menneskets funksjonelle anatomi".

I tillegg til disse store lærebokverkene brukt på høyeste nivå i vår utdanning, skrev han også en rekke bøker og kompendier for videregående skole og lavere grad som feks "om Kroppen", "Klar, ferdig gå" og "Mest om Muskel"; bøker som jeg alltid var så heldig å få i gave i min posthylle rykende ferske fra trykkeriet. Hans var i det hele en talentfull pedagog og en meget god formidler.

Hans var opptatt av basalfagenes plass ved NIH og hans forskningsinteresser gikk etterhvert mer i retning av molekylære mekanismer som musklenes tilpasning til nye krav og deres nedarvede mekanismer for å takle miljøfaktorer som oksidativt stress. Han veiledet en rekke hovedfag/master og dr.grads studenter på disse områdene. Han var opptatt av at NIH måtte fange opp ny kunnskap fra andre humanbiologiske forskningsområder, som han mente utviklet seg mye raskere enn idrettsbiologien, og anvende den i vår egen forskning og undervisning.

Hans var internasjonalt orientert og mente at vi alle måtte publisere på engelsk og i renommerte tidsskrift. Han var derfor svært kritisk til at vi som vitenskapelig høgskole skulle ha vårt eget tidsskrift og publisere der i stedet for i de allerede etablerte internasjonale tidsskriftene. Det ville gledet Hans å vite at NIH nå skårer svært høyt på internasjonale rankinger når det gjelder både forskning og utdanning.

Vi som er så heldige å ha hatt Hans som vår lærer og senere kollega, er svært takknemlige for å ha blitt kjent med han og at han har delt sine kunnskaper med oss. Det var med stor sorg vi tidlig i desember i år mottok beskjed om at Hans var gått bort.

Fred over Hans A. Dahls minne.

Kari Bø, professor, Dr. scient

Rektor
Norges idrettshøgskole

Hans A. Dahl bisettes i Drammen krematorium store kapell mandag 19. desember kl 14.00